Intervju med Eliseo Castañeta ved Ingar Gangås
– Evangeliet kom til min landsby med amerikanske misjonærer i 1948. «World Mission Prayer League» (WMPLE) hadde da vært i Bolivia i ti år allerede. Mange ble berørt av den vekkelsen som kom. Hele landsbyen vår ble forandret, og fremdeles bærer den preg av det som skjedde. Både den materielle utviklingen og respekten for de kristne verdiene, viser det.
Det er evangelist Eliseo Castañeta (70) som sier dette. Han kommer fra et område nord i Bolivia, mellom regjeringsbyen La Paz og innsjøen Titicaca.
Gjensynsglede
Jeg hadde gledet meg til å treffe ham igjen. Vi arbeidet sammen fra 1988 til 1991. Eliseo var min nærmeste medarbeider og kjære tolk fra spansk til aymara. Det var i vår andre periode som misjonærer for Misjonssambandet. Jeg var plassert i det menighetsbyggende arbeidet i Cochabamba og omegn, og det innebar også ansvaret for noen aymaralandsbyer oppe på høgsletta i nord. I dette arbeidet var Eliseo uunnværlig. Han har aymara som morsmål og kjenner kulturen deres, i tillegg til at han har lært seg spansk og bruker det til vanlig når han er i byen.
Gud har vært trofast
– Gud har vært god mot meg, fortsetter Eliseo. Jeg har merket hans ledelse, først da jeg etter min omvendelse fikk kallet til å vitne om Jesus i området der jeg kommer fra, og siden da jeg kom til Cochabamba. Gud har vært med meg «alle dager» slik han har lovt oss. Han står ved sitt Ord. Jeg kan ikke legge skjul på at det i perioder har vært svært trangt økonomisk, og vi har også opplevd mange skuffelser og problemer. Men inntil i dag har han vært trofast. Jeg fikk en kone, Martha, som har vært en veldig god støtte for meg. Vi deler troen og kallet, og har stått sammen hele tiden. Vi fikk to sønner og to døtre – og flere barnebarn har vi fått.
Flytting til storbyen
– Du har et jordstykke etter dine foreldre, og du besøker stedet jevnlig har jeg forstått, men hvorfor forlot dere heimplassen din for å bosette dere her i storbyen Cochabamba?
– Jordstykket kunne ikke brødfø oss alle, og mange aymaraindianere har søkt inn til de store byene for å finne arbeid. Selv om Cochabamba ligger om lag 50 mil unna der jeg kommer fra,erdetflereavdemsomharbosatt seg her. De fleste bor lenger nord i landet, rundt storbyene La Paz og Oruro. Men klimaet er atskillig bedre her enn på høgsletta, hvor det er mye kaldere. La Paz ligger på 3 500-4 000 m.o.h., mens Cochabamba ligger i en frodig dal på 2 500 meters høyde.
– Men det var evangelistgjerningen som var blitt mitt kall. Og da Misjonssambandet som også drev et luthersk arbeid trengte medarbeidere, ble det til at jeg begynte hos dem.
Med evangeliet til aymaraindianerne
– En del av arbeidet besto i å oppsøke aymaraindianere som er bosatt her i utkanten av byen.
Vi blir sittende stille en god stund. Mange minner dukker opp, spesielt fra alle prekenturene vi hadde sammen til Ayamaya. Denne landsbyen ligger på nesten 4 000 meters høyde, midt på den store «pampaen», et stykke fra hovedveien, før du kommer til La Paz. Det kan blåse intenst på denne sletta, men landsbyen lå i le for vinden, med en åsrygg bak, som i en flott hestesko. På turene dit kunne vi være borte ei helg eller flere dager om gangen. Noen ganger, som i påsken, var også min familie med, og vi overnattet alltid på jordgulvet, bak et strieforheng, i et hjørne inne i kirken. Den var bygd avjordblokker, med bølgeblikk til tak. Eliseo fikk ligge på et saueskinn inne i en av hyttene. Vi var for mange til å få plass der.
Krise og bønnesvar
– Husker du den gangen tørken hadde vært så langvarig i Ayamaya at det var kritisk for potetene deres? Det er Eliseo som bryter tausheten. Og han fortsetter:
– Da vi måtte på kne og be om regn, da de var begynt å tvile på oss lutheranerne, om vår gud var i stand til å hjelpe – og hadde fått løfte om traktor av mormonerne dersom de ville gå over til dem.
