Troens gode strid

Av alle Den Hellige Skrifts sannheter er det vel ingen som i den grad er skjult for Guds barn som den at vi i Kristus har en full befrielse fra alle våre fiender og derfor også en fullstendig seier over dem. Jesus har vunnet over alle våre fiender. Han har seiret over dem alle.

  • Vi er løst fra syndeskylden, for Guds lam har fullbrakt et skyldoffer (Jes 53:10) og betalt vår gjeld.
  • Vi er løst fra syndens makt, for vi er døde fra synden med Kristus og ved Hans Ånd satt over i en annen livssfære (Rom 6:6 og 8:2).
  • Vi er løst fra mørkets herredømme, for hvor synden har mistet sin makt, er også djevelens herredømme gjort ende på (Kol 1:13).
  • Vi er blitt fri fra den onde samvittigheten, for Kristi blod har renset vår samvittighet fra døde gjerninger (Heb 9:14 og 10:22).
  • Vi er blitt fri fra dødsfrykten, for Kristus har gjort ham maktesløs som har dødens velde, og dermed befridd alle dem som på grunn av dødsfrykt var under trelldom hele sin livstid (Heb 2:14-15).
  • Vi er fridd ut fra den kommende vrede (1Tes 1:10), for vi står ikke lenger under vreden, men under nåden (Joh 3:36).
  • Vi er fridd ut fra den kommende dom, for vi er Lammets eiendom (Joh 5:25 og Åp 20:11-15).

Jesus har tilegnet oss en fullkommen frihet. Hans tjener, Paulus, formaner oss derfor til å stå fast i denne friheten og ikke igjen la oss legge under trelldommens åk (Gal 5:1).

Vi kan og skal ikke selv tilkjempe oss friheten, men gå inn i den frihet som Jesus har tilkjempet oss.

Det er i sannhet ikke bibelsk, og det vitner om en mangelfull forståelse av Kristi verk, når man sier til unge kristne som nettopp har kommet til troen på syndenes forlatelse: «Nå må du kjempe, stride og forsvare deg til det ytterste, for nå er du i krig med synden, djevelen, verden og kjødet». Er det sant? Skal jeg virkelig selv igjen ta opp kampen med disse fryktelige maktene? Betyr forløsningen ikke annet enn tilgivelse for synden og så en kamp på liv og død, en kamp mot fiender jeg allerede vet er for sterke men som jeg må beseire, slik at jeg ikke står tilbake med noe annet enn et dødstrett hjertes fortvilede rop: «Jeg elendige menneske, hvem skal fri meg?» Har da Guds Sønn ikke oppnådd mer ved sitt store verk i Getsemane og på Golgata? Klarer ikke Kristi blods kraft å dekke meg for mine fiender? Skal jeg tross forløsningen forbli en fange som først ved døden kan bli fri for de bånd og lenker som trykker og engster meg dag og natt mens jeg er her på jorden? Akk, da er jeg det elendigste av alle mennesker. Jeg hadde ventet en full forløsning ifølge Guds ord, og nå skal jeg likevel leve mitt liv i lenker? Jeg har i mange år lengtet og tørstet etter frihet, og nå skal jeg likevel være syndens trell? Jeg har dag og natt lengtet etter ro og fred, men nå skal uro og ufred være min lodd? Er det virkelig sant?

Nei og atter nei! Det er ikke sant! Gud være lovet, striden er utkjempet og seieren er vunnet, syndens makt er brutt, frihet og fred er gitt oss ved forløsningen som Kristus har fullbrakt. Min oppgave er kun å motta denne fullkomne frelse i barnlig tro og å betrakte meg selv som en som er frelst og frigjort, slik at jeg som Zinzendorf kan si til djevel, synd, kjød og verden: «Jeg har ikke noe mer med deg å gjøre, og du ikke noe mer med meg å gjøre!» Dette er troens gode strid – og den har seieren.

Hvor man derimot selv kjemper og strider, er det en kjødelig kamp, og den kan bare lide nederlag. Av oss selv formår vi nemlig ikke noe som helst mot en eneste synd, selv ikke den minste. Vi må ta imot den seier som Kristus har tilkjempet oss dersom vi vil ha seier. Det er derfor ganske falskt å be som dette: «Herre, forløs meg fra synden og fra alle mine lenker!» Du kan be slik så lenge du vil, men du blir ikke bønnhørt og hjulpet, for Kristus har allerede bønnhørt og hjulpet deg. Forløsningen er skjedd, du skal kun tro på den. Seieren er vunnet, du skal kun motta den.

Å motta seieren betyr at du har en livsførsel som den som allerede har seiret. På samme måte som Josafat (2Krøn 20). Han lot hæren istemme seierssangen over hedningene, selv om de fremdeles stod overfor ham, rustet til krig. Eller som David som ropte til Goliat: «I dag skal Herren gi deg i min hånd, og jeg skal slå deg og hogge hodet av deg!» På samme måte oppførte Jesus seg da han stod ved Lasarus’ grav. Han løftet sine øyne mot himmelen og takket Faderen fordi han alltid ville høre ham. Men han hadde jo ennå ikke sett bønnhørelsen. På samme måte skjedde det ved bespisningen i ørkenen. Han tok brødet, takket, begynte å bryte det og brøt og brøt inntil alle var mette. Dette er å motta seieren!

Det er i sannhet ganske bakvendt når man igjen og igjen gir folk det gode rådet at de skal bare be. Det er bare noe som man dekker over sin egen uvitenhet med. Alt til sin tid. Be, når det skal bes, og tro når det skal tros. Moses ba da han bare skulle trodd, og ble irettesatt (2Mos 14:15). Josva ba da han skulle handlet, og Gud sa til ham etter at han hadde ligget en hel dag på sitt ansikt: «Stå opp, hvorfor falt du på ditt ansikt?» Det var en skarp irettesettelse.

Det er mye bønn som Gud slett ikke kan høre. Og så går man likevel og undres over seg selv fordi man er en slik bønnens kjempe som strider med Gud.

Er Gud da en slik hard Gud at man må rive alt fra ham? Nei, jeg er ganske overbevist om at det ikke er vi som skal overvinne Gud for å få ham til å være nådig og god og gi oss et eller annet, men derimot Gud som må overvinne oss, slik at vi stoler på ham som barn og mottar av hans guddoms fylde som barn. Et troens blikk på ham innbringer mer enn om man gjennom en hel dag kjemper med Gud i en tro som bare er innbilt. Man ber vakkert og tilsynelatende i tro slik som Jakob ved Jabbok (1Mos 32:9-12), men, som Jakob, tror man ikke et ord av det hele. For dersom Jakob hadde trodd Gud i forhold til det han ba om, så ville han ikke igjen stått opp og tatt saken i egen hånd og handlet som om han ikke hadde noen Gud (1Mos 32:13-20). Slik oppfører man seg når man strider i kjødet. For den slags folk trengs det, som for Jakob, at det kommer et Pnuel i etterkant, hvor de blir lammet av Gud, hvor kjødets kraft blir brutt, hvor de endelig og for alvor blir ferdige med seg selv, og som hjelpeløse klynger seg til Gud og roper: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg». Slik blir man en Israel, en Guds kjempe som ikke går fra nederlag til nederlag men fra seier til seier, fra kraft til kraft.

«Hvert et sår
gjør deg hard,
så du alltid seier får».

Først når Gud har kjempet med oss og overvunnet oss, kan vi kjempe med Gud. For kun sønderbrutte mennesker er i stand til å tilkjempe seg en varig seier over fiendene.

Av Georg Steinberger