I Getsemane
Av Carl Fr. Wisløff
Fortellingen om Jesus i Getsemane har en egen plass i hjertet hos enhver bibelleser. Det er godt å følge Jesus inn i hagen hvor han led og stred sin tunge sjelekamp for oss. Og det rører ved dype strenger i hjertet når vi synger:
Og skulle en gang blive kold
min kjærlighet til deg.
Da minn meg om Getsemane
og om din strid for meg.
Det er mange ting i denne teksten det er godt å stanse ved. Nå vil vi aller først samle vår oppmerksomhet om Jesus selv – om ham som går inn i Getsemane-hagen, ber og kjemper slik at svetten faller som blodsdråper til jorden.
Hvem er han? Hvem er han som ber: Far, er det mulig, så la denne kalken gå meg forbi – men ikke som jeg vil, men som du vil. Hvem er han?
Vi kjenner svaret. Bibelen sier oss det mange steder. Han er Guds egen Sønn av evighet, han er den som var hos Gud i begynnelsen (Joh 1:1ff). Men han er samtidig vår bror, et menneske som vi, født av en kvinne (Gal 4:4). Han er sann Gud, født av Faderen fra evighet, og til like sant menneske, født av jomfru Maria.
Han er det største under i tilværelsen.
Vår forstand fatter ikke dette. Hvordan kan noen være Gud og menneske i én person? Til alle tider har det vært noen som ikke ville bøye seg for Guds ords vitnesbyrd om Jesu persons hemmelighet.
Slik var det allerede i den kristne kirkes første tid. Noen ville ikke gå med på at han var Guds Sønn av evighet. Et stort og merkelig menneske, større enn noen av oss andre – ja vel. Utrustet med Guds Ånd på en helt spesiell måte – det kan være sant nok. Men Guds Sønn, ett med Gud Fader fra evighet? Nei, det gikk de ikke med på.
En slik tankegang er vel kjent i dag også.
Men så har det også vært mange retninger som gjorde Jesus så stor og guddommelig at han ikke ble et menneske lenger. I den gamle kirkes tid tenkte mange slik. (…)
Det er vel ikke ganske fritt for at lignende tendenser kan merkes i dag også. En viss type «fromhet» gjør Jesus stor og opphøyet – men han er ikke vår bror lenger. Men kom nå og la oss i tankene følge ham inn i Getsemane-hagen. La oss lese det bibelen forteller – da ser vi hvem Jesus er. Vi ser hans guddommelighet, vi ser hvordan han vet seg å være ett med Faderen, vi fatter med ærefrykt at nå skal Sønnen gjennomføre den frelsesgjerning som var hensikten med hans komme…
Men samtidig ser vi hans menneskelighet. Han gruer for lidelsen, han ber om å få slippe dersom det finnes noen råd. Han er i så måte så forunderlig lik deg og meg.
For en underlig Frelser vi har. Han er vår Gud og han er vår bror. Han er et menneske som deg og meg, han har prøvd alle livets tyngste og sværeste kår – vi kan trygt tale til ham, han forstår oss (Heb 4:15).
Forsoningens hemmelighet
Hør nå hva han ber: Far, er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi. Denne kalk – hva er meningen? Vi skjønner det nok. En kalk, et beger ble rakt ham for at han skulle tømme det. Det var en bitter drikk i dette beger. Her var straffen for alle våre synder. Her var Guds vredes dom over all ugudelighet fra syndefallets dag til tidenes ende. Her var gudsforlatthetens kval du og jeg skulle ha lidt (Gal 3:13). Dette var kalken Jesus måtte tømme.
Er det underlig at han ber om å få slippe? Nei, det er det ikke. Men vi fatter her med ærefrykt litt av forsoningens hemmelighet. Guds Sønn spurte i nød og kval om det ikke kunne finnes noen annen utvei. Men det var ingen annen mulighet. Denne kalk måtte han tømme, om vi skulle bli frelst. – Og så tok han den, og tømte den bitre drikk til siste dråpe. Lovet være hans navn! (…)
Getsemane-fortellingen gir et underlig lys over det under i Guds råd, at Jesus fullførte sin frelsesgjerning alene. Det var ingen med ham. De sov i Getsemane, de kunne ikke våke en eneste time med ham. Ja, så skuffet var Jesus over dem i så måte at han omsider oppga å vekke dem og «lot dem være» (Mat 26:44). De hadde ingen hjelp å gi ham. Så vemodig!
Men det hindret ikke Jesus i å fullføre det han hadde begynt, til vår frelse. Disiplene sovnet gang på gang – men Jesus fortsatte å kjempe og be.
Til sist blir dette selve budskapet om Getsemane-natten. For det er evig sant og visst: «Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham» (Jes 53:6).
Fra boken «Ordet om korset»,
Lunde forlag, 1973