«Du skal ikke slå i hjel!» 2Mos 20:13
Vi har nå tilstrekkelig behandlet både det åndelige og det verdslige regimente, altså både Guds og våre foreldres herredømme over oss og vår lydighet mot dem. Nå forlater vi huset vårt og går ut mellom naboene våre, for å lære hvordan vi skal leve innbyrdes, og hvordan enhver skal forholde seg mot sin neste. Derfor omfatter dette budet ikke Gud eller øvrigheten, og budet opphever heller ikke den makten de har til å slå i hjel. Gud har nemlig overdradd sin rett til å straffe forbrytere, til øvrigheten i foreldrenes sted. I gamle dager måtte foreldrene selv være dommere over barna sine og dømme dem til døden, som vi kan lese hos Moses. Men det som blir forbudt i dette budet, gjelder forholdet mellom likemenn, og altså ikke øvrigheten.
Dette budet er jo ganske lett og blir ofte utlagt. Hvert år hører man det som prekentekst (Mat 5), hvor Kristus selv utlegger det. Han sammenfatter det i noen få ord og sier at man ikke skal slå i hjel, verken med hånd, hjerte, munn, tegn, miner eller hjelp og råd. Her blir det altså forbudt for enhver å bli vred, unntagen for dem som sitter i Guds sted, altså foreldre og øvrighet, som vi før har sagt. Gud og de som har et guddommelig kall, har rett til å bli vrede, til å refse og straffe, nettopp for deres skyld som overtrer dette og andre bud.
Grunnen til at Gud har funnet det nødvendig å gi dette budet, er at han vet godt hvor ond verden er, og hvor mange farer det er i dette livet. Derfor har han satt dette budet mellom gode og onde mennesker. Liksom en blir fristet på mange måter mot alle budene, således også her. Vi må jo leve blant mange mennesker som tilføyer oss vondt, og det gir oss anledning til å nære et fiendtlig sinn mot dem.
Naboen din får for eksempel se at du har bedre hus og gård, mer gods og større lykke av Gud enn han. Dette gjør at han blir ergerlig, og så begynner han å misunne deg og snakke vondt om deg.
Således kan du ved djevelens tillokkelse få mange fiender, som ikke unner deg noe godt, verken legemlig eller åndelig. Når man nå ser disse, vil hjertet vårt på sin side rase og blø og hevne seg. Av dette oppstår gjerne banning og slagsmål, og dette fører igjen til ulykke og mord. Men her kommer Gud oss i forkjøpet som en vennlig far. Han legger seg imellom og vil gjøre slutt på tretten, for at det ikke skal resultere i en ulykke eller at den ene ødelegger den andre. For å si det kort: Han vil befri og beskytte enhver mot en annens ugjerning og vold. Han vil altså stille dette budet omkring vår neste som en ringmur, en festning og et fristed, så han ikke skal bli tilføyd noe vondt eller noen skade på legemet.
Dette budet går altså ut på at ingen skal forgripe seg på sin neste for noe galt han måtte ha gjort, selv om nesten høylig hadde fortjent det. For der hvor det er forbud mot mord, der er det også forbud mot alle årsaker som kan føre til mord. For det er mange som ikke akkurat slår i hjel, men likevel forbanner en annen og ønsker så meget vondt over ham at han ikke ville kunne løpe langt med det hvis han skulle ha det rundt halsen. Men dette er noe som henger ved enhver etter naturen. Det er jo en alminnelig synd at den ene ikke vil tåle noe av den andre. Derfor vil Gud rykke opp selve roten eller begynnelsen til hjertets forbitrelse mot nesten. Han vil venne oss til å ha dette budet for øye og speile oss i det bestandig, så vi ser til hva Guds vilje er. Da vil vi overlate den urett som vi lider, i hans hånd, idet vi av hjertet stoler på ham og påkaller hans navn. Da kan vi også la fiendene våre rase og bli vrede og gjøre hva de kan. På denne måten skal et menneske lære å stille sin vrede og bære et tålmodig og mildt hjerte, spesielt mot dem som gir ham grunn til å bli vred, altså mot fiendene sine.
Hovedsaken ved hele dette budet er at man så tydelig som mulig forklarer for de enfoldige hva det menes med uttrykket: ikke slå i hjel. Det betyr for det første at en ikke skal tilføye en annen noe vondt, nærmest med hånden eller i gjerning. Videre må en ikke bruke tungen til å si eller råde til noe vondt. Heller ikke må en benytte eller tillate noe middel eller noen framgangsmåte som kan fornærme noen. Endelig må hjertet heller ikke være fiendtligsinnet eller av vrede og hat ønske vondt over noen. Så vel legeme som sjel må altså være uten skyld mot alle, og da særlig mot dem som ønsker eller tilføyer deg noe vondt. For å gjøre vondt mot den som ønsker og beviser deg godt, det er ikke menneskelig, men djevelsk.
