I de skotske fjell kom en ørn flyvende og bortførte i sine klør et lite barn som moren hadde lagt fra seg i en høysåte mens hun arbeidet. Ørnen fløy med barnet til redet, som en tydelig kunne se oppe i den bratte fjellsiden. En jeger forsøkte å klatre opp etter barnet, men vendte om på halvveien. Han var ikke før kommet ned, så gav moren seg til å klatre oppover mot redet. Hun arbeidet seg høyere og høyere opp. Endelig er hun fremme. Hun griper barnet, trykker det til seg og kommer uskadd ned igjen. Det var en vandring som hvert øyeblikk kunne ha kostet henne livet, men hun hadde bare én tanke: å redde sitt barn.
Det var stor kjærlighet.
I full fart kjørte en slede gjennom en skog i Russland. Vinteren var hard, snøen høy og ulvene sultne. Hvor glupske ulvene kan være visste mannen og konen som satt i sleden, og tjeneren som kjørte. Hestene som jaget av sted i full galopp, visste det nok også. De hørte ulvene hyle og forstod at de kom nærmere og nærmere. Det hjalp ikke hvor fort hestene sprang, snart varsleden omringet av en mengde ulver. Var det ingen redning? Da gir den trofaste tjeneren tømmene til sin herre og sier: «Frels deg selv og din kone, og sørg for barna mine!» Dermed hoppet han ut av sleden. I neste øyeblikk var han omringet av ulvene som rev ham i stykker. Den tro tjener ofret sitt liv.
Det var en enda større kjærlighet.
Det er festtid i Jerusalem. Jødene er samlet i sin hovedstad for å feire påske. Et tog av mennesker drar gjennom gatene på vei til Golgata. Det er en mann i skaren som alle ser på. Hans hode er blodig og bærer en tornekrone. På hans rygg hviler et tungt kors. Ved hans side går stridsmenn, og rundt om er en skare som spotter ham. Toget stanser ved Golgata. Mannen med tornekronen blir naglet til korset. Hvem er denne mann? Er det en farlig forbryter? Nei, aldri har han gjort noen synd. Han dør for andres skyld. Han dør for å frelse mennesker som bare piner ham. Av kjærlighet til dem går han i døden.
Det er den største kjærlighet.
«300 fortellinger»,Indremisjonsforlaget, 1946