Den angrende røveren
Av Andreas Fibiger
Den angrende røveren har trøstet mange mennesker, men han må likevel ikke bli til en sovepute for noen. Det sørger den andre røveren for, han som hang så nær. For ham ble Jesus bare en anstøtsstein og en forargelsens klippe. Vil noen på dårlig vis trøste seg med at røveren likevel ble frelst i siste øyeblikk, så husk at den andre røveren taler et likeså kraftig språk om å ikke utsette sin omvendelse, og om å kjenne sin besøkelsestid. Det var sikkert første gang i sitt liv at røveren møtte Jesus, og han er derfor et eksempel på en som kom straks, og ikke på en som utsetter så lenge som mulig. Pass derfor på at du ikke misoppfatter ham!
Kan bli for sent
Om omvendelse i dødsøyeblikket er det blitt sagt: «Det er som å gi Gud djevelens levninger». Uttrykket er drastisk. Men hvor mange er det ikke som fortærer sin kraft i sine lyster og som når dødens angst trykker hjertet, byr Gud de usle stumpene! Det er ikke sømmelig, og det er ikke redelig. Hør nå tre ting! Tror du det er en Gud i himmelen som har skapt deg i sitt bilde og som du skal stå til regnskap for innfor hans trone, er det ikke redelig mot ham at du går og forspiller din kraft på syndens vei. Og tror du Jesus Kristus er Guds Sønn og verdens frelser, og at han hang på sitt kors for å frelse deg fra helvetes fortapelse, er det ikke redelig mot ham om du ikke gir ham ditt hjerte nå og vier ditt liv til hans tjeneste. Og tror du at du har en udødelig sjel som skal leve evig, er det ikke redelig imot deg selv hvis du piner og utsulter din sjel og ikke gjør ditt ytterste for å skaffe deg visshet om du er kjøpt eller solgt, frelst eller fortapt. – Ja, har jeg ikke rett i disse tre tingene? Tror du det er noe som svarer seg mindre enn det å være uredelig i forholdet til Gud og seg selv?
Det er sagt: «Det fortelles i hele bibelen bare om én omvendelse i dødsstunden, bare én, for at ingen skal fortvile, men også bare én, for at ingen skal lulle seg inn i søvn med det».
Og Martin Luther sier: «En sann omvendelse er aldri for sen, men en sen omvendelse er sjelden sann».
Lev for Jesus, gi din frelser,
livets vakre ungdoms vår!
Gi ham òg din manndoms styrke,
gi ham alderdommens år!
(Lina Sandell)
Korset setter skille
Presten Otto Funcke forteller at han på en kirkegård så to gravsteiner som sto ved siden av hverandre. På den ene sto «vergeben» (tilgitt), på den andre «vergebens» (forgjeves). Det var en ubetydelig forskjell, men likevel så stor som fra himmelen til helvete. Under den ene steinen lå en ung kvinne. Hennes skjønnhet ble hennes ulykke. Hun falt og sank dypt i synden, men i fengslet ble hun omvendt og fant tilgivelse ved korsets fot hos Jesus. Hvem som ligger under den andre, vet jeg ikke, sier han, men det er nok en av de mange som forgjeves mottok tilbudet om Guds nåde. Slik står det skrevet i Guds bok over hvert menneske: vergeben eller vergebens. Og det ville ikke hjelpe deg om alle menneskene sa «tilgitt» hvis Gud sier «forgjeves». Det hjelper ikke om klokkene ringer vemodig, og sørgemarsjen bruser fra orgelet, om presten priser deg salig, og om koret istemmer: «Lykksalig, lykksalig» hvis Gud holder liktale over deg ut fra denne teksten: «Du dåre!» (Luk 12:20).
Dårskap var ditt liv, for du forsømte å sørge for at din sjel ble frelst. Jesus sier: «I dag skal du være med meg til Paradis»! Det kan han si alltid. Til Sakkeus lød det: «I dag vil jeg gjeste ditt hus», og til den rike bonden: «I natt kreves din sjel av deg». Denne dagen er den siste for mange. I natt kreves mange sjeler. Denne dagen bringer noen til Paradis, og andre…! Hva skulle så Gud skrive på din gravstein om det måtte bli nå i dag?
Sann omvendelse
Om denne røveren vet vi ellers ingen ting. (…)
Det er dem som har ment at vi kan gjøre som røveren, bare si det som han sa, så må vel det være nok til min frelse. Men i virkeligheten gjennomlever denne røveren en regulær omvendelse. Det er ikke bare ord han sier, men du finner nettopp de typiske kjennetegnene på en sann omvendelse hos ham: først syndserkjennelsen og syndsbekjennelsen: – Vi henger her med rette og får det vi har fortjent! Så behovet for nåde og en plass i Guds rike, og dernest den levende troen som henvender seg i bønn til Jesus, – ja, til og med det nye sinnelag viste seg hos ham, det som alvorlig må irettesette sin tidligere venn og som minner ham om hans store ansvar.
Plass ved Jesu hjerte
Også vi må oppleve det samme som denne røveren: en hel synd og en hel nåde. Hvis Gud gjorde med oss etter det vi hadde fortjent, forkastet han oss fra sitt ansikt og slo oss ned i helvete, og da måtte vi si: i meg selv er jeg skyldig til å gå fortapt, men av nåde ber jeg om en plass i Guds rike. Ikke en plass bare så vidt innenfor døren, som det av og til lyder når man vil være riktig ydmyk, for det er det ikke noe som heter i Guds rike. Der er alle plassene helt inne ved Guds hjerte. Jeg vet ikke om du kjenner synden til bunns? Gjør du ikke det, lærer du heller aldri hele nåden å kjenne. Men den som er blitt bøyd dypt ned under syndeskylden, og som i tro våger å be samme bønn som røveren, han blir hilst med Jesu smil og hører hans røst: – Du skal nok få en plass hos meg i Paradiset!
Det ordet fikk røveren. Da han angret sin synd og ba om en plass i Guds rike, sa Jesus til ham: – Den skal du få, og den skal du få i dag! Se det er frelse!
Og da ble denne røveren Jesu æresfølge, ikke bare til Golgata, men like inn i Paradis.
Fra boken «Guds Lam», Lunde forlag, 1987.
Språklig bearbeidelse og undertitler ved I.G.