«Det skjedde at han på en sabbat gikk gjennom kornåkrene. Disiplene begynte da å plukke aks mens de gikk der. Fariseerne sa til ham: Se, hvorfor gjør de det som ikke er tillat på sabbaten? Og han sa til dem: Har dere aldri lest hva David gjorde da han var i nød og sultet, han selv og de som var med ham, hvorledes han gikk inn i Guds hus, da Abjatar var yppersteprest, og åt skuebrødene, som ingen har lov til å ete uten prestene, og gav også dem som var med ham? Og han sa til dem: Sabbaten ble til for menneskets skyld, og ikke mennesket for sabbatens skyld. Så er da menneskesønnen herre også over sabbaten». Mar 2: 23–28
Det er et spørsmål knyttet til sabbaten, eller hviledagen, vi møter her. Men det er allikevel noe dypere dette handler om, noe essensielt og grunnleggende viktig – om vi er frie eller trellbundne.
Frihet i Kristus
I Gal 5:1 leser vi: «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk». Frihet, hva er det? Er det at vi kan bestemme over oss selv, gjøre som vi vil, leve i et fritt land? Nei, alt dette kan vi ha og allikevel være trellbundet. Å bli frigjort av Kristus fører til frihet, bare det. Det må skje noe mellom oss og Jesus, noe som blir varig, vi må komme inn i livssamfunnet med ham og leve der. Jesus sier: «Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri!» (Joh 8:36).
Den virkelige frihet er for det første en frihet fra syndens skyld og straff, fra fordømmelsen (Rom 8:1). For det andre er det frihet fra syndens og djevelens makt. Det er å være fridd ut av mørkets makt og satt over i Jesu rike (Kol 1:13). Sist, men ikke minst, er det en frihet fra loven. «Mine brødre! Slik døde også dere fra loven ved Kristi legeme, for at dere skal tilhøre en annen, ham som ble oppreist fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud» (Rom 7:4).
Loven hersker over et menneske så lenge det lever, og dermed er vi trellbundet. Men loven kan aldri få oss til å leve et hellig og fruktbart liv for Gud, hverken ved trusler eller løfter. Men i Jesus er vi døde fra loven, og det er for at vi skal høre en annen til. Det er friheten, å komme over til Jesus og høre ham til. Da blir vi fri loven som herre og diktator, vi er ikke lenger under lovens tvang, men ved Jesu liv har vi fått ham som venn, skrevet i hjertet. Det medfører at en kristen har frihet fra sabbatsbudets krav, men er samtidig fri til å leve i hviledagens velsignelse. Det var dette disiplene var ført inn i.
Disiplene visste at det de gjorde ikke var tillatt, det hadde de fått inn fra barnsben av. Når de likevel gjorde det, må det ha vært fordi Jesus hadde lært dem det, eller de hadde sett ham gjøre det. Det hørte med til deres frihet at de kunne det. Når fariseerne sier at det ikke er tillatt, så er det feil.
Som svar på deres anklage henviser Jesus til David som åt skuebrødene. Dette bruker Jesus som eksempel på at det ikke alltid er galt å gjøre det som ikke er lov. Da David kom sulten og i nød, fikk han spise, han og de som var med han, enda det ikke var lov. Sermoniallovens bokstav ble brutt, men ikke hensikten. Brødet gav liv. Det var også gudstjenestens hensikt å gi liv. Her måtte loven vike for Gudsbarnets frihet.
Sabbat – hvile
Sabbatsbudet hører til de 10 bud, og er det tredje av dem. Det skiller seg ut på to måter: det forbyr ikke, men innsetter en ordning. Det tredje bud hører inn under sermonialloven, på lik linje med de andre forskrifter og lover for gudstjenestelivet i Israel. I tillegg til sabbatsdagen hadde de forsoningsdagen som høyhellig sabbat, likedan var hvert syvende år et sabbatsår. Derfor sier Martin Luther i katekismen: Etter sin «utvortes ordlyd» angår altså det tredje bud ikke oss kristne. Vi ser dette allerede i andre Mosebok (31:13). Her sier Gud at sabbaten er et tegn, den er ikke noe mål i seg selv, men vitner og minner oss om noe annet, det som det hele dreier seg om: nemlig at det er Herren som helliger oss. Det skjer ikke ved vår innsats og vårt arbeid, men alene ved vår Guds gjerning og nåde. Sabbaten var en dag da israelittene etter Guds befaling, skulle hvile fra alt sitt arbeid. For gjennom det skulle de hver syvende dag bli minnet om at sitt liv fikk de ikke av sitt strev, men ve tro på ham som helliggjør og rettferdiggjør. Dette skulle være deres hvile.
