I forrige nummer av bladet fikk vi høre om husmannsgutten fra Fåberg i Gudbrandsdalen som ble omvendt mens han satt i Botsfengselet i Oslo, hvor han fikk kall til å vie sitt liv som misjonær for santalfolket i India. Han besøkte Europa og Norge bare noen få ganger, men hans taler grep mange – både lek og lærd, og utløste store offergaver til misjonen.
()
Lars Olsen Skrefsrud hadde alltid noe på hjertet, og han hadde uvanlige evner til å si det slik at det satt. Folk hang ved hans lepper. De glemte tid og sted. Det gikk magnetisk kraft ut av ham, sa Bjørnstjerne Bjørnson en gang. Folk som hørte ham, fikk inntrykk for livet.
Da Skrefsrud var hjemme på sitt første besøk i Europa i 1870-årene, ble han atskillig mer kjent i England og Skottland enn i Skandinavia. Han deltok på et stort møte i Newcastle i oktober 1874, og talte omkring en time. Da han var ferdig, reiste en mann seg spontant i forsamlingen og sa: «Jeg synes vi bør gi Skrefsrud de pengene han sier han trenger for å bygge presteskole der ute. Jeg for min del er villig til å gi 50 pund, og blir det nødvendig, gir jeg 100 pund». Da reiste den ene etter den andre seg og sa nesten i munnen på hverandre: Jeg gir 5 pund, jeg gir 10 pund osv., og før de visste ordet av det, hadde de samlet inn 300 pund. Det var mange penger den gangen. Da skålen skulle bæres opp til Skrefsrud, var det en dame på øverste benk som tok et gullkjede av sin hals og la det i offerskålen. Etterpå tok de opp kollekten til den misjonen som hadde møtet. Den innbrakte 36 pund og noen shilling.
Talte til kongefamilien i Danmark
Ved hans andre besøk i Skandinavia i begynnelsen av 1880-årene fikk folk her hjemme for alvor øynene opp for Skrefsrud som misjonær og folketaler. Tidligere har jeg referert til hans besøk på Amalienborg slott. Han talte til den samlede danske kongefamilie, og det er av interesse for oss nordmenn å tenke på at vår egen kjære kong Haakon var 10 år gammel da han hørte Skrefsrud fortelle fra Santalistan. Men han hadde sikkert hørt om Santalmisjonen lenge før den tid. Hans mor, kronprinsesse, senere dronning Louise, var nemlig en varm venn av misjonen, likedan dronningen, Louise av Hessen. Enkedronningen, Caroline Amalie, som døde før Skrefsrud fikk hilse på henne, var i den grad interessert at hun til og med korresponderte med de innfødte kristne, og ved en leilighet sendte hun et gullkors besatt med ametyster som gave til en bibelkvinne. Et stort, vakkert teppe, brodert på slottet, ble sendt til misjonsstasjonen Ebenezer, og brukes den dag i dag som alterteppe ved festlige anledninger.
I et brev fra Skrefsrud, datert København mars 1882, til fengselsdirektør Petersen, hans gode venn gjennom mange år, skriver han blant annet: «Den danske Konge har stillet sig saare venlig til mig og Missionen, efter den Audiens som jeg efter Dronningens Opfordring havde hos Hans Majestæt». Videre sier han i samme brev: «Igaar talte jeg …for den samlede danske Adel (170) hos Grev Moltke. Den norske kammerherre, Anker, var nærværende og også den norsk-svendske minister».
Nådde både høy og lav
Skrefsrud var i stand til å fange inn dem som sto høyest på samfunnsstigen, men ikke mindre grep han det alminnelige folk. Kirker og forsamlingshus ble for små, og utallige er de som ved møtet med denne mannen, fikk misjonen kjær for livet. Hvor mange som ved hans djerve forkynnelse av korsets evangelium fikk sine navn i livets bok, vil evigheten åpenbare.
Møte for kongen og dronningen i Sverige
Danmark var det landet som først viste ham forståelse og tillit. Men det gikk etter hvert på samme måte både i Sverige og Norge. Han ble i Sverige invitert av dronning Sofia og kong Oscar til det kongelige slott. Der talte han til den svenske kongefamilien pluss en hel del av adelen. Som takk for dette sendte kongen og dronningen ham 600 kroner.
Han besøkte også Sveriges gamle universitetsby, Uppsala. Professor Waldemar Rudin introduserte Skrefsrud for studentene.
– Trefoldighetskyrkan var sprengt da Skrefsrud holdt sitt foredrag. Senere erkebiskop Nathan Söderblom var 17 år og nybakt student den gangen. I en bok har han minner fra sin Uppsala-tid og berører også Skrefsruds besøk:
– Kirken var pakkende full da Skrefsrud i nesten to timer talte om hedenskap og kristendom i India. Stearinlysene hadde etter hvert vanskelig for å brenne av mangel på surstoff, og luften var kvelende. «Men», sier han: «vi sa til hverandre da vi var kommet ut, at om han hadde holdt på dobbelt så lenge, skulle vi med glede ha lyttet til det han hadde å si».
Forkynte omvendelse forBjørnstjerne Bjørnson
Her i Norge gjorde Skrefsrud noen lange møtereiser. Over alt var det enorm tilslutning. Vi hadde ingen kongefamilie den gangen som kunne invitere ham, men det fortelles at dikteren Bjørnstjerne Bjørnson var en av dem som var levende interessert i Skrefsrud. Han skrev også et «hyllingsdikt» til ham. Der sier han blant annet:
Jeg ærer dig, fordi du kunne tørste
til åndens gjerning under nød og strid.
Jeg ærer dig fordi du er den første
av Gudbrandsdalens sønner i din tid.
Jeg deler ei din tro, du sterke drømmer;
det skiller ej hvor ånden bærer bud.
Ti alt som stort og edelt om os strømmer,
det dyrker jeg, fordi jeg dyrker Gud.
Dette diktet var skrevet før Bjørnson hadde møtt Skrefsrud. Allerede da hadde han vanskelig for å akseptere Skrefsruds trosstandpunkt. Det ble helt umulig for ham senere. I et brev, datert Paris april 1883, til en av sine venner, kommenterer Bjørnson et besøk av Skrefsrud med følgende ord: «Igaar kom Skrefsrud – og begynte straks at ville omvænde mig, du! Ja, de folk er naive!» Nå kan det vel være delte meninger om hvem som var den naive av de to, men dette trekket sier oss ikke så lite både om Skrefsrud og om Bjørnson. Selv om Bjørnson ikke kunne dele Skrefsruds syn på misjonen, var han, etter det han selv sier, likevel mektig grepet av hans personlighet.