– Jo, det husker jeg svært godt.
– Da var det stor kamp om sjelene. Men også da var Herren til å stole på, selv om ikke bønnesvaret kom plutselig, med én gang.
Hendelsen kommer på nytt fram i minnet mitt. Jeg husker spesielt godt Eliseo sin «enfoldige» og sterke tro den gangen. Det gikk et par dager, og så skjedde det siste natta. Ut på morgenkvisten høljet regnet ned. De mange dråpene som fant veien gjennom bølgeblikktaket ble til små bekker. For meg og familien som lå i «hjørnet» inne i kirken, ble det en del flytting for å finne de tørreste plassene, inntil vi bare måtte gi tapt og komme oss ut av soveposene. Regnet trommet så sterkt på bølgeblikktaket en stund at det nesten var umulig å snakke sammen. Jeg glemmer aldri alle de brede smilene som møtte oss den morgenen, og åndsmakten over møtet på formiddagen, da det verste regnet hadde gitt seg.
Frafall og fraflytting
– Men begynt er ikke endt, fortsetter Eliseo. Du vet vel hvordan det gikk videre med kristenflokkene i dette området?
Og vi lar Eliseo fortelle mer:
– Mange fikk seg TV da elektrisiteten kom. Det gjorde at det ble mye vanskeligere å samle folk til møter.
Så flyttet en stor del av de unge inn til byen for å tjene mer penger. Både mormonerne og «Jehovas vitne» var aktive en tid. Mange falt ifra, men en del ble bevart. Før den åndelige lederen døde, samlet han de eldste hjemme hos seg. Det hadde vært en gripende stund. Han formante de andre til å være tro mot Ordet og lite på Jesus. Men etter hans død minket flokken enda mer. Nå er de ikke mange, men evangeliet har nådd noen nabolandsbyer.
Eliseo blir på nytt stille en stund. Så fortsetter han:
– La oss ikke tape motet. Guds nåde mot oss er stor. Og der Herren åpner opp en dør for evangeliet, må vi være villige til å gå inn. Noen ganger stenger han. Fremdeles møter jeg noen som er mottagelige – og de lytter – når jeg forteller dem at Jesus ofret sitt liv for oss på korset, for å frelse oss av bare nåde. Vi må ikke glemme den enkelte.
Ble uten lønn
Eliseo forteller meg videre at han var ansatt som evangelist med lønn fram til 2008. Etter det ble det vanskeligere med økonomien, men han fortsatte å besøke venneflokkene i Ayamaya og området rundt nokså regelmessig ennå et par års tid. Nå er det en god stund siden han har vært der.
De siste årene har han samlet en flokk til møter i Cochabamba. De kan være opptil 25-30 personer, de fleste er barn og unge.
– Nå er jeg pensjonist, sier han med et smil – og får en liten pensjon fra staten. Det er ikke så mye, ca. 300 kroner i måneden. Og med et lurt glimt i øyet fortsetter han:
– Det er Martha som holder liv i oss nå, og da kan jeg fortsette litt som evangelist ennå en stund…
Kona husmor ved barnehjemmet
Her må jeg forklare at Martha, som nå har fylt 69 år, fortsatt arbeider som husmor ved barnehjemmet som drives av misjonær Hanne Baardseth i Cochabamba. Hanne har bygd opp fire hus for vel 40 barn til sammen, og følger opp noen ungdommer i tillegg, som har flyttet ut etter at de ble 18 år. Disse får hjelp og oppfølging videre til de klarer seg på egen hånd. Martha er «mor» i en av de fire avdelingene. Det er godt gjort i hennes alder. Hun passer på, koker mat, ordner med klær – og sover der sammen med dem. Nå i den senere tiden har hun fått flere medhjelpere til forskjellige oppgaver, men hun må være sterk, for det er en heldøgns oppgave. Når hun har fri – den ene uken fra fredag kveld til søndag morgen, og den andre fra søndag morgen til mandag middag, er hun hjemme hos ektemannen.
– Det går an å leve med denne ordningen nå når barna våre er blitt voksne, forteller Eliseo.
