I forrige nummer av bladet fikk vi høre om starten på en dyptgripende vekkelse i Kina. Herjingene til «Den røde hær» var store. Krigen med japanerne skapte stor usikkerhet. De norske misjonærene satt «fanget» i fremmed land – uten pengeoverføringer og kontakt med hjemlandet. Først i 1946 kunne de siste elleve reise hjem, etter 8–11 års atskillelse fra sine kjære i Norge.
Foreldreløs misjon
Vi siterer fra Asbjørn Aaviks bok, «Grotid i storm – krigsår i Kina» (Lunde forlag 1982):
«Denne betegnelse(Orphan Mission) sprang frem i Amerika etter krigsutbruddet i Europa. Kontakten mellom sendeland og sendebudene ute på de mange misjonsmarkene i Asia og Afrika opphørte plutselig. Ikke bare brevkontakten. Pengeforsendelser ble umuliggjort. Ingen, verken hjemme eller ute, ante hvor lenge kontantreservene på de forskjellige feltene ville vare.
Også Norge ble kastet inn i denne krise. Ved den tid hadde for eksempel Misjonssambandet bare den ene misjonsmark – Kina. Her nå også Manchuria, som jo var og er en del av det store Midtens rike. På feltet vårt i Sentral-Kina var antallet norske, barna inkludert, over hundre. Med hensyn til underhold var vi jo helt avhengige av vårt sendeland, Norge. Nå var det plutselig brudd, og ingen visste hvor lenge dette ville vare.
Misjonærene møttes ganske snart til et samrådingsmøte – ekstrakonferanse. Under dette samværet våren 1940 ble forskjellige ting helt klare for oss, blant annet dette:
De tyske myndighetene i et okkupert Norge ville ikke tillate pengeforsendelser ut av landet. Dette kom også til å gjelde misjonsselskapene. Jeg husker godt at etter en lang samtale om finansene, ble misjonærflokken enig om å skjære ned sin lønn ganske sterkt. Vi visste det ville bli vanskelig med så lavt underhold, men noe drastisk måtte til. Misjonen hadde jo fortsatt ansvar for mange nasjonale medarbeidere, institusjoner og mye annet. Feltets bankreserve i Shanghai var heller ikke stor.
For meg personlig, siden det jeg her skriver ned er minner fra år som forsvant, betød dette ganske mye. Vårt familieunderhold fikk Ragna utbetalt i Norge. (Hun, og deres fire døtre, ble forhindret fra å komme etter til Kina p.g.a. krigen. Red anm.) Under oppholdet i Kina hadde jeg et utetillegg. Nok for meg til å leve av. Men nå ble det heller lite, husker jeg. I tillegg til de økonomiske vansker vi nå gikk inn i, kom også dette: I løpet av noen år var det i en stor bank i Shanghai satt inn penger til et såkalt «krisefond», med tanke på det vi nå sto ansikt til ansikt med. Nå hadde vi nettopp fått beskjed fra banken om at da japanerne inntok denne byen, hadde de «frosset» alle konti – også vår. Så denne reserve, nå som vi trengte den, var i fiendehender.
Etter samrådingsmøtet dro vi tilbake til våre respektive arbeidsområder. Og gikk på en måte inn i en ny situasjon – av grunner nevnt ovenfor.
For min egen del hadde jeg vært foreldreløs fra jeg var elleve år gammel. Uten far fra jeg var seks. Så det å være foreldreløs var i grunnen ikke ukjent. Men nå kom jeg tilbake til det på en helt ny måte».
En kongegave
Men han som er Høstens Herre og Kongenes Konge glemte ikke sine utsendinger. Først ledet han nordmenn bosatt i Amerika til å samle inn midler. En av Norges mest kjente forkynnere fra den tiden, Johannes Daasvand, var i USA da Norge ble okkupert. Han tok initiativet – sammen med flere andre – til en storstilt innsamlingsaksjon. Disse midlene ble sendt via en hjelpeorgani-sasjon som etablerte seg i Chungking i sør-vest-Kina. Det ble «krigshoved-staden», hvor også president Chiang Kai-shek holdt til. Så langt sør kom aldri japanerne.
