Hva er sunn åndelighet?
Av Hans Erik Nissen
Herlighetsforkynnelsen er som et virus som ikke kjenner noen riksgrenser. Som en influensaepidemi har denne smitten spredt seg i den evangeliske kristenheten.
Noen kirker, organisasjoner og bevegelser er hardere angrepet enn andre, men symptomene finnes over alt. Sykdommen setter sine spor i form av en åndelighet som umiddelbart virker tiltrekkende. Først etter en tid viser det seg at den bygger på sand og ikke på den grunnen som er lagt.
Herlighetsforkynnelsen oppleves ikke umiddelbart som vranglære, for den hevder mye riktig. Den lever av Guds gode gaver: Glede, fellesskap, lovsang, tjeneste, nådegaver og evangelisering, og har syn for sider av det bibelske budskap som er blitt fortrengt.
Herlighetsteologien stiller også relevante spørsmål til tilstivnet lutherdom og rosenianisme, der dogmatikken mer eller mindre er blitt en intellektuell regneoperasjon, og der den åndelige pulsen stadig svekkes.
Det tragiske er imidlertid at det liv herlighetsteologien spør etter, ikke er spenningsfeltet mellom lov og evangelium, men er stort sett en oppblomstring av den religiøsitet alle mennesker er født med.
En dyptgående forskjell
Luthers livshistorie viser oss tydelig forskjellen mellom religiøsitet og kristendom. Så lenge Luther var den fromme, alvorlige og ydmyke munken som plikttro tjente Gud, var han aktet og æret av den katolske kirke. Men da han ble født på ny ved Guds levende og evige Ord i evangeliet, så den katolske kirke i ham en fiende til den kristendom som var kirkens overbevisning. Derfor prøvde den med alle midler å bringe ham til taushet.
Det som skjedde var at Luther ble frelst fra herlighetsteologien til korsteologien. Han gikk fra åndelig liv der det dypest sett var hans egen religiøsitet og åndelighet som var i sentrum, til et åndelig liv der korset og dets virkelighet gjennomsyret alt. Det kom noe helt nytt inn i hans hjerte som ble helt avgjørende for alt han talte og skrev. Hans innsikt i forsoningen ble både sentrum og en sentrifugalkraft i så vel lære som liv. Han ble den Paulus som ikke ville vite av noe annet enn Jesus Kristus og ham korsfestet.
Jesu eksempel
I lignelsen om fariseeren og tolleren gir Jesus en skarp beskrivelse av sann åndelighet, kors og herlighet.
Begge er med i forsamlingen og lever et åndelig liv i bønn. Begge vet at Herren er i sitt tempel, og der han er vil de også være.
Men bare en av dem møter Gud. Det blir et alvorlig møte. Slik blir det alltid når en synder skal frem for den helliges ansikt.
Men det er bare på denne måten det kan bli et frelsende møte. Gud gir de to mennene hva de hver for seg ber om. Den ene fikk nåde, den andre fikk ingenting. Han hadde ikke behov for noe og bad derfor ikke om noe. Han var en av de rike laodikeakristne som har takk og lovprisning som grunntone i livet med Gud. Sannheten om ham var at han var ynkelig, blind og naken, uten å vite det. Han kom ikke for å få noe, men for ennå en gang bekrefte for seg selv hvor godt det var å være en kristen! Det gir mening, glede og harmoni og hjelper mot lavt selvbilde.
Hos tolleren finner vi den frelsende kraften. Hans kristendom handler om noe helt annet enn fariseerens. Han er en nådekristen. For ham er nåden ikke teori, men gir som frukt et hellig liv hvor det ikke bare handler om ytre ting.
I et sant kristenliv åpnes øynene for hvor elendig jeg er, og troen øves gjennom hele livet å be frelsesbønnen: Gud, vær meg synder nådig!
I templet får fariseeren ikke noe møte med Gud. Han møter bare seg selv. Tolleren, derimot, møter den hellige. Et slikt møte gjør synden levende og føder bønn i hjertets innerste. Han opplever seg selv så langt nede at alt handler om en eneste ting: Nåde. Men han gikk hjem rettferdig. Slik er Gud!