For det annet er det ikke bare den som gjør noe vondt mot sin neste, som overtrer dette budet. Nei, det gjelder også den som kan gjøre noe godt mot ham, som kan forebygge, avverge og hindre at han blir påført noe vondt eller noen skade på legemet, og ikke gjør det. Hvis du nå kunne gi den nakne klær, men i stedet lar ham gå, har du latt ham fryse i hjel. Hvis du ser en som sulter, uten å gi ham mat, så lar du ham dø av sult. Og hvis du ser en uskyldig som blir dømt til døden eller kommer i lignende nød, og du ikke redder ham om det står i din makt, så har du drept ham. Og det vil heller ikke hjelpe deg at du sier du ikke har hjulpet til med råd og dåd. For du har unnlatt å yte ham den hjelp som kunne reddet livet hans.
Med rette setter Gud navnet «mordere» på alle dem som ikke vil råde eller hjelpe en som er i nød og fare for legeme og liv. Over dem vil han forkynne en skrekkelig dom på den ytterste dag, som Kristus selv forutsier. Han vil da si: «Jeg var sulten, og dere gav meg ikke mat. Jeg var tørst, og dere gav meg ikke å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg ikke. Jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg» (Mat 25:42-43). Det er: Dere ville vel ha latt meg og mine dø av sult, tørst og kulde, sønderrives av ville dyr, råtne bort i fengsel og omkomme i nød. Er dette noe annet enn å bli utskjelt for mordere og blodhunder? For selv om de ikke har begått noe mord i gjerning, så har de dog latt ham omkomme i ulykken, uten å hjelpe det de kunne.
Det er akkurat det samme som at jeg så noen drive hjelpeløst omkring på havet eller falle i ilden, og jeg kunne rekke ham hånden og redde ham ut, men ikke gjorde det. Kunne jeg da vente annet enn at hele verden skulle betrakte meg som en morder og ugjerningsmann? Det er derfor Guds uttrykkelige mening at vi ikke skal la noe vondt komme over noe menneske, men tvert imot bevise alt godt og all kjærlighet mot dem. Som sagt sikter han her egentlig til vår opptreden mot våre fiender. For det å gjøre godt mot vennene sine, det er en ubetydelig dyd, som hedningene også har, som Kristus sier (Mat 5).
Her har vi nå igjen Guds ord. Ved det vil han lokke og drive oss til å gjøre gode, høye og verdifulle gjerninger, som mildhet og tålmodighet. Han vil, kort sagt, få oss til å vise kjærlighet og velgjørenhet mot våre fiender. Han vil alltid minne oss om at vi skal tenke tilbake på det første bud, at han er vår Gud, det er, at han vil hjelpe, beskytte og bevare oss. Ved det vil han dempe den lysten vi har til å hevne oss selv.
Dette skulle vi innskjerpe og innprente til stadighet, så ville vi få hendene fulle med å gjøre gode gjerninger. Men dette er nok ingen preken for munkene. Den ville gjøre for stort avbrekk i munkestanden. Den ville nok gå karteusernes hellighet for nær. Man ville vel bli beskyldt for å forby gode gjerninger og gjøre klostrene tomme. For på denne måten ville nemlig den alminnelige kristenstand gjelde like mye, ja langt mer enn munkestanden. Enhver ville da kunne se hvordan de narrer og forfører verden med et falskt og hykkelsk skinn av hellighet, mens de slår dette og andre bud bort i vær og vind og holder dem for unødvendige, som om det ikke var befalinger, men bare råd. Samtidig har de uforskammet rost og utropt sitt hykleri og sine gjerninger for å være det mest fullkomne liv. Det har de gjort for å kunne føre et godt og makelig liv uten kors og tålmodighet. Dette er jo også grunnen til at de har løpt i kloster, at de ikke vil tåle noe av noen eller gjøre godt mot noen. Men du skal vite at det vi nevnte ovenfor, er de rette hellige og guddommelige gjerninger, som Gud og alle englene gleder seg over. Imot disse er all menneskelig hellighet ikke annet enn stank og søle, og den fortjener heller ikke annet enn vrede og fordømmelse.
«Den store katekisme»