«Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror.» Rom 3:21-22
Dette er selve hovedsaken i Romerbrevet, ja, i hele Skriften. Allerede i Romerbrevets første kapittel (v.16-17) proklamerer apostelen Paulus: «For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde førstog så for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro skal leve».
Guds rettferdighet i Kristus Jesus er det eneste grunnlaget for at syndere kan bli frelst. Du får del i det ved troen. Det er ikke av gjerninger, men av Guds nåde alene.
Gud krever en fullkommen rettferdighet. Jesus sier i Bergprekenen (Mat 5-7): «For jeg sier dere: Hvis ikke deres rettferdighet overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himlenes rike» (5:20). Dersom vi ikke får del i Guds rettferdighet, er vi fremdeles under loven, og kan ikke gjøre annet enn lovgjerninger. Guds rettferdighet overgår all annen rettferdighet, for den ligger på et helt annet plan. Hans rettferdighet er ovenfra, av en annen beskaffenhet. Den er fullkommen. Bare et Guds barn – gjenfødt og rettferdiggjort ved troen på Jesus – er en ny skapning som bærer frukt for Gud.
Guds rettferdighet er oppfylt for oss, og lovens rettferdighet (rettmessige krav) oppfylt i oss (Rom 8:4), vi som vandrer i Ånden og ikke lenger i kjødet.
Loven avslører egenrettferdighet I avsnittet 1:1-3:20 avsløres alle våre egne anstrengelser og gjerninger som falske trøstegrunner. Der får mennesket høre sannheten om seg selv, og at lovgjerninger aldri kan blidgjøre Gud. Du får en tilstoppet munn, ved at loven dømmer og avkler deg – «inntil hjertets innerste»! Du er en fortapt synder. Alle står likt, det finnes ikke én rettferdig blant menneskene. Bibelen taler om «å komme til sannhets erkjennelse» – om seg selv. Dette er forutsetningen for at du skal få bruk for Jesus – og komme til tro og «sannhets erkjennelse» om ham.
For at vi skal få lys over dette, og erfare denne sannheten, må Gud ta ifra oss alt vårt eget og troen på oss selv. Da først får vi behov for Jesus og hans rettferdighet. Til dette bruker Gud lovens tale. Loven er vår tuktemester til Kristus, den driver oss til Kristus ved å vise oss at:
Guds vrede hviler over all synd, både i tanker, ord og gjerninger. Men dette er ikke det verste. Hovedproblemet ligger i ditt eget hjerte. Det er derfra alt det onde kommer og har sitt utspring. Her er det ingen forskjell, sier Skriften, alle har syndet og står utenære for Gud, ja, er under Guds vrede og dom. Erfaringen av dette kaller Bibelen «å dø under loven». Selvlivet ditt må avgå ved døden! Paulus vitner slik om dette (Rom 7:9-10):
«Men da budet kom, våknet synden til live. Jeg derimot døde. Og det viste seg at budet, som skulle være til liv, ble til død for meg».
Når loven har forkynt deg at det naturlige menneske er dødt på grunn av synden, og at det ikke finnes noe bedring under loven og dens herredømme, forteller han deg noe som er enda verre: du fortjener bare Guds dom og straff. Alt håp om frelse er borte. Syndens makt er så stor at du verken vil eller kan søke Gud. Du er solgt til slave under synden. Det er dette den første delen (1:1-3:20) av Romerbrevet vil vise deg. Som overskrift kunne vi sette: «Guds vrede». «For Guds vrede blir åpenbart fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet» (1:18).
Evangeliet om Guds rettferdighet Neste hoveddel (3:21-5:21), under overskriften «Guds rettferdighet», forkynner evangeliet. «Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror».
Denne Guds rettferdighet får du ved troen på Jesus (3:22), noe som utdypes spesielt i kapitlene 4-5.Deretter får vi i neste hoveddel (kapitlene 6-8) høre hva rettferdigheten av troen virker i våre liv. Denne delen omhandler helliggjørelsen. «Men nå, når dere er frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, har dere helliggjørelse som frukt, og til slutt evig liv» (6:22).
Da Paulus erfarte at Guds rettferdighet også gjaldt ham, kunne han vitne om et nytt liv (Gal 2:19): «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i legemet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav sitt liv for meg». Bare evangeliet kan skape nytt liv, slik at du lærer Jesus å kjenne som din stedfortreder.
Av himmelsk opprinnelse La oss se litt mer på uttrykket «Guds rettferdighet» – med bønn om at Den Hellige Ånd vil åpenbare denne store sannhet for oss.
Guds rettferdighet kan vi ikke skjønne med vår tanke. Derfor sier Skriften: «Det som intet øye har sett og intet øre har hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd» (1Kor 2:9-10). Heller ikke disiplene kunne forstå at Jesus måtte lide og dø for at han skulle bli «Guds rettferdighet». Dette under er det største som noen gang har hendt i historien. Carl Olof Rosenius har sagt om Guds rettferdighet: «Den er av en ren himmelsk opprinnelse, og strider mot hele vår natur». Videre har han sagt: «Det er Guds rettferdighet alene som er kilden til all sann kristendom, alt liv og all kraft, all fred, kjærlighet og helliggjørende nåde i hjertet».