Så langt jeg kan se tegner denne lignelsen et avslørende bilde av dagens kristenhet. Ser vi tilbake noen titalls år, har vi hatt kontakt med mange unge. Vi så dem på gudstjenester, møter og leirer. De kom noen år, men i dag setter flertallet av dem aldri sin fot der Guds folk samles. Mange mener grunnen ligger i tilstivnede ytre former, og jobber derfor intensivt med å forandre møteformene. Det hjelper en stund, flere kommer med, men etter noen år viser hverdagen seg igjen. I København, for eksempel, var det først én kirke som var «kirken». Siden ble det en annen. Nå er det en tredje. Folk kommer og går.
Det er ikke formene som er det avgjørende problemet, men derimot at de fleste aldri er blitt ført inn i en kristendom hvor det handler om liv og død, og om å alltid på nytt få høre en forkynnelse som tar alt mitt eget fra meg og gir meg alt i Kristus.
Herlighetsforkynnelsen mister sin kraft. Etter noen år gir den oss ikke lenger noe, og en følelse av å være utenfor smyger seg inn når man gang på gang synger de samme enkle sanger og kor med tilhørende melodier. I hver ny kristen generasjon er det bare de som ble ført gjennom omvendelsens trange port som blir bevart i Guds forsamling. De fleste forstår ikke dette.
To slags herlighet
Både fariseeren og tolleren opplevde det kristne livets herlighet. Fariseeren gjør det i kraft av Guds inngrep i sitt liv. Hans givertjeneste, faste, bønn og levemåte skal vi ikke for snart bli ferdige med. I dette er han et forbilde, og den som ikke går i hans spor går glipp av mye velsignelse.
Likevel er det noe som er helt galt; for i selve verket står hans kristendom i veien mellom ham og Jesus. Uten at han selv er klar over det, står den der som en ugjennomtrengelig mur. Han når aldri fram til Gud. Hans kristendom er en religiøsitet der han forholder seg til seg selv – ikke til Gud. Derfor blir han aldri så fortapt som han bare kan bli ansikt til ansikt med den Gud der ordene blir få. Derfor har han intet behov for ham som bor i det høye og hellige og hos den som er sønderknust og nedbøyet i ånden.
Når den evangeliske kristenhet har mistet så mye av sann kraft, henger det sammen med herlighetsteologiens fremgang. Bevisst eller ubevisst bøyer man unna det verden umiddelbart reagerer på som dårskap og forargelse. Det blir sett på som et hinder for å vinne mennesker. Derfor toner man ned det bibelske budskapet om loven, synden, omvendelsen, gjenfødelsen, åndens fattigdom, nødvendigheten av å innrette sitt liv etter Guds ord og holde Guds bud, å leve hellig og si nei til verden. Samtidig fremhever man de sider av kristendommen som ikkekristne umiddelbart kan forstå, og som ligger på linje med hva de mener kristendommen skal være hvis den skal tiltale dem. Den skal hjelpe inn i et liv som er preget av harmoni, overflod, frihet og glede.
Den nye begynnelsen
Veien til et sant og sunt åndelig liv er at korset gjenvinner sin kraft mellom oss. Skal det skje, må – i mye større grad enn hva som skjer i dag – Kristus bli malt for våre øyne som korsfestet. Denne fremstillingen av den korsfestede må gå hånd i hånd med forkynnelsen av det budskap som skaper behov for Kristus som korsfestet. Det nytter ikke bare med tale om Guds kjærlighet til forherdede mennesker. Vi må tale som Jesus taler.
Han kjenner sin Far som er ett med sitt Ord både i lov og evangelium.
Jesus åpner himmelens port for de fortapte, men hvem har talt sterkere enn han om Guds vrede og dom, helvetets ild, mørket der de gråter og skjærer tenner, og om den dør som er stengt?
Vendte menneskene seg bort i sinne?
Ja.
Fant synderne Veien, Sannheten og Livet?
Ja.
Tenk på hvilke resultater denne forkynnelsen hadde, og tenk over i hvilken grad den forkynnelsen du har lyttet til de siste årene motsvarer denne. Jeg frykter at mange må si: Selv hos oss har herlighetsteologien i stor utstrekning satt oss og våre behov i sentrum, på bekostning av den forkynnelsen som skaper åndelig hunger og tørst, samt gjør korset til vår eneste hvileplass vi ikke kan forlate.
Men det finnes fremdeles håp: Vi har en Gud som er Begynnelsen, som skapte i begynnelsen og som begynner på nytt.
Oversettelse fra bladet «Trosblick» (S) ved Narve Holmen