«Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.» Joh 8:36
I møte med sine tilhørere var det om å gjøre for Jesus at den enkelte måtte settes fri og komme til personlig og levende tro. Denne friheten finnes bare i Jesus Kristus. Menneskets samvittighet er bundet inntil den finner hvile i syndenes forlatelse, på grunnlag av Jesu fullkomne frelsesverk.
Når Ordet om Jesus slår rot i hjertene, får det positiv innvirkning på den enkelte, på forholdet i hjemmet, på samfunnet i sin helhet, arbeidsmoralen, lovgivningen, ja, kort sagt på hele nasjonens ve og vel. Motsatt vitner historien om at når de kristne grunnverdier taper sin innflytelse, kan hele land og riker gå til grunne. Det hevdes at det store Romerriket gikk i oppløsning på grunn av umoral og et utsvevende liv. Sant er det i alle fall at et lands kultur har avgjørende betydning.
I vårt land har den kristne kulturen stått sterkt i mange år. Elias Blix var ikke i tvil om at Guds ord hadde ført til stor velsignelse for landet vårt. Derfor skrev han det også slik i fedrelandssalmen «Gud signe vårt dyre fedreland»:
«Vårt heimland i mørker lenge låg,
og vankunna ljoset gøymde.
Men, Gud, du i nåde til oss såg,
din kjærleik oss ikkje gløymde.
Du sende ditt ord til Noregs fjell,
og ljos over landet strøymde».
Han var seg bevisst at vi var avhengige av Herren:
«Vil Gud ikkje vera bygningsmann,
me fåfengt på huset byggja.
Vil Gud ikkje verja by og land,
kan vaktmann oss ikkje tryggja.
Så vakta oss, Gud, så me kan bu
i heimen med fred og hyggja!»
Reformasjonen
Påvirkningen fra reformasjonen skulle få stor betydning for oppbyggingen av landet vårt. Den ble lovfestet i Danmark-Norge i 1536. Den lutherske gudstjeneste ble innført året etter, mens konfirmasjonen kom i 1736. Allmueskolen, med lov om 7-årig folkeskole i Norge fra 1889, førte blant annet til opplæring i Martin Luthers katekisme og Erik Pontoppidans «Sannhet til gudfryktighet». Vekkelsen med Hans Nielsen Hauge, og seinere innflytelsen fra Sverige med Carl Olof Rosenius, satte sine spor. Konventikkelplakaten ble avskaffet i Norge i 1842, og med større forsamlingsfrihet ble mange nådd av vekkelsene som gikk over landet vårt. Spesielt i siste del av 1800-tallet og fram til 1905, ble mange berørt. I kjølvannet av dette, bredte misjonstanken seg. Norge ble en tid det landet som i forhold til innbyggertallet hadde flest misjonærer. De to verdenskrigene lutret oss, og avhengigheten av Gud holdt seg ennå en stund. Men snart skulle materiell velstand endre på dette og føre til et friere forhold til de kristne grunnverdiene.
Troen på det gode mennesket
Nå er respekten for det guddommelige snart borte. Mennesket har satt seg i Guds sted. Idealene som skjøt fart under opplysningstiden, med frihet for det enkelte menneske og løsrivelse fra Gud, og slagordet fra den franske revolusjon (1789) om «frihet, likhet og brorskap», har vunnet terreng og er snart det enerådende syn i vårt land. Det har blitt en menneskerett å leve etter sine egne lyster. «Selvbestemmelse» er et sentralt ord i nesten alle sammenhenger. Ja, kanskje har løsrivelsen fra Gud og hans Ord gått lengst, og utviklet seg raskest her i Norden de siste årene.
Grunnloven
Grunnloven fra 1814 er blitt endret flere ganger. Inntil grunnlovsendringen av 21. mai 2012, lød paragraf 2, om statens religion, slik:
«Alle indvaanere av Riget have fri Religionsøvelse. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjenne seg til den, ere forpliktede til at opdrage deres børn i samme».
Så ble dette forandret til at kristendommen og humanismen sammen skal utgjøre verdigrunnlaget som den norske stat skal tuftes på. Ved ny revidering av 9. mai 2014, fikk paragrafen følgende ordlyd:
«Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene».
I denne formuleringen ligger det implisitt en pluralisme der kristendommen ikke lenger skal ha noen fremtredende plass. I toleransens navn skal alt likestilles og respekteres. I praksis har kristendommen fått svært trange kår i landet vårt. Når vi opplever at skoler ikke lenger tillater å be Fadervår, holde andakt og synge kristne sanger, når konfirmasjonsordningen er blitt slik at de kristne mange steder kvier seg for å gå i kirken på konfirmasjonsdagen fordi det kristne innholdet er tatt bort og erstattet med underholdning, når eldre kristne på aldershjem får beskjed om at det er forbudt å snakke om Jesus der, og når småbarn i barnehagen skal lære om homofili og ekteskap mellom to personer av samme kjønn gjennom pekebøker som staten har distribuert, da kan vi ikke lenger kalle Norge et kristent land.
Humanismen – slik den verdslige humanisme fremstår – utelukker at det finnes en objektiv sannhet. Derfor må de kristne grunnverdiene bort, slik at ikke kristendommen favoriseres fremfor de andre. Den senere tids utvikling viser at samfunnet vårt ikke er blitt mer humant og bedre av den grunn. Vold, rusproblemer, psykiske lidelser, skilsmisser, tyverier, ran og drap florerer som aldri før.
