– Fryser De? Legen sto med hendene på ryggen og så ned på Bjørnås som de holdt på å legge til rette på operasjonsbordet. Han smilte forståelsesfullt mens han spurte. Han var vant til denne angstens skjelvinger som kom over pasienter når de skulle under kniven.
– Jo, det – er – kjølig, klapret Bjørnås’ kjever mot hverandre. Han smilte, han også, takknemlig for legens takt. Jo, han frøs virkelig – og var bitte lite grann redd. Så lå han her altså – – –
Det var forunderlig så mye han rakk å tenke på, den korte stunden de trengte for å legge stropper på armer og bein. Sett at han ikke våknet mer?
Jo, visst frøs han.
– Svært så – kaldt – det er, doktor. Rene – Nordpolen. Bjørnås spøkte modig. Doktoren lo gemyttlig. Han spøkte, han også. Bjørnås syntes det var rart å spøke, når døden tok så hardt et tak om strupen hans. Det var godt legen ikke skjønte at han var redd. Det var ikke bra å være redd når en var prest – og kristen.
Kristen? Jo, det var virkelig kaldt her inne. Nei, nå spøkte han ikke. At de ikke kunne holde det varmere, når en skulle ligge slik naken – – –
Det var rart å være syk! Nå prøvde han å tenke på kona og barna – men skulle en ha sett så underlig. Det var lettere å tenke på Lyngeid. Han fikk kanskje forsøke å tenke på Gud nå. Eller på evigheten. Leit at de hadde spent armene hans fast. Ellers ville han ha foldet hendene og bedt. Ja, ville han det tro? Når doktoren så på det? Så lå han altså her – – –
Skulle det bli slutten nå, tro? Hu, som han frøs! Den der Lyngeid – og den festen i fjor – – at han aldri kunne glemme det. Er Jesus innenfor hos deg, hadde han spurt. Det er betingelsen for å komme innenfor hos Jesus – – når anskriket lyder –
De la masken over ansiktet hans. Nå frøs han så tennene skranglet. Tankene gikk med sjumilsfart. Han skulle visst ha ordnet ett og annet først. Skulle kanskje ha snakket noen ord med Lyngeid. Burde visst ha lagt om prekenen mer i frigjørende retning. Hm. Fri? Var han fri selv? Uff, denne masken! De kneblet ham. Det skulle han ha seg frabedt. Kanskje knebles for evig – –
Å, kunne han bare få tak i himmelen! Nå før han sovnet. Nei, han fikk bare tak i Lyngeid, eller det han sa: Er Jesus innenfor – – –
– Vil De puste dypt, Bjørnås? Bjørnås lot seg narre til å puste dypt.
– Så, søster, hørte han legen si.
Æsj, for en luft! Han fikk jo ikke puste. Bjørnås kjempet for å få puste. Det gikk fint, som doktoren ville. Men Bjørnås ville ikke sovne. Han burde visst ha ordnet ett og annet. Han mumlet og protesterte. Eller kanskje han svarte på noe legen spurte om. Men æh, så vondt det var! Nå orket han ikke mer. Se så, nå døde han. Det mørknet. Det bar i vei nedover – til – – hel – – –
– Han sover, sa de i operasjonsstua. Så gikk operasjonen sin gang. Bjørnås lå og bablet.
– Lukk opp! Lukk opp! Å Herre, lukk opp –
Se jeg står for døren og banker. Er han innenfor hos – –
Doktoren smilte ironisk og trakk på skuldrene.
– Vi får nok høre en lang preken i natt, mumlet han mens han skar. Han tok ut en stygg blindtarm. Det var antydning til betennelse i bukhinnen også. Men det var sant som legen sa: Bjørnås prekte hele tiden. Og det var stor redsel i stemmen hans da han sa:
– Vik bak meg, dere som gjorde urett. Jeg kjenner dere ikke.
– Å, disse prestene, mumlet legen. Så bar de Bjørnås inn i sykesalen. — –
Bjørnås steg langsomt opp av avgrunnen (…). Opp fra dypet og ubevissthetens grav. Natten ble mindre svart. Nå ble han liksom tyngre også. Jo, han hadde en kropp. For det stakk et steds. Nei, det var visst ikke ham det stakk i. Jo, det var i ham. Han kunne bare ikke skjønne hvor det var. Å, jo. Det
lysnet. Nå hadde han det. Han hadde reimer om armene. Men det skulle han ikke ha noe mer av, takk. Han sprengte reimene med et rykk. Se så, det lettet. Nei, det gikk ikke. For det stakk.
– Så, så, sa en blid stemme. Det er best De ligger stille.
– Vik bort fra meg, dere som gjorde urett. Jeg kjenner dere ikke. Bjørnås fortsatte med sin preken.
