«For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt.» Rom 5:11
Hva betyr det at vi skal bli frelst ved Jesu liv? – og det så meget mer?
Evig frelse
Først må vi da forklare at «å bli frelst» betyr her «å bli evig frelst og berget, det vil si å stå frelst hjemme hos Gud», altså frelst i den vide betydning av ordet, slik det oftest er å forstå når ordet frelse dukker opp i Bibelen.
Jesu liv
Dernest må vi undersøke hva som menes med uttrykket «Jesu liv». Er det å forstå som Jesu liv mens han var her på jorden, eller menes det hans liv nå i himmelen, der han er yppersteprest og stedfortreder for oss i dag?
Hele Jesu liv – både hans liv på jorden og hans liv nå i himmelen – er gitt til oss. Men når vi her i verset hører at vi ble forlikt ved Jesu, Guds Sønns død, er det mest naturlig å tenke på Jesu liv etter oppstandelsen, det vil si på det liv han lever nå for Faderens ansikt i vårt sted. Tenk – vi blir frelst ved det liv som Jesus lever nå i himmelen!
Jesus lever for oss
Da må vi for det tredje prøve å få lys over hva som menes med dette at Jesus lever for oss i himmelen.
Hadde vi bare forstått rekkevidden av dette ordet. Da skulle vi som Guds barn juble av fryd. Og det vil Jesus at vi skal gjøre. Den Hellige Ånd har lovt å kaste lys over Jesus for oss. La oss derfor sitte med den bønnen i våre hjerter at «lyset må gå opp for oss», at det himmelske overlys må skinne like inn i ditt og mitt hjerte, så vi ser hva denne rikdom går ut på.
Her er vi inne på en av de mest grunnleggende sannheter når det gjelder å leve som kristne.
Ingen hvile i deg selv
Hvor ofte har vi ikke mistet frimodigheten, fordi vi ikke klarer å unngå å synde etter at vi er blitt kristne. Det skjer dessverre fall og nederlag, synder og misgjerninger, ja, til og med bevisst synd og de groveste overtredelser mot Gud også etter at vi har kommet til Jesus og tatt imot hans frelse. Det er en stadig plage til fortvilelse for et Guds barn. Tenk at vi ikke skal bli bedre! Å, for en nød! Så springer vi til Jesus med det, for vi kan ikke leve i uoppgjort synd. Og han tilgir oss og tilsier oss syndenes forlatelse. Han vil gjerne forlate alt, står det hos profeten Jesaja, og det klynger du deg til – i det du igjen og igjen griper om ordet slik som det sier du skal gjøre:
«Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær! Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren, så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han vil gjerne forlate alt» (Jes 55:6-7).
Men det blir ingen hvile. For hele tiden strever vi med å bli bedre. Når det ikke lykkes, blir fortvilelsen bare større og større. Noen har også falt fra Herren, fordi kristendommen ble over evne. En ble aldri bedre.
Hør! Du som har det slik:
Jesus er tilkalt av Faderen
Jesus er din yppersteprest som står for Gud og taler din sak – i dag! Nå er Jesus i himmelen som vår stedfortreder og forbeder. Hele Jesu liv gjelder for Gud som «vårt liv».
Vi har en talsmann i himmelen. Ordet talsmann betyr i denne sammenhengen at Jesus er tilkalt for å komme oss til hjelp. Jesus er tilkalt (av Faderen) for å være i vårt sted overfor Gud, og Den Hellige Ånd er tilkalt for å være i våre hjerter og trøste oss ved å peke på Jesus for oss.
For å forstå dette uttrykket (parakletos = tilkalt), som også kan oversettes hjelper eller forbeder, kan vi tenke oss at en som holder på å drukne, ligger og roper om hjelp. Han som kommer løpende til for å hjelpe og redde oss, er en slik en som er tilkalt.
Jesus er tilkalt av Faderen for å redde oss, og han er tilkalt for å gjelde i vårt sted overfor Gud i himmelen. For en rikdom!
Dette skal du få regne med du som hører Jesus til og som ofte lurer på om du i det hele tatt kan være en rett kristen slik som du er. Ja, du tenker kanskje i dyp fortvilelse på at du aldri skal nå det skjønne land, du som snubler gang på gang. Du har angret dine synder, og du har ropt i den dypeste nød om frelse for din sjel. Du hater synden og kjenner den som den største plage i ditt liv, og du har grepet fast i ordet om Jesus. Jesus har blitt din kjæreste skatt. Men så kommer tvilen og anfektelsen og sier: Det er ikke rett med deg. Nå kreves det av deg at du må bli bedre. Ellers vil Gud ikke ha behag i deg, og på den ytterste dag vil du bli kastet i fortapelsen sammen med djevelen og alle hans engler.
