Det fatale hendte en gang i Israels historie at lovboken ble borte (2Kong 22; 2Krøn 34). Det skjedde underlig nok i selve templet. Ikke ble den stjålet og ikke ødelagt av brann. Den ble simpelthen somlet bort. Man hadde ikke lenger bruk for den, ikke ble den lest og ikke ble folket undervist i den. Den forsvant ganske stille og ingen spurte etter den. Man merket ikke engang at den var borte. Imens snek fremmed gudsdyrkelse seg inn.
Da kom den åtteårige Josias på tronen. 16 år gammel begynte han å søke Israels Gud – da han var 24 tok han fatt på å restaurere templet som var ved å forfalle.
Da skjer det en dag at man overraskende kommer over en bok, og boken viser seg å være selve lovboken. Da kongen får lese den, brister han i gråt. Det som står i lovboken forferder ham. Han får se hvor langt folket hadde veket fra Herrens veger og at Herrens vrede hvilte over dem.
Er vi i ferd med å miste lovboken, glemme den og somle den bort? Lite har vi bruk for den og lite blir det undervist i den. Vel holdes gudstjenester og møter som før. Og det prekes – dels aktuelt og friskt – men ofte om ting som ikke hører hjemme i Guds hus og intet har med lov og evangelium å gjøre. Andre forkynner evangeliet, og understreker det uforskyldte til overmål. Folk fatter det bare ikke, for de har ikke bruk for det. Guds lov er blitt fortiet, derfor har de heller ikke bruk for evangeliet.
Utdrag fra «De ti bud», Luther forlag, 1978