Frafall fra Gud
Hvordan er det mulig at utviklingen har gått så fort? Satt på spissen er det blitt sagt: «Det tar tusen år å bygge opp en kristen kultur, men det trengs ikke mer enn ti år på å rive alt ned igjen». Den utviklingen som har skjedd de senere årene bekrefter at det går uhyre fort å ødelegge et lands grunnverdier. Det skjer når mennesket forlater Gud.
Bibelen taler advarende om de onde ånder som kommer tilbake når huset er pyntet og gjort rent. Vi leser i Matteusevangeliet (12:43-45):
«Når den urene ånd har forlatt et menneske, flakker den om i tørre trakter og leter etter et hvilested, men finner det ikke. Da sier den: Jeg vil vende tilbake til mitt hus som jeg gikk ut av. Når den så kommer dit, finner den det ledig, feid og pyntet. Da går den bort og tar med seg sju andre ånder, verre enn seg selv, og de flytter inn og bor der. Og for det menneske blir det siste verre en det første. Slik skal det gå med denne onde slekt».
Er det dette som er i ferd med å skje i vårt land? Når en har forlatt troen på Gud, kan den onde komme tilbake og besette hjertet på nytt. Og da blir situasjonen verre enn den var før.
Et av Herrens klare domsprinsipp står beskrevet i Lukasevangeliet (12:48):
«Men den som ikke kjente den (Herrens vilje), og gjorde det som fortjente slag, han skal få færre slag. Hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves. Og den som har fått mye betrodd, av ham skal dess mer fordres».
Lovendringer
I lys av dette blir det alvorlig å tenke på flere av de nye lovene som er blitt innført i Norge de siste årene, og som er i strid med Guds ord. Her vil vi bare nevne likestillingsloven fra 1978, lov om selvbestemt abort fra 1978 og kjønnsnøytral ekteskapslov som ble innført fra 1. januar 2009. Når dette skrives, kommer nyheten om at Kirkemøtet med 88 av 115 stemmer har vedtatt at det skal utarbeides en liturgi for at homofile og lesbiske par skal kunne få vigsel i kirken. Da legitimerer kirken synden, og straffen fra Herren er ikke til å unngå.
Overgitt til et udugelig sinn
Når mennesket ikke lenger bryr seg om å «eie Gud i kunnskap», men bevisst trosser Guds gode vilje ved å leve i strid med hans bud, vil det bli overgitt til «et udugelig sinn» (Rom 1:28). Romerbrevets første kapittel (v. 21-32) taler rett inn i vår situasjon:
«For enda de kjente Gud, æret eller takket de ham ikke som Gud. I stedet ble de tomme i sine tanker, og deres uforstandige hjerter ble formørket. Mens de gav seg ut for å være vise, ble de dårer. Og de byttet bort den uforgjengelige Guds herlighet mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og firbente dyr og krypdyr. Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom. De byttet bort Guds sannhet mot løgnen og æret og dyrket skapningen framfor Skaperen, han som er lovprist i evighet. Derfor overgav Gud dem til skammelige lidenskaper. Deres kvinner byttet om det naturlige samliv med et som er mot naturen. På samme vis forlot også mennene den naturlige omgang med kvinnen og brente i begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straff de fortjente for sin forvillelse. Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overgav Gud dem til et ududelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg. De er fulle av all slags urett, umoral, griskhet, ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst og strid, svik og falskhet. De ble ryktemakere, baktalere, gudshatere, voldsmenn, overmodige, storskrytere, oppfinnsomme til ondt, ulydige mot foreldre, uforstandige, upålitelige, uten naturlig kjærlighet, ubarmhjertige. De kjenner godt til Guds rettferdige dom, at de som gjør slikt, fortjener døden. Likevel gjør de ikke bare slikt selv, men de holder også med dem som gjør det».
Bibelen er klar og konkret i sin veiledning. Problemet er bare at mennesket ikke vil bøye seg for Guds tale, men ønsker heller å gå sin egen vei. Da utvikles tåkesynet veldig fort, og deretter kommer mørket, slik at du mister alt gangsyn. Ny-hedenskapet blir verre enn hedenskapet! Frafallet arter seg som å være på skråplanet. Det rutsjer stadig fortere utfor! Det er skremmende hvor fort det går.
Gud tukter til vårt gagn
Når Gud tillater at dette skjer, er det fordi han tukter oss. Han gir oss de lederne vi har fortjent. Gjennom kors og trengsel oppdrar han for sitt rike. Dette gjør han fordi han vil oss vel, og at vi skal bekjenne våre synder, søke ham og be om nåde.
Virkelig frihet
Det mest kjente sitatet fra Frostatingsloven lyder slik: «Med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes». Snorre Sturlason hevder at Håkon den gode «satte» Frostatinget rundt år 950- 60. Han mener at lovteksten ble nedskrevet rundt år 1000-1200. Dersom det stemmer, er det en tusenårig tradisjon som nå forkastes.
Da kristendommen kom til Norge, måtte mørket gradvis vike for lyset. Det gikk fra mørke til lys. Nå skjer det motsatte: Vi går fra lys til mørke. La oss rope til Herren om at Han må være vårt Lys i dette verdens mørke!
Bare Bibelen forkynner virkelig frihet. Evangeliet er budskapet om syndenes forlatelse i Jesus Kristus. Ved troen på Jesus får du fred med Gud i en god samvittighet, fri fra lovens anklage og dom. Det er virkelig frihet. De ti bud er Guds gode livslover som bevarer deg og holder deg på veien til himmelen. Tenk å få leve i barnekår hos Gud med alle barnets rettigheter, og ha Guds velsignelse her på jorden og arverett til himmelen!
Vi trenger å høre det på nytt. Det gjelder himmel eller helvete:
«Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk» (Gal 5:1).