Ved universitetet
I 1501 ble Martin Luther immatrikulert som student ved universitetet i Erfurt. Der leste han både latin, filosofi og teologi i fem år, og så begynte han på rettsvitenskap. Han kastet seg over den med begeistring og ble en av de aller dyktigste studentene, spesielt i naturvitenskap. Han tok «magistergraden» og dermed ble han selv universitetslærer.
I Eisenach hadde Luther lært å blåse på fløyte, i Erfurt lærte han å spille på lutt, slik ble det både sang og klang og lesing og studering. Det så ut til at Martin skulle stige jevnt og hurtig fram i arbeid og glede som denne verden har å by på. Men så kom den store vendingen.
Det var en gang tidligere at Luther nær hadde forlatt den verdslige løpebane. Det var i året 1503. Da var han på fottur i nærheten av Erfurt, og i det han skulle klyve over et gjerde falt dolken hans ut av skjeden og trengte inn i låret og skar over en stor pulsåre. Det lysesrøde blodet fosset fram. Men han kom seg til et hus i nærheten og fikk forbinding på såret. Den dagen, og natten etter, var han vill av dødsangst. Men det ble snart glemt eller i hvert fall gjemt.
Så hendte det i 1505 at han hadde vært hjemme i Mansfeld og kom vandrende tilbake til Erfurt. Med ett brakte det løs et forferdelig tordenvær. Det lød et skrall, og lynstrålen slo ned like ved ham. Da falt Luther på kne og ropte i dødsangst: «Hjelp St. Anna, jeg vil bli munk».
I dagene etter gikk Luther fortumlet og undret seg over det han hadde lovt. Nå hadde han slått igjen døren til hele den framtid som hadde stått så lys og lokkende.
Men det falt ikke Luther inn å bryte løftet. Det var ikke bare et ord som var ropt ut i et angstanfall, men det var et rop av hjertet til Gud.
I kloster
Den 17. juli 1505 gikk den lærde magister og banket på porten til Augustinernes kloster i Erfurt. Augustinerne var ansett som de alvorligste og strengeste av alle munkene. Da porten var åpnet, og han hadde forklart hva han ville, fikk han tildelt sin celle. Det var et lite rom på 3 x 2 meter, med kalkede vegger uten ildsted. Der var det en stol, en benk og et bord. Da var Martin 22 år, og i denne cellen skulle han nå bo resten av livet, like til den siste reise. Det sterke, sorte håret ble raket av, så det bare sto igjen en krans om issen. Det skulle minne om Kristi tornekrone og om den himmelske krans som bare kan vinnes ved trofast strid mot synden og djevelen. Så ble han iført en sort munkedrakt, den skulle være et tegn på sorg over synden, på bønn og bot, i den skulle han en gang legges i kisten.
Det første året var han på prøve som «novise», deretter fikk han avlegge munkeløftet om livsvarig fattigdom, kyskhet og lydighet mot sine foresatte. Han forteller selv at han ikke tok sin boksamling med i klosteret. «Men munkene gav meg en Bibel som var innbundet i rødt lær. Den ble jeg så kjent med at jeg visste nøyaktig hva det sto på hver side i den. En enkelt setning kunne oppta mine tanker en hel dag, som den hos profeten Esekiel: ‘Skulle jeg ha behag i den ugudeliges død? sier Herren Herren. – Mon ikke heller i at han vender om fra sin vei og lever?’»
Luther ble etter hvert knust av sin åndelige synd. Det forferdelige var at han ikke kunne bli fri fra sin egenkjærlighet, sin vrede og sitt hovmod. Hvor mye han enn ville, så kunne han ikke elske Gud og sin neste. På universitetet hadde han lært at mennesket kan gjøre alt som det for alvor vil, ja, det kan oppfylle de ti bud til punkt og prikke, hvis bare viljen er til stede. Men Luther fant til slutt at han hverken kunne eller ville. Altså måtte han være fordømt i evighet, forkastet fra Guds ansikt.
Han grep til alle de midler som kirken kunne rekke en fortvilet synder. Han skriftet sine synder hver eneste dag, han fastet mer enn klosterreglene tillot, så han en tid ble liggende syk. Han bad til St. Anna og jomfru Maria, leste hundrevis av rosenkranser, falt på kne for en mengde av relikvier og valgte seg en ny helgen for hver dag til påkallelse. En av munkene som hørte hans skriftemål, sa at han måtte da stole på kirkens syndsforlatelse. Det var et råd som kunne hjelpe tusen andre mennesker, men ikke Martin Luther, for han levde for den allvitende Guds ansikt og kunne ikke nøye seg med mellommenn, han måtte ha saken oppgjort for Gud selv.
I 1507 ble Luther viet til prest. Det var en forfremmelse og det var få av augustinermunkene som oppnådde å bli presteviet.
Ved innsettelsen til prest skulle han «lese messe», det var farlig for en synder. Han trodde fullt og fast at alterbrødet som han skulle velsigne, virkelig ble forvandlet til Herrens legeme, ja, det var Gud selv. Pint av samvittighetsnød og angst for den allmektige og allvitende Gud, som kanskje fra evighet kjente broder Martin som et helvedes barn, skulle han nå løfte Gud selv i sine syndige hender.
«Da jeg kom til de ordene i messen: ‘evige, levende, sanne Gud’, ble jeg så forferdet at jeg ville løpe bort fra alteret. Jeg hvisket til min prior: Herr prior, jeg er redd, jeg må løpe. Han skjente på meg: bare fortsett, fort, fort».
Etter hvert som Luther studerte mer og mer inderlig i klosteret, ble han ført inn i en stadig større uvisshet og dypere fortvilelse. Tanken på at han var forutbestemt til fortapelse ledet ham like til helvetes gap.
Så en dag fikk klosteret besøk av sin øverste overordnende som het Johan von Staupitz, han var en mann av gammel adel og høy dannelse, med stor lærdom og mye menneskekunnskap. Nå talte Luther med ham om sin nød, og han fikk en hjelpende hånd både i den første og i senere samtaler og brev. Staupitz kom Luther i møte med ren menneskelig sympati. En gang skrev Luther til ham: «Å, min synd, synd, synd!» Til det svarte Staupitz: «Du vil bli fri fra synden, men du har ingen riktig synd. Kristus er en forsoning for rettskaffen synd, sånn som mord, bespottelse, horeri o.s.v. Hvis Kristus skal hjelpe deg, må du ha et register med rettskafne synder, og ikke komme med sånt lappverk, slike dukkesynder og gjøre synd av – –».
Men framfor alt viste Staupitz ham til å se på Jesus: «Hold deg bare til Kristus, i ham ligger alle skatterskjult».
Men Luthers time var ennå ikke kommet. Han lignet den tørste som ikke tør drikke av kilden som rinner like ved ham. Han fant ikke freden, men fikk allikevel stunder av ro, som frelste ham fra fortvilelse og vanvidd.
Luther fikk også lese noen bøker som ga ham trøst. Han ble særlig glad i Bernhard av Clairvaux, som Luther kalte «den største av alle kirkefedre og den beste av alle munker». Om Bernhards fromhet kan vi få et begrep ved å lese salmene «O hode høyt forhånet» og «Din dyre ihukommelse». Når Luther studerte Bernhards skrifter, hendte det at han fikk oppleve stunder av himmelske gleder, da han syntes at han var i englenes selskap. Men han fikk ingen fast grunn å stå på, han gled stadig ned i en myr av angst og uvisshet.
Wittenberg
Nå skulle Staupitz besette et av universitetets professorater i filosofi, og til dette kalte han Luther. Han ble da flyttet fra Erfurt til Augustinerklosteret i Wittenberg og begynte forelesninger for studentene med stort oppmøte.
I året 1511 reiste Luther på sin munkeordens vegne til Roma. «Da jeg fikk se byen, kastet jeg meg ned på jorden, oppløftet mine hender og sa: ‘Vær hilset, du hellige Rom!’» Men det liv Luther fikk se der var ikke mye hellig. Tidens mektigste menn var hedninger både i tro og liv. De øverste geistlige, kardinalene, levde for det meste et syndig og overdådig liv. Likevel falt det ikke Luther inn å tvile på pavens og prelatenes embetsmakt eller den katolske tros sannhet. Han mente læren var riktig, selv om lærerne var uverdige.
Om livet i Romas hus og gater var fælt og hedensk, så var gudstjenesten i kirkene ikke så mye bedre. Luther fortalte senere: «Jeg var der en kort tid, leste selv mange messer og hørte mange. Det går kaldt nedover ryggen når jeg nå tenker på det. Ved bordene var det grov spøk, og jeg hørte flere munker le og rose seg av at noen av dem ikke leste ‘dette er mitt legeme’ når de messet, men ‘brød er du, og brød skal du blive’ – og så løftet de brødet opp for at det skulle tilbes. Jeg var jo ennå en from munk, hva skulle jeg tro? Jeg måtte tenke: ‘slik taler man åpenlyst i Rom’. Hvis nå både pave og kardinaler holder samme slags messe som disse munkene? Det ville være et fint bedrageri, og jeg som har hørt så mange messer av dem!»
«Jeg synes også det var motbydelig at de kunne ramse opp messen i en fart, rips, raps – som et narrespill».
Året etter, i 1512, tok Luther doktorgraden i teologi. Med den fulgte rett og plikt til å forkynne Guds ord i hele riket. I senere år ble dette ofte til trøst og styrke for Luther.
Av Ivar Welle
Utdrag fra «Luthers liv og Luthers tro», Lunde forlag, Bergen 1946
Forts. i neste nr. med artikkelen «Martin Luthers åndelige gjennombrudd»