Det står om Gud at han hvilte fra sine gjerninger (1Mos 2:2). Det gjorde han ved å se på det som var fullført og derfor var ferdig. «Gud så alt det han hadde gjort, og se det var overmåte godt». Det var fullført, og det på en slik måte at det var overmåte godt, det manglet ingen ting. Det var fullkomment, det var ikke mer å gjøre, derfor hvilte Gud. Slik skal vi også få hvile. Det er dette som er hviledagens dypeste hensikt, vi skal hvile fra våre gjerninger idet vi ser og tror på Hans gjerninger, det som er ferdig. Ferdig for oss, av Gud, i Kristus Jesus. Det er den egentlige hvile.
Det er dette Jesus minner om når han sier: «Sabbaten ble til for menneskets skyld». Den skal tjene oss ved å hjelpe oss å komme til den hvile som er i Kristus. Kommer vi til hvile og frihet i Jesus, slik at vi får legge fra oss alle byrder av krav og anklager, da er hviledagen oppfylt, og da har vi hviledag ikke bare én dag, men alle dager. Derfor er en kristen heller ikke lenger bundet til en bestemt dag. De første kristne gikk bort fra sabbaten og valgte søndagen som hviledag. «Den ene setter en dag høyere enn en annen dag. Den andre holder alle dager for å være like. Enhver må bare være fullt viss i sitt eget sinn» (Rom 14:5).
For menneskets skyld
Det er ikke mennesket som er til for sabbatens skyld, for å oppfylle den. Fariseerne var opptatt av at sabbaten skulle oppfylles, derfor hadde de laget en mengde praktiske bud og regler om hva som var tillatt og ikke. De hadde ikke mindre enn 39 forbud. Sabbaten var et opphøyet mål, som fariseerne var til for å oppfylle. Dette er noe som har fulgt de kristne opp gjennom historien, og gjør at kristne også i dag befinner seg inne i fariseernes tankegang. Fokuset er på hva som er lov og hva som ikke er lov. Hjertet er rettet på oppfyllelsen i stedet for hvilen.
Menneskesønnen er herre over sabbaten. Hviledagen skal tjene Jesus ved at den er med på å føre oss til ham. Er vi kommet til hvilen i Jesus, da har sabbaten nådd sitt mål. Den har ikke noe mål i seg selv. Det er alvorlig å legge merke til at fariseernes innstilling førte til at de hatet Jesus.
Betyr dette at det er likegyldig hva vi bruker hviledagen til? Nei, det betyr det ikke. Friheten i Kristus betyr frihet til virkelig å holde hviledag.
Det gjør vi først og fremst ved å sitte ved Jesu føtter og lytte til hans ord, spise og drikke av hans bord for vårt åndelige liv, da får vi hvile hos Jesus. Selv om vi av trang gjør det alle dager, så er det godt å ha en dag som på en særlig måte er avsatt til det. Det er en frihet vi har, og er ikke noe vi skal oppfylle ved at vi begynner å lage regler og bestemmelser for det. Til denne frihet hører også det at en kristen ikke trenger ha dårlig samvittighet om det er nødvendig for ham å gjøre noe arbeid på hviledagen. Det trenger ikke føre ham bort fra hvilen i Kristus. Men når det er sagt, må vi også føye til at dersom det er slik for oss at vi heller vil arbeide og gjøre andre ting, slik at vi lar det gå foran det ene nødvendige, da vitner ikke det om at vi er frie i Kristus, men trellbundet av verden.
For det andre trenger vi også legemlig hvile. Det er nødvendig for oss at det blir et rett forhold mellom hvile og arbeid. Den som arbeider for mye, og hviler for lite, ødelegger sitt åndelige liv og sin helse. Men det kan også bli galt den andre veien, lediggang er roten til mye vondt, derfor står det: «seks dager skal du arbeide, men på den syvende skal du hvile».
Jesus sier: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (Mat 11:28). «Kom til meg!», sier Jesus. Hos ham er hvile. Har vi kommet dit, er målet nådd, vår Far er fornøyd, og det er ikke noe igjen som vi skal oppfylle for hviledagens skyld. Derfor betydde det ingen ting at disiplene tok aks i hendene og «tresket» dem på sabbaten. «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk».