Kristi kors

«Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten ved vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden.»Gal 6:14
Sann kristendom dreier seg om Jesu kors og Kristi forsoning. Å ha all sin glede i dette, er kjennetegnet på et sant Guds barn. Du elsker Jesus, fordi han har elsket deg med en evig kjærlighet. Han er blitt deg «visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning» (1Kor 1:30).Da er du en ny skapning. Du er død og oppreist med Kristus, og «beherskes» av Jesus i stedet for av verden.

Grunnskade i vår tid
Mye sto på spill i Galatia. Paulus hadde gått i rette med vranglærerne. De lærte at hedningene måtte omskjære seg og bli som jødene for å bli skikkelige kristne. Slik kunne de også unngå forsmedelsen og forfølgelsen
som korsets evangelium forårsaket. Paulus hadde selv kjent på kroppen hva det kostet å bekjenne Jesu navn. Etter omvendelsen utenfor Damaskus var det slutt på vennskapet med de religiøse lederne. Han ble forsøkt steinet, ble pisket og slått, han var i fengsel, ja, måtte lide mye.

Mot slutten av brevet til galaterne må han ta oppgjør med det som er selve hovedproblemet med disse vranglær- erne, nemlig at de ville «ta seg godt ut i kjødet… og dermed slippe å bli forfulgt på grunn av Kristi kors» (Gal 6:12).

Her tror jeg at vi rører ved noe av det som er grunnskaden i vår tids kristenhet. Vi kan ikke tåle forsmedelsen og lidelsen med det å være annerledes enn verden. Vi frykter mennesker mer enn Gud! Menneskefrykten er blitt større enn gudsfrykten. Ordet om korset har mistet sin kraft mellom oss.

Korsets budskap
For Paulus var det skjedd noe heltnytt. Nå kunne han ikke skamme seg lenger ved evangeliet. Han ønsket bare å rose seg av Kristi kors. Det hadde gitt ham frelse. Ordet om korset var blitt det kjæreste han hadde. I dette budskapet var Guds kraft til frelse – for hver den som tror. Paulus hadde erfart det i sitt eget liv:

«For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro skal leve (evig)» (Rom 1: 16-17)Nå sto han i tjeneste for evangeliet.Om dette skriver han til korinterne (1Kor 1:17-18):
«For Kristus har utsendt meg for å forkynne evangeliet, og det ikke med vise ord, for at Kristi kors ikke skulle tape sin kraft. For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.»

Til galaterne (Gal 1:15-16) skriver han: «Men da han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, bestemte etter sin gode vilje å åpenbare sin Sønn i meg, for at jeg skulle forkynne evangeliet om ham blant hedningene, da samrådde jeg meg ikke med kjød og blod».

Nå måtte hele hans liv stå i Herrens tjeneste.Slik var det også for husmannsgutten fra Verdal, Edin Holme (1865- 1927), som ble forkynner og dikter. Han var yngst av sju søsken, og vokste opp under svært fattige kår. Som 15-åring måtte han forlate heimen, men stor gudsfrykt kom til å følge ham resten av livet. Korsets budskap preget diktningen hans helt fra unge år. Sangen på nummer 248 i Sangboken kan stå som et eksempel på det han levde i:

Ditt kors, o Krist, ble verdens sol, dets lys ei grenser kjenner.
Ditt kors, o Krist, ble ærens stol, der livets lue brenner.

På korset åpner du din favn for hver forvillet synder.
Fra korset, i din Faders navn, du verden fred forkynner.

Fra korsets tre din kjærlighet hver ensom sjel bestråler.
Dens guddomskraft vel ingen vet, dens dybde ingen måler.

Og frøs enn alle hjerter til, ble lukket alle hender.
Din kjærlighet dog varm og mild mot hele verden brenner.

La slukkes alle lys på jord, la stenges alle veie!
Den som har funnet korsets spor, har evig nok i eie.

Vi må også nevne sangen på nr. 281 i Sangboken som han har skrevet:

På ditt kors mitt håp jeg grunner,
om ditt kors min arm jeg slår.
Skjul min synd i dine vunder,
leg meg, Krist, ved dine sår!
Gjør meg ren og gjør meg god.
Gjør meg sterk ved korsets blod.
La meg midt i sorg og våde
finne trøst ved korsets nåde!

Herre, hva jeg enn skal friste,
vern du hjertets skatt og del!
La meg aldri korset miste,
brenn dets merke i min sjel!
Og i dødens tunge stund
gi meg fred på korsets grunn.
Lys meg i de mørke daler
med ditt kors til himlens saler!

For Edin Holme ble ikke korsets budskap bare et høydepunkt én gang i livet, men ble selve livet – hele livet ut. Han var fattig og svært plaget, ensomog syk, men ordet om korset holdt ham oppe helt til det siste.

Vitnesbyrdet om Jesus taler nå etter Holmes død på hans gravstein på Asker kirkegård. Der står ordene fra en av hans bøker, «Nasaréeren», å lese:
«Den som ham har sett kan intet friste – ringe synes alt han siden ser. Den som eier ham kan allting miste – han begjærer siden intet mer».

Korsets anstøt
Hva er årsaken til at korset ikke lenger har denne betydningen for oss i dag? Er anstøtet for tungt å bære? Korsets budskap fører nemlig til død over mennesket. Der ordet om korset får komme inn i hjertet, må mennesket tape og Jesus vinne. Da blir det bare Jesus – Jesus alene, nåden alene og Ordet alene. Denne anstøtelige talen om gjenfødelsens trange port og den smale vei blir ikke tålt, ja, ikke bare det: Dette tales det ikke lenger om.

Korset skiller menneskeheten i to: De gjenfødte kristne – som hører himmelen til, og blir frelst. De uomvendte – som hører denne verden til, og går fortapt.

Mennesket kan ikke tåle at kristendommen er absolutt. Det vil ikke gå inn gjennom den trange dør, og det vil ikke gå på den smale vei. Hør hva Jesus sier:
«Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port, og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. For trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den. Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i fåreham, men innvendig er de glupske ulver. På fruktene skal dere kjenne dem» (Mat 7:13-15).

Utgang og inngang
Sann kristendom starter alltid med en ny fødsel. «Den som ikke går inn i fårekveen gjennom døren», sier Jesus i det 10. kapittelet i Johannesevangeliet, «men stiger over et annet sted, han er en tyv og en røver». Jesus sier videre isamme kapittel: «Jeg er døren. Om noen går inn gjennom meg, skal han bli frelst. Og han skal gå inn og gåut og finne føde».

Jesus er den eneste veien til frelse. Hos ham er det både inngang og utgang. Bare den som har gått inn gjennom Jesus, kan gå lykkelig ut i verden og være hans vitne. Og bare da kan det bli en lykkelig utgang fra dette livet, og inngang til en evig herlighet hos Jesus. Merk deg rekkefølgen på ordene i Salme 121: «Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid»!

For det første må det bli en utgang og en inngang i ditt liv! I møte med Gud blir det et oppbrudd – syndelivet taper sin glans. Da blir Jesus og hans rike det kjæreste av alt her på jord.

Da vil det også en dag bli et lykkelig farvel med denne verden, og en god inngang til saligheten med Jesus.
Jesus er det eneste som skal holde til sist. Golgata-veien fører helt fram.