Politiske spenninger
Én ting som har opptatt Eliseo og de kristne i Bolivia i den senere tiden, er den politiske situasjonen i landet, og han fortsetter:
– Mange tenkte at det ville bli slutt på friheten til å drive kristen virksomhet da Evo Morales ble president. Han kommer fra et aymaraområde og representerer urbefolkningen i Bolivia. Sammen med quechuaindianerne utgjør de over 50 % av landets innbyggere. I likhet med de fleste av dem, sier presidenten at han tilber Pachamama – Moder jord – og han har ikke mye til overs for misjon eller amerikansk imperialisme, som han gjerne kaller det.
Gjennom nyheter som har vært presentert her i Norge har vi kunnet lese at Morales har tette bånd til presidenten i Iran og til Fidel Castro på Cuba, og han var en nær venn av Hugo Chávez, presidenten i Venezuela, fram til dennes død i 2013.
– Jeg har hørt at den amerikanske ambassadøren ble utvist for flere år siden, og at de amerikanske misjonærene har forlatt landet. Da er det vel ikke så enkelt for andre misjonærer heller?
– Ja, det er korrekt, svarer Eliseo. – Det skjedde i 2008, og seinere fikk alle de amerikanske misjonærene kort frist på seg til å forlate landet. Men så langt vi vet, har det ikke blitt mer opposisjon eller forfølgelse mot andre kristne enn det har vært tidligere. Men uansett ligger vår framtid i Guds hånd. Alle politiske systemer er til syvende og sist underlagt en sterkere makt. Gud er fortsatt på tronen. La oss arbeide så lenge det er dag!
Tapte farsarven
Til tross for slike ytre omstendigheter virker det som at Eliseo er like rolig. Det er underlig å lytte til ham. Han har hatt mye motgang. Jeg husker han tapte mye av farsarven og det de hadde oppspart i banken da den store devalueringen kom på slutten av åttitallet. De hadde lagt til side det de kunne i håp om å skaffe seg eget husvære, men alt forsvant over natten. «Vi får legge det i Guds hånd dette også», husker jeg at han sa den gangen.
– Det er et Guds under at alle våre fire barn har fått seg en utdannelse. Den yngste bor fortsatt hjemme, men er snart ferdig han også. Vår eldste datter fikk et barn tidlig. Vi kom opp i en rettssak for å beholde retten til barnebarnet. Ei datter ble gift i Spania og bor der med sine to barn. Ei svigerdatter forlot sønnen vår og begge barna og dro til Spania. Nå har hun hentet begge barna, og det smerter oss veldig det som har skjedd, mest for sønnen vår, men også for oss som er besteforeldre til barna.
Bedre arv i vente
– Livet her på jord er ikke alltid så enkelt, men snart kommer Jesus igjen, slik det er bestemt i Guds råd. Og han har ikke glemt noen av sine. Da gjelder det for oss alle å være rede. Paulus bar med seg nøden «at de må bli frelst», og mot slutten av sitt liv vitnet han: «Jeg har fullført løpet». Tenk om vi kunne si det samme! – og få alle våre med oss!
Det er tydelig at Eliseo fortsatt eier den samme gløden, og han lever i forventning om Herrens snarlige gjenkomst. Da gjelder det å nytte tiden. Han vil gjerne være kolportør og være med på å spre den litteraturen som Lekmannsmisjonen trykker. La oss huske ham og familien i bønn!
Etterord
Vel hjemme i Norge kommer det en mail fra Hanne Baardseth på barnehjemmet. Der skriver hun blant annet: «Dere skulle ha sett Martha her før helgen. Den store bokkassen med bøkene av Wisløff, som du la igjen her på barnehjemmet og som Eliseo skulle få til utdeling, tok Martha i kastet sitt på ryggen da hun gikk heim etter arbeid.»
Jeg ser den korte kvinnen for meg – med den tunge børen på ryggen – og jeg tenker: «Måtte bøkene føre til at noen flere fikk se inn i evangeliets frigjørende budskap!»
Bilder
Martha og Eliseo Castañeta med de tre yngste barna og det første barnebarnet. Bildet er tatt i 1991.
Fra landsbyen Ayamaya i Bolivia, med kirken øverst til venstre.
På kirkebakken i forbindelse med påskemøtene i 1990.
Eliseo Castañeta forretter dåp i Ayamaya, påsken 1990.
Gjensynsglede mellom Martha, Marit, Ingar og Eliseo, september 2014.