Andakt av Martin Fjære
«Og nå, hva venter du på? Stå opp og la deg døpe og få dine synder vasket bort, idet du påkaller hans navn!» Apg 22:16
Det er i en særdeles presset situasjon at apostelen gjenforteller denne delen av sin omvendelseshistorie. Hans tilbakekomst til Jerusalem etter flere år borte på misjonsreiser, hadde skapt et veldig oppstyr. Feilaktig ble han beskyldt for å ha ført en hedning inn i templet. Dette satte sinnene i kok og Paulus ble drevet ut av tempelet. Tempelets dører ble lukket og folkehopen trengte på for å slå ham i hjel.
Oppstyret var så stort at det ble meldt til den romerske høvedsmannen, som straks grep inn og førte Paulus ut av folkehopen. I trappen som førte inn i høvedsmannens festning, får Paulus anledning til å tale til folket.
Først forteller han om hvordan hans egen, gamle nidkjærhet for Gud gjorde ham til en forfølger av Kristi menighet: «Denne Veien forfulgte jeg til døden, og jeg bandt og kastet i fengsel både menn og kvinner» (Apg 22:4).
Og nettopp i dette ærende kommer Guds kall og vekkelse inn i hans liv: «Og jeg falt til jorden og hørte en røst som sa til meg: Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Jeg svarte: Hvem er du, Herre? Og han sa til meg: Jeg er Jesus fra Nasaret, han som du forfølger» (Apg 22:7f).
Fra trappen i høvedsmannens festning, forteller han videre hvordan Herren kalte ham til frelse og tjeneste, gjennom den gudfryktige Ananias. Kallsbudskapet munnet ut i bibelverset for denne andakten: «Og nå, hva venter du på? Stå opp og la deg døpe og få dine synder vasket bort, idet du påkaller hans navn!» (Apg 22:16).
Her forkynnes det så tindrende klart, både for oss og folkehopen, at Gud frelser av nåde og ikke ved fortjeneste. Denne mannen som nylig hadde forfulgt og truet andre mennesker til å fornekte Jesu-navnet, han oppfordres straks til å la seg døpe til ham og til å påkalle hans navn. Ja med løfte om øyeblikkelig forlatelse for alle hans synder!
Velsignede Jesus! Du som kaller på virkelige syndere, kaller på dem på deres bortvendte, syndige vei. Ja, som så umiddelbart gir syndenes forlatelse til den som påkaller ditt navn!
«Jeg svarte: Hvem er du, Herre? Og han sa til meg: Jeg er Jesus fra Nasaret, han som du forfølger» (Apg 22:8).
Du kjærlige Jesus! Du som stanser opp forfølgeren og fornekteren av ditt navn. Byder ham å bruke ditt navn, påkalle ditt navn, ja, bli døpt i ditt navn. Døpt til din død for alle våre synder, døpt til din oppstandelse til vår rettferdiggjørelse. Ditt navn, Jesus, som var hans største forargelse, tilbyr du ham, ja, legger i hans munn. Din måte å frelse og utvelge din apostel på, gir oss et sikkert nådehåp. Et håp for den som har rotet det til for seg tidligere i livet. Ja, du som kanskje også i beste mening har ment å gå Guds ærend, men som plutselig får øynene opp for at du bare har stått ham imot, med all din innsats.
Her viser Gud oss hvordan hans ord gjennom profeten Joel oppfylles: «Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst» (Joel 3:5a).
Takk for at vi skal få ta ditt navn i vår munn og i vårt hjerte! Takk for at ditt navn borger for en åpen adgang like inn til Faderens trone, der du allerede har gått inn som yppersteprest og soningsoffer!
«Og nå, hva venter du på? Stå opp og la deg døpe og få dine synder vasket bort, idet du påkaller hans navn!» (Apg 22:16).
Hører du som leser disse linjene, Jesu ord også til deg? Du er kanskje døpt til ham, men påkaller du ham, eller er du mest opptatt med å forsvare din kristendom og din tro, både ovenfor Gud og mennesker?
Se til at du ikke er som en Paulus før omvendelsen, med stor aktivitet, mange bønner, og med din egen oppfatning av Messias og Jesus.
Bønnen fra hjertet kom først etter møtet med Jesu lys og påfølgende mørke og nød i hjertet. Påkallelsen av Jesu navn kom etter Jesu løfte om syndenes forlatelse. Det er bare Guds ord som virker dette, også i dag.