Vi kan sammenfatte det og si at Guds rettferdighet er grunnlaget for alt som har med kristendom og den troendes liv å gjøre.
Av tro – uten gjerninger
Avsnittet vårt (3:21-22) innledes slik: «Men nå…», slik det også uttrykkes andre steder i Guds ord: «Nå er nådens tid». Den nye tidsalder – den nye pakts tid – var kommet. «Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår» (Gal 4:4-5). Hør: På lovens vei kan ingen bli frelst! Loven virker bare vrede. Av den kommer syndens erkjennelse. Nå skal du høre: Guds Sønn, Jesus Kristus, har kommet med sin rettferdighet. Den kalles «rettferdigheten av Gud» (Fil 3:9). Derfor vitner Paulus om «å bli funnet i ham (Jesus), ikke med min rettferdighet, den som er av loven, men ved den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen».
Jesus har vært her nede på jord, Golgataverket er allerede fullført. Den nye tid er kommet. Guds rettferdighet er å få ved troen – ikke ved gjerninger. Det loven og profetene hadde forutsagt, er blitt oppfylt. Nå er Guds rettferdighet åpenbart uten loven. Denne hovedsak innledes altså med ordet «nå», som ikke bare forteller at det er en ny tid, men hva som er det nye. Sonofferlammet er ofret én gang for alle – uten loven og dens medvirkning.
Om denne rettferdighet fortelles det videre: «Det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror» (3:22), «Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus» (3:24). Apostelen utdyper dette spesielt i 5:18- 19: «Altså, likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskets ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet».
Her fortelles det at evangeliet er for alle, men det blir ikke mottatt av alle. Verbet «blir» (5:18) er utelatt på grunnteksten. Det står egentlig: «likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker». Guds ord er presist på alle måter. Her utelukkes den misforståelse at det rent automatisk skulle bli til personlig eie og rettferdiggjørelse for absolutt alle sånn uten videre. Gud er forsonet, det gjelder alle, men han kan ikke bli til rettferdiggjørelse for dem som ikke tror på ham! Derfor sies det også at «de mange» (5:19) skal stå som rettferdige ved den ene. Det kunne ikke stå «alle». Forsoningen omfatter alle, men bare den blir rettferdiggjort, som eier en personlig tro på Jesus.
Tilegnelsen skjer altså ved troen, uforskyldt, av nåde. «Ved tro» står her som motsetning til «gjerning». Troen er en gave, et under som skjer når ditt hjerte blir rettet på Jesus og du får tillit til ham. Det er ikke en hvilken som helst tro, men en bestemt tro, på denne ene bestemte person. Personen er Jesus, han som ble født i Betlehem og vokste opp i Nasaret. Fariseerne mente også at de trodde på Kristus, Messias, men de ville ikke tro på den Jesus som var fra Nasaret. Han passet ikke inn i deres forestilling om hvordan Messias skulle være. Slik er det også i dag. Mange mener at de tror på Jesus, men de vil ikke tro på Bibelens Jesus. De bedrar seg selv. Dette er den eneste rettferdighet som er bestemt av Gud og som gjelder for ham.
En evig rettferdighet Guds rettferdighet er enestående i sitt slag. Den er evig (Dan 9:24) og omfatter alle. Martin Luther har kommentert grunnen til at vi måtte ha en evig rettferdighet: «Da det i vårt kjød finnes en evig synd, var det nødvendig at vi i Kristus skulle ha en evig rettferdighet». Bare i denne ene rettferdighet finner mennesket hvile og frelse. Gud antok Jesus som det eneste velbehagelige offer for synd. Allerede ved Jordan, etter Jesu dåp, lød røsten fra himmelen somsa: «Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag» (Mat 3:17). Den samme røsten hørtes på forklarelsens berg, da Jesus ble åpenbart for de tre disiplene, Peter, Jakob og Johannes, sammen med Moses og Elias: «Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag. Hør ham!» (Mat 17:5). Det betyr at Guds rettferdighet er fullkommen, og at det ikke er noe mangel i den. Guds rettferdighet er nok til frelse for hver den som tror – ja, mer enn nok.
Kristi rettferdighet er mer enn en gjenopprettelse av det som gikk tapt i syndefallet. Paulus sier (5:15-16) at vi gjennom Kristus har fått meget mer, en nådens gave som er overmåte rik. Derfor utbryter han: «For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighetsgavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus» (5:17).
«Loven og profetene» hadde forutsagt at Messias skulle komme. Ofringene var forbilder på det store offeret – sonofferlammet – som skulle gi sitt liv til løsepenge for mange. Nå er Guds rettferdighet åpenbart uten loven. Det betyr at Gud ville skaffe til veie en rettferdighet utenom oss, uten vår medvirkning. Han handlet alene. Det vil ikke si at Gud ikke lenger brydde seg om loven eller at den var satt ut av kraft og ikke skulle gjelde lenger. Men som han selv sier: «Jeg er ikke kommet for å oppheve loven, men for å oppfylle den». Loven kan aldri bli vår frelsesvei. Det er bare Jesus som har holdt loven, som vår stedfortreder, derfor kan han si: «For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet» (Rom 8:3).
Dine gjerninger og din egenrettferdighet kommer til kort. Guds rettferdighet er åpenbart i Kristus Jesus. Dette er frelsens vei, Guds herlige evangelium, for hver den som tror!