Barnestykke av Mia Hallesby
En gammel kone bodde i en liten landsby i Skottland, ikke langt fra en skjønn borg, som tilhørte kongefamilien.
Da dronning Victoria levde, bodde hun ofte der, og hun syntes det var så gildt å besøke de gamle som bodde i nærheten av borgen.
En kveld satt den gamle kona alene i hytta si. Hun var i dårlig humør. Hun hadde trettet med sine nærmeste naboer. Nå hadde hun lukket og låst døren og sa til seg selv:
«Jeg vil holde meg her for meg selv i framtiden, og ingen av dem skal få komme her inn mer».
Plutselig hørte hun at det banket forsiktig på døren. Hun knep leppene sammen og ristet på hodet.
«Bare bank du», hvisket hun. Bankingen ble sterkere. «Bank så lenge du vil!», ropte
hun til slutt rasende. «Jeg vil ikke slippe deg inn».
Bankingen stanset – og hun hørte hvordan fottrinnene langsomt døde hen.
Den gamle kona nikket med hodet og smilte:
«Nå tenker jeg de lar meg være i fred».
Men hun smilte ikke da hun neste dag fikk høre at dronningen hadde stått utenfor døren hennes og banket – og hun hadde nektet å åpne døren for henne.Dronningen besøkte henne aldri mer.
Han står for døren nå og banker,
å, dyre sjel, gi akt derpå!
Fornekt ham ei i dine tanker,
og la ham ikke ute stå!
Jeg sier i mitt stille sinn:
Du Guds velsignede, kom inn!
(Sb 212:5. Magnus Brostrup Landstad)
Fra «300 fortellinger», Indremisjonsforlaget, 1946