– Så, nå kommer De til Dem selv, sa den blide stemmen. Han svarte med å vrenge munnen til et gjeip. Og så kastet han opp.Han sank på ny ned i narkosens avgrunner. Hans sjel kom på vidvanke og streifet om i skyggenes land. Men et par timer etter gikk døsen av ham. Og nå var han bare syk. Ja, og så i nød.
Han så seg selv i øynene. Jaså, han var altså redd for å dø? Nei, han ville ikke dø ennå. Først ville han tenke sin kristendom grundig igjennom. Men – det orket han ikke for øyeblikket. For smertene tok til. Det var så vrangt å holde på tankene også. De gikk i ring. Og midt i ringen sto Lyngeid og prekenen hans. Han sto til de sang ham ned. Bjørnås syntes han så den hendelsen akkurat nå.
— –
Like etter legens visitt ble Bjørnås’ hustru sluppet inn. Hun skulle være rolig, hadde søsteren forlangt av henne ute i gangen. Og hun var rolig – trodde hun. Hun gråt ikke. Det hadde hun gjort før i dag og i natt. Nå var øynene bare sprengte og bristeferdige. Nei, hun var rolig – trodde hun, enda hele mennesket var en bunt skjelvende nerver. Men Bjørnås gråt. Uten å vite det. Tårene rant viljeløst ned ved tinningene.
– Vi kommer nok til å skilles, hvisket han idet han kjempet for å synes fattet. Hustruen svelget og svelget.
– Tror du, Tom?
– Ja. Nei, hun hadde ingen stor kraft, fru Bjørnås. Nå var det som om hun sto og stirret ned i et bunnløst dyp. Det gikk rundt for henne. Hun ble svimmel. Enda sa hun sakte, enten det nå
var trangen til å trøste ham og seg selv, eller det bare var en kjent talemåte som tok liv akkurat nå:
– Det er godt vi møtes igjen, Tom. Da var det iallfall noe som livnet til i ham. Noen febersyke tanker tok form. Eller kanskje sjelen tenkte på egenhånd:
– Hvor møtes vi? Hun stirret skrekkslått på ham. Øynene hennes var som en tynn hinne foran en kilde som sprengte på innenfor. I neste øyeblikk ville de slippe sin flod løs. Spørsmålet hans rev skorpen av hennes lønnlige hjertesår. Ja, hvor ble deres møtested?
— –
– Ling? spurte han.
– Han hadde møte i går, svarte hun.
– Mange folk?
– Det var fullt hus.
– Hvordan – var det?
– Jeg var ikke der, vet du. Da du ble syk.
– Det var jo sant.
– Men folk var oppskaket, har jeg hørt. Og forarget. Bjørnås lå med lukte øyne. Lenge lå han slik, så hun tenkte at han var vekk. Men så åpnet han øynene og så på henne.
– Det går i – stykker, sa han med et sukk.
– Hva da, Tom?
– Alt – var Lyngeid – – –
– Ja, Lyngeid var nok der.
– Skulle ha snakket med – – –
– Lyngeid?
– Ja.
– Tenker ikke du orker, Tom. Vent til –– –
– Til det blir for sent? spurte han irritert.
– Nei, nei, Tom, jeg skal – – –
Fru Bjørnås snakket med søsteren om det da hun gikk. Men oversøsteren mente at Bjørnås måtte ha ro. Ingen fremmede fikk slippe inn med det første. Noen dager så det alvorlig ut for Bjørnås. Men så ble han bedre. Temperaturen gikk ned og motet steg. Han tenkte roligere over stillingen sin. Jo, det var noe i at han muligens måtte legge sitt liv om, og forkynnelsen – – tja – hva skulle han egentlig tro om det hele? Noen alvorlig fare med hans åndelige tilstand var det vel ikke. Det var så rart med dødens nærhet. Alt fikk liksom større dimensjoner da. Han tenkte også nå på Lyngeid. Det var nok begått urett mot ham, stakkar. Men ingen urett av den størrelse at det krevde noe høytidelig oppgjør, sånn som han hadde tenkt under feberens innflytelse.
— –
Bjørnås hadde besøk av Ling. Da var det som om noe av hans uro fra febertiden kom over ham igjen. Enda Ling ikke holdt noe forhør over ham. Ling var bare så fredfull og lykkelig. Det var virkelig noe nytt ved ham. Bjørnås forhørte seg om møtene. Det kom og gikk flyktig en slags tilfredsstillelse over at det ikke var slik tilslutning til møtene at det var noe å skryte av.
Og nå lakket det til årsfesten. Gud skje lov! Det var godt håp om at han kunne bli sterk til da. Når den var over, fikk han se nærmere på hva det kunne være å gjøre med forkynnelsen. Ja – og så ville han ha all sin oppmerksomhet rettet på sin åndelige tilstand i det hele. Kanskje – – – ja, han hadde virkelig fått en støkk i seg, da han var syk, som det ikke var verdt å glemme. Så når festen var unnagjort – – –
Utdrag fra «Våre lamper slokner», Antikkforlaget 1993. Forts. i neste nr.