Hvile i Jesus
Nå taler jeg til deg, du som er en oppriktig og angrende synder, men som kjemper og ikke finner hvile i deg selv. Du skal få hvile i Jesus og det han har gjort for deg. Hans liv – nå – i himmelen er ditt liv!
«Vi skal så meget mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt», leste vi.
Nå er det ingen grunn til å bortforklare synden, eller å unnskylde den. Det er en livsfarlig vei å slå inn på. Heller ikke er det slik at du kan slå deg til ro med at Jesus har nok nåde. «Han vil ingen synders død», heter det, så da er det jo ikke så farlig. Jo, det er uhyre farlig å tenke sånn. Det er å synde på nåden.
Til deg som virkelig kjemper med å leve oppriktig og rett for Jesus, men som strever med ditt kristenliv: Du skal få regne med Jesus og hans liv. Det er hans liv som gjelder for Gud – i ditt sted!
Jesus er forbeder
Ikke nok med det: Jesus er i himmelen og ber for oss. Han kommer oss til unnsetning når vi er i fare. Tenk bare på det som står om apostelen Peter i yppersteprestens gård. Da hadde Peter falt dypt og bannet på at han ikke kjente Jesus.
Men hva hører vi at Jesus gjorde da Peter sviktet sin Herre og Mester?
– Jeg ba for deg, Peter, at din tro ikke måtte svikte (Luk 22:32). Vi har en trofast far og frelser, en som aldri kan glemme sitt barn. Jesus er nå i denne stund ved Faderens høyre hånd og ber for deg, du som hører Jesus til.
Så meget mer
Da kan vi spørre: Men er det sikkert dette at vi skal bli frelst ved Jesu liv? Ja, hva leste vi?
«For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt».
Bibelen sier altså at det er sikkert og sant at Jesus tar seg av virkelige syndere til frelse: Mens vi ennå var skrøpelige, ugudelige og syndere, og da vi ennå var fiender av Gud, da ble vi forlikt med Gud (Rom 5:10).
Men det er like sikkert at du som nå er frelst og rettferdiggjort ved det Jesus har gjort, du skal få leve ved ham, dø 12 i ham og oppstå med ham. Verset forut for vår tekst taler klart om det samme:
«Hvor meget mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden».
«Likeså nødvendig som ordet om Jesu stedfortredergjerning er for å bli en kristen, like nødvendig er dette ordet for å kunne leve som en kristen!» (Øivind Andersen).
Vi har flere ord i Bibelen som taler om dette:
«Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er oppstått, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss» (Rom 8:34).
«Men Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere frelst. Han oppvakte oss med ham og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus, for at han i de kommende tider kunne vise sin nådes overveldende rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus» (Ef 2:4-7).
Vi er satt med Kristus Jesus i himmelen!
Loven er kjær for Guds barn
Men vi er ikke satt med Jesus i himmelen på en slik måte at vi kan ta det lettvint med synden mens vi ennå lever her på jorden. Hør hva apostelen Johannes sier om det når han forklarer at vi har en talsmann i himmelen, en som er en soning for alle våre synder:
«Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens. Ved dette vet vi at vi har lært ham å kjenne, om vi holder hans bud» (1Joh 2:1-3).
Det er slik at en kristen hater synden, har vi nevnt, og han elsker Guds bud og holder dem. Det betyr at loven er blitt kjær for et Guds barn. En elsker Guds vilje og ønsker etter sitt nye liv å gå på Guds vei. Dette er et usvikelig kjennetegn på en sann kristen.
