Båtbygger Ansgar Lyngeid var blitt sunget ned da han vitnet om Jesus som sto utenfor hjertedørene og banket. Red.
Båtskuret var snart fullt av opplagte båter. Folk mente det var best å få dem i hus før høststormene satte inn for alvor. Nå sto de der i rad og rekke med gangplass imellom. Mindre båter sto på oppbygningene ved skurets sidevegger. En del store sto på golvet.
– Skulle vi ta en tørn igjen, karer? sa Lyngeid da han kom tilbake.
Gjennom den åpne døren langt der nede kunne Lyngeid se de flytende holmene ute i fjorden som lå blank og blåsvart. Den dalende dag holdt på å viske dem ut.
Men opp av vannet utenfor døren seg slipptrallen langsomt og sikkert. Det sto en rusk av en motorbåt på den.Det var denne båten karene slet på.
– Hold an igjen!
Smatringen holdt opp.– –
Mennene ruslet og la vekk verktøy, og ryddet litt ellers. Sevrin kom tilbake og hjalp dem. Den ene etter den andre stakk kaffeflaska i baklommen, brummet god natt og gikk.
Lyngeid sto igjen i det store skuret. Det var nesten mørkt utenfor, kunne han
se. En svak skimt av lysning var ennå igjen i vinduene på vestsiden. Det enslige lyset over vinsjen nådde ikke langt.– –
Lyngeid kom tilbake fra drømmenes land ved et lite knett, et fjernt knett som av en knekkende flis. Han så seg om og syntes plutselig det var lite hyggelig i det store tomme skuret med alle de undrende skyggene.
Han slokte lyset og gikk.
Båtskuret lå opp til selve verkstedet som sto på høyere grunn. En bred løpegang førte fra skuret opp til det. Opp den gikk han. Han åpnet døren. Også der inne brente et enslig lys som gjorde maskinene så vidt synlige. Planhøvlen, tykkelseshøvlen, sirkelsaga og båndsaga var plassert i den ene siden av det store rommet. Den andre halvparten var byggeplass.
I dunkelheten ved båndsaga sto en mann. Først stanset Lyngeid skremt, men så sa han rolig:
– Men har du ikke gått ennå, Sevrin? Det var vel deg som skremte meg for litt siden.
Sevrin kom lenger fram i lyset. Et unnselig smil hang i munnvikene hans da han sa:
–Ble du redd? Jeg kom til å trå på en pinne. Sevrin var bare unge gutten, men var likevel dus med arbeidsgiveren som skikken var. Respekten led ikke ved det.
– Hvorfor er du ikke gått hjem? spurte Lyngeid. Han så forskende på ham. Gutten vendte ansiktet vekk fra lyset og drøyde litt med svaret. Så kom det nølende:
– Det var det der med døren.
– Lukket du den ikke da? spurte han.
Nå var det Sevrins tur til å se forundret opp. Så kom det igjen, det halve smilet, som straks ble borte.
– Nei, jeg mente ikke døren nede i bua. Det var det du nevnte søndag, som – –
En stråle av glede fòr over Lyngeids drømmende trekk.
– Ja, vel, Sevrin.
– Jeg er redd han står utenfor, sa Sevrin stille. Han satte et par blanke øyne på basen.
– Banker han på?
– Ja, det har han gjort lenge.
– Så får du slippe ham inn.
– Ja, det var just det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det.
Gutten så helt fortapt ut.
Lyngeid satte seg på enden av en bukk som sto midt på golvet. Sevrin ség ned på den andre. Ordene falt rolige og dempet mellom dem. De var som i en kirke hvor maskiner og verktøy var menigheten. Drivreimene sto stramme og stille mellom reimskivene. På veggen mellom vinduene blinket en og annen stikksag i det svake lyset. Sjablonger og modeller hang og lå på bjelkene under taket. Materialavfallet lå i en haug i det ene hjørnet.
– Det er en grei måte å åpne en dør på, Sevrin.
– Hvordan da?
– Det er å si: Kom inn!
– Men det er vel ikke å lukke opp?
– Du har vel lagt merke til at en høflig mann blir stående utenfor til han får svar, når han banker på en dør. Får han ikke svar, banker han igjen. Og kanskje enda en gang. Når så svaret der inne fra kommer, lukker han som står utenfor, døren opp. Det er svaret innenfra som åpner døren.
– Jeg skal altså bare – – ?
– Ja visst. Du skal bare si: Kom inn, Jesus! En lysning tentes i Sevrins ansikt.
– Det er jo som å sette døren opp, det, sa han undrende. Men da – –
– Nå, hva er det?
– Men da går han jo inn. Det står så.
– Naturligvis. Han har ikke noe å vente etter, smilte Lyngeid.
– Men da – –
– Nå, igjen, Sevrin?
– Men da er han innenfor, da jo! Han så bedende på Lyngeid, redd for at det lys han hadde fått øye på, skulle slokne.