Kong Haakon, som var i London, oppfattet hvor alvorlig den økonomiske situasjon for misjonærene var, og sørget for å sende dem en større pengegave. Vi lar misjonær Aavik fortelle videre:
«Det kom et brev fra vår regjering i London som lyste opp i en mørk og litt trist tid – ikke bare grunnet pengegaven, som kom så vel med – kanskje enda mer den omsorg og omtanke brevet forteller om. Skrivet, sendt til vår tilsynsmann, gjengis her:
DET KONGELIGE KIRKE- OG
UNDERVISNINGSDEPARTEMENT
London, 8. april 1941
Til pastor Johs. Karstad
Chenping, Honan, Kina
I statsråd hos Hans Majestet Kong Haakon den 13. des. i fjor ble det bevilget 50 000 pund som bidrag til det norske misjonsarbeidet i Afrika og Asia, fordelt mellom de forskjellige selskaper i forhold til virksomhetens omfang. Regjeringen fant å burde gi denne ekstraordinære bevilgning fordi forbindelsene mellom misjonsfeltene og hjemlandet var avskåret, og organisasjonene derfor er ute av stand til å komme frem til sine arbeidere med de nødvendige midler. Derved var risikoen stor for at det kunne oppstå en nødstilstand både for misjonsarbeiderne og deres virksomhet. Under disse omstendigheter fant regjeringen, til tross for de veldige krav som det under den nåværende situasjon stilles til de økonomiske ressurser vi rår over, å måtte stille det nevnte beløp til disposisjon. Den gjorde det i forvissning om at den derved handlet slik den overveiende del av vårt lands befolkning ønsket den skulle handle i denne situasjon. Misjonsarbeidet har så rike tradisjoner, og har vært til så stor velsignelse både ute og hjemme, at det selv i disse vanskelige tider måtte søkes holdt oppe i den utstrekning som det var mulig. Dere som arbeider der ute på misjonsmarkene, kan være overtydd om at de der hjemme – tross alle vanskeligheter – tross det forferdelige trykk de daglig lever under, tross alle de ubehagelige ting som trenger seg inn på dem og opptar deres tanker – at de tross alt dette også tenker på dere, at de føler det sårt ikke å kunne gi dere den økonomiske støtte de pleier å gi. I disse tunge måneder som nå er blitt til et år, har de levd i uro og angst, men også i bønn og håp og gode ønsker for dere og deres arbeid.
Derfor skal dere ta imot de midler regjeringen har bevilget, som en gave, et offer fra det norske misjonsfolk, fra hele det norske folket, som under de nåværende forhold kun på denne måten, gjennom Kong Haakon og hans regjering, kan nå frem til dere med den støtte de ønsker å gi arbeidet.
Kirkedepartementet har etter at uttalelse er innhentet fra biskop J. A. Aasgaard i Den norsk-lutherske kirke i Amerika, nå fordelt bevilgningen mellom de enkelte selskaper og virksomheter. Til det arbeidet De leder: Det norske Lutherske Misjonsforbunds virksomhet i Kina er bevilget 7 250 pund, som er sendt Dem herfra 4. april 1941 pr. telegram.
Måtte det bidrag vi har sett oss i stand til å gi, i noen grad lette de store vanskeligheter hvorunder arbeidet nå drives. Måtte det være som et lite streif av norsk vårsol over det daglige slitet. La det bære bud om at de der hjemme som nå lider under fremmed åk, at de ber om, at de håper og tror og venter på det godes seierrike fremgang i kampen mot alt som ondt er. På den tro er det også at Eders selvoppofrende arbeid er grunnet. Den tro og det håp binder alle nordmenn, dere og oss og de der hjemme, sammen i dag. Som de der hjemme vet at dere og vi vil være tro i vårt kall og bli på vår post, vil de også selv være det.
Jeg ber Dem motta for Dem selv og for alle Deres medarbeidere Hans Majestets Kongens og regjeringens hjerteligste hilsener og varmeste ønsker.
Ett ønske samler i denne tid alle som er norske og tenker norsk: Måtte det ikke gå altfor lang tid før vårt kjære fedreland er befridd fra undertrykkelsen og har fått sin fulle frihet igjen! Måtte den verden som går ut av krigen, i større grad enn den som slapp krigens redsler løs, være preget av det broderskap og kjærlighetens bud som dere har følt dere kalt til å gå ut i all verden med.
Gud signe vårt dyre fedreland…
Nils Hjelmtveit»