Israel – Guds Sønn og Herrens tjener

Israel – Guds Sønn og Herrens tjener

Av Per Bergene Holm

Vi skal nå si litt om forholdet mellom Israel som Herrens tjener og Guds Sønn som Herrens tjener.

Vi har allerede understreket (i forrige nummer av bladet. Red anm.) at Abraham er som en far som bærer løftessønnen i sin lend. Israel er som en mor som bærer på et barn. Og det er i kraft av dette løftesbarnet Abraham og Israel har sin særstilling blant folkeslagene. Alle pakter og løfter er knyttet til den lovede Sønnen, ikke til