– Ja, jeg skjønner ikke annet, sa Lyngeid. Og med ett flammet det himmelske lys opp.
Sevrin spratt opp fra krakken, snurret en tørn rundt og sa glad:
– Jeg ser det, Lyngeid. Det er mitt strev med å åpne som har holdt døren igjen. Nå lot jeg ham slippe til, og så kom han inn. Jeg er frelst. Å, så godt det er, Lyngeid!
– Det er nattverden, det, sa basen.
Det falt seg selv at de bøyde sine kne der ved bukken som duftet av kvae og tjære. Og den tause menighet av maskiner fikk høre de dempede jubeltoner fra to glade menneskehjerter. Begeret fløt over.
Det var mens de lå slik at de to hørte trippende trinn og kvitrende barnestemmer som nærmet seg utefra.
Om litt ble døren dratt opp og en lys, spinkel stemme ropte:
– Jo, det er lys her, Dordi. Da er nok pappa her.
Døren falt i med et smell. Men så ble det stille. De som kom, var blitt stående, for de fikk øye på mennene som just reiste seg opp.
– Er det du, lille Tordis? ropte Lyngeid inn i mørket. Bare kom.
Mellom planhøvelen og båndsaga kom Dordi og Tordis til syne. Den lille satte på sprang og løp i armene på far.
– Du skulle komme hjem. To menn venter på deg.
– Skulle jeg det, småen? sa far og strøk henne over håret.
– Vi måtte ned og se etter deg, sa Dordi. Hun kastet et nysgjerrig blikk på Sevrin. Du ble så lenge i kveld. – Venter noen på meg, Dordi?
– Ja. Pastor Bjørnås og Bakke.
Det gikk som en sky over hans ansikt. Han ble stående og stirre fortenkt framfor seg. Men så kom han til å se på Sevrin som sto og trippet i sin nyvunne lykke og ikke kunne komme seg til å gå, og med ett følte han seg frimodig og glad.
Tordis hang ennå på ryggen til Lyngeid da han kom inn i stua til de to mennene. Han lot henne gli ned og sa smilende:
– Puh! Det leiter på å være hest. Han rakte pastoren hånden. Bjørnås klemte den lett og slapp den fort. Som i smug kastet han et blikk på hånden sin. Han så etter om den var blitt svart. Men Lyngeid la merke til det. Det fløy et ironisk smil over hans ansikt, mens han demonstrativt og åpenlyst så på sin egen hånd. Så rakte han den til Bakke som tok et godt tak i den.
Pastoren rødmet lett.
– Nå? sa Lyngeid spørrende.
De hadde satt seg ned i de enkle, men makelige stolene. Fra kjøkkenet hørtes nå og da et klemt av kopper som tørnet mot hverandre. Fru Lyngeid stelte til kveldsmaten.
– Hm. Jo, det var denne episoden om søndag. Pastoren så alvorlig ut og bøyde seg fram mot Lyngeid som for å få godt tak på ham.
– Javel, sa båtbyggeren.
– Det må ikke gjenta seg, naturligvis.
Lyngeid som tenkte på tingen fra sitt synspunkt, så overrasket og glad på Bjørnås.
– Det gleder meg å høre. Jeg trodde du godkjente det som hendte. Pastoren som merket at det holdt på å bli en misforståelse, skyndte seg å si:
– Det var din måte å tale på jeg ikke kan godkjenne.
– Men at de sang meg ned?
– Tja.
– Bjørnås nølte litt. Så kom det hardt: Du fortjente ikke bedre.
– Enn om det var du som var blitt sunget ned? Spørsmålet kom stille, men det virket som om en syl var blitt trykket sakte inn i levende kjøtt. Bjørnås spratt til.
– Hva? Tanken var ufattelig.
– Enn om det var deg?
Da lo pastoren kort og frigjort.
– Ja, hvis det var meg. Hva så?
– Hvordan ville du så ha følt det? spurte Lyngeid rolig. Bjørnås var kommet på trygg grunn igjen.
– Åh. Jeg ville vel ha gått i meg selv, tenker jeg.
– Ja vel. Kanskje. Men så gudfryktig er ikke jeg. Jeg – –
– Det er godt å høre du har erkjennelse, broder. Nå, hvordan følte så du det?
– Omtrent som å bli korsfestet – –
– Men Lyngeid! avbrøt pastoren. Det er da en formastelig sammenlikning.
– Det føltes som å bli korsfestet, gjentok båtbyggeren, som å bli opphengt naken mellom himmel og jord.
Bjørnås kastet et forferdet blikk på Bakke for å få støtte. Men Bakke gjorde ham enda mer forskrekket ved å si:
– Jeg takker Gud for det ikke var meg. Det må være forferdelig å bli korsfestet av sine egne.
– Av sine egne, Bakke?
– Ja, av dem en gjerne vil frelse. Bjørnås var i villrede.
– Taler du om Jesus? spurte han.
– Ja, både om Jesus og om Lyngeid. Båtbyggeren dekket ansiktet med hånden.