Martin Luther
har i sin store Galaterbrevskommentar skrevet om å regne med Jesus, ikke bare når vi opplever hans Ånd i våre liv, men også når vi ser på oss selv som ugudelige syndere. Nettopp da, sier Luther, når vi plages av store og stygge synder, gjelder det at uavhengig av oss, er Guds frie nådegjerning i Kristus, og Jesu liv, alltid det samme. Han gjelder i vårt sted, for vi er aldri annet enn syndere og overtredere i oss selv. Vår frelse og vårt liv som kristne er utelukkende grunnet på Jesus, hans død og hans liv. Hør hva Luther sier:
«Tenk nå grundig over dette, så du ruster deg til strid, for at du alltid kan være rede når du kommer i største nød og fare. Det kan være kamp med døden, mens samvittigheten minner deg om dine konkrete synder. Med stor styrke går satan helt innpå deg. Med byrden av dine store synder, som med en syndflod, prøver han å falle over deg og skremme deg, for å jage deg bort fra Kristus, og til slutt la deg bli liggende i fortvilelse. Forbered deg da godt, sier jeg, så du da med frimodig hjerte og sterk tro kan si: Kristus, Guds Sønn, er gitt – ikke for de helliges rettferdighet – men for elendige synderes urettferdighet! Hvorfor vil du da, du ugudelige satan, på en så fordreid måte gjøre meg til en helgen, og kreve bare fullkommen rettferdighet av meg, når alt i meg bare er synd – og ikke oppdiktede, men virkelige synder? Ikke små og ubetydelige, men store, grove og forferdelige synder. For den som skal bli frelst, ligger derfor all kraft i at disse ordene virkelig blir innprentet og husket: ‘Han som gav seg selv for våre synder’, eller: ‘Mens vi ennå var syndere’. Og dette har jeg all grunn til å uttale, for jeg har ofte opplevd det. Jo eldre jeg blir, desto mer opplever jeg det daglig, hvor forferdelig vanskelig det er å tro, spesielt når den elendige samvittigheten er i nød og svettebad, at det ikke er for hellige, rettferdige, og de som er hans venner, Kristus ble gitt, men for ugudelige syndere. For skrøpelige, og de som er hans fiender, som bare fortjente Guds vrede og evig fordømmelse».
Carl Olof Rosenius
skriver i sin romerbrevskommentar noe som også understreker det samme:
«Det er helt umulig at Gud nå skulle handle på en måte som er i total strid med kjærligheten i hans egen natur, og hans evige råd til frelse i Kristus. Det er bare den gamle løgneren som skyter sine piler, så slike tanker om Guds vrede oppstår i vårt eget hjerte. I Guds hjerte, derimot, er det en evig nåde over dem som har fått troen på hans Sønn».
«Så kan nok hjertet mitt, i mine dager her på jorden, likevel bli skremt og uroet av trusler om Guds vrede. Da kommer det fra mitt vantro hjerte og fiendens gloende piler, som jeg må tåle. Men i Guds hjerte finnes ikke slike trusler, eller noen slik vrede. Der er det bare en evig og urokkelig nåde, kjærlighet og godhet over dem som tror på hans Sønn, selv når han hjemsøker våre synder med ris og plager. Nå er alt bare kjærlighet og nåde. Ingen fordømmende vrede mer – bare kjærlighet. Ingen forbannelse mer – bare velsignelse. Ingen død mer – bare liv og salighet. Hjelp oss, Gud, at vi må få en stadig sterkere tro på dette!»
Og Rosenius fortsetter: «Her i livet vil vi aldri riktig fatte hvor mangfoldig den hjelp og bevarelse er, som vi har hatt gjennom alle farene i livet, fra denne levende trofaste, våkende yppersteprest og hyrde. Det vil vi først forstå, og fullkomment kunne tale om, når hele skaren av frelste sjeler fra alle verdenshjørner er samlet for Lammets trone, og hver eneste en av dem nå fatter, og taler om hva han har erfart om dette at ‘Vi blir frelst ved hans liv’».
Sann frimodighet
Den som regner med Jesus alene, både i livet og i døden, slipper å støtte seg på nådens virkninger i sitt eget hjerte, men får bygge på nåden i Guds hjerte, slik også Rosenius synger om (Sb 283:3):
Men Gud skje takk som sa meg
min feil så den jeg så,
og bedre grunnvoll gav meg
å bo og bygge på:
På nåden i Guds hjerte
som Jesus frem har brakt
ved korsets død og smerte,
som han for oss har smakt.
Resultatet, når dette herlige evangelium får lyse med sin fred inn i våre hjerter, blir at vi mer enn før, med et glad og takknemlig hjerte, haster etter å gjøre gode gjerninger – for ham, Jesus, som har elsket oss med så stor en kjærlighet. Som apostelen Johannes skriver, han som fikk bruke et langt liv i tjeneste for Jesus:
«Vi elsker, fordi han elsket oss først» (1Joh 4:19).
Fra tale på Laberget 2016