«Strid troens gode strid! Grip det evige liv som du ble kalt til – du som og har avlagt den gode bekjennelse for mange vitner!» 1Tim 6:12
Martin Luther sier et sted at troen lever ikke lenger enn den strider. Og da mente han nettopp troens kamp for å fastholde nåden, når hjertet fordømmer oss for vårt daglige liv.
Denne spenning hører den levende tro til og kan aldri avspennes. Fjernes den fra troens liv, så har vi den døde tro, som med forstanden fastholder den frie nåde, uten at samvittigheten får adgang til å dømme synden.
Denne troens strid og spenning kan derfor aldri oppheves ved teoretisk innsikt i evangeliets hemmelighet. Ikke engang en lang erfaring av Guds nåde kan oppheve den.
Det er ikke de dårligste kristne som har vanskelig for å tro Guds nåde. Slik var Luther, troens store helt, ofte i svære vanskeligheter, just med å tro sine synders forlatelse.
Jo mer øm og fintfølende samvittigheten blir, jo mer vil den anklage, og jo dypere vil den ramme.
En rik og lang erfaring av Guds nåde vil også skjerpe konflikten: Kan du være et Guds barn når all denne nåde har vært så fruktesløs på ditt hjerte og ditt liv? Er ikke dette beviset for at din tro er død, og at du misbruker Guds nåde?
Også her vil den levende tro vinne seier og på ny få hvile i nåden. Men først gjennom strid.
Syndenøden er altså ikke bare troens mor. Det er den som hver dag holder troen levende hos et Guds barn.
Fra andaktsboken «Daglig fornyelse», Lutherstiftelsen, Oslo 1969