– Ikke si sånt, Bakke, ba han. Men du skal ha takk for din velvilje.
– Jeg gikk ut fra at vi var sammen om dette, sa pastoren henvendt til Bakke.
– Har jeg gitt deg grunn til å tro det?
– Nei, men – –
Det ble en forlegen pause.
– Hva vil dere egentlig? spurte Lyngeid.
– Nå vet jeg egentlig ikke, sa Bjørnås med et bebreidende blikk til Bakke. Det blir kanskje bare mitt eget syn på saken jeg framholder. Men du må holde opp med de stadige provokasjoner i menigheten.
– Provokasjoner?
– Ja, ordet betyr – –
– Jeg vet hva ordet betyr, sa Lyngeid med et lunt smil. Men jeg forstår ikke hvordan – –
– Jo, dine innlegg er utfordringer til styre og predikant og sangkor og enkeltmedlemmer. Du setter Guds ord på spissen, og doserer en kristendom som ikke lar seg gjennomføre i vår tid. Du gjør det uhyggelig og setter ondt blod iblant oss.
– Det var da svært! Er Guds ord så farlig?
– Guds ord, Guds ord, sa Bjørnås utålmodig. Du anvender Guds ord for folks hår og folks klær, for folks mat og for folks selskaper – –
– Og for folks omvendelse, sa Lyngeid.
– Ja, nettopp. Hvis det ikke går etter en strek, tror du ikke på omvendelsen. Du sier det på prekestolen også. Og følgen er at mange av våre unge går der uroet.
– Nei, er det virkelig sant, utbrøt båtbyggeren glad.
– Du skulle heller sørge, sa Bjørnås iltert. Du går og pirker med disse ytre tingene og legger dem inn på folks samvittighet som det skulle være en salighetssak. Skjønner du da ikke at det kan stå godt til med, for eksempel en ung pikes hjerte, om hun har kort hår på hodet.
– Jeg tror det står til i hjertet som det står til på hodet, sa Lyngeid. Eller som det står til i hjemmet eller i båtbyggeriet eller i forretningen – og i menigheten som det står til i sangkoret.
– Er du nå ute og skyter igjen? For en pirkepinne du er! Vi har tatt oss av en del unge og puttet dem inn i våre foreninger, selv om de ikke er etter streken, for om mulig å vinne dem for Gud. Det klandrer du. Du skulle heller tenke på din egen datter.
Bjørnås kastet et hastig blikk inn i den andre stua mot døra og ut til kjøkkenet. Den var lukket. Det klirret der ute som før.
– Nå? spurte Lyngeid.
– Ja, det er Dordi jeg mener.
– Ja, vel.
– Vi har forsøkt å få henne inn i – – både det ene og det andre. Men hun vil ikke. Du setter deg imot det. Og hun går der uomvendt. At du tør, Lyngeid! Ja, at du tør!
Det ble en pause. Lyngeid hadde fått dette utrykket som ga folk anledning til å kalle ham en svermer.
– Jeg vil risikere det, sa han stille.
– Å sette en menneskesjel i fare? spurte Bjørnås.
– Nei, å rydde en fare av veien.
– Fare, fare!
Pastoren rystet oppgitt på hodet.
– Ja, det finnes ikke større fare enn – –
– Enn – – ?
– Sammenblanding, sa Lyngeid.
Bakke nikket i taushet.
– Vil du så beholde dine teorier mer for deg selv?
Pastoren var vennligere.
– Jeg har ikke lyst til å la meg korsfeste igjen. Men ellers – –
– Nå, nå, Lyngeid. Det er mye om å gjøre for meg dette, ser du. Det er enkelte som ymter om at de vel får gå sin vei, når de ikke får være i fred, som de uttrykker seg. Og det har vi ikke råd til – –
– Er det rikfolk kanskje?
–Hm. Nåja. Det er jo ikke farlig å nevne at Mobekk er atskillig støtt.
– Det ville jo ikke være behagelig for kassen om han trakk seg tilbake med – –
– Med korbanen, falt Lyngeid inn. Både Bakke og Bjørnås stirret uforstående på ham.
– Korbanen?
– Ja, korbanen. Det var jo korban det som en sønn nektet sine fattige foreldre og ga til Gud i stedet.
– Men Mobekk? spurte Bjørnås åndeløs.
– Jo, han gir Gud det han kniper fra arbeidernes lønn.
Bakke så betenkt ut, og pastoren klasket arg hendene sammen.
– Og dette skal være kristelig kjærlighet!
– Eller kristelig sannhet, sa Lyngeid.
– Baktalelse! ropte Bjørnås.
– Få ham hit, skal jeg si ham det, like i ansiktet.
Harmen lyste ut av ansiktet til Lyngeid. Hans svermerøyne glødet og brant. Den litt brede munnen var presset hardt sammen.
Da sto fru Lyngeid i døren til kjøkkenet.
– Vær så go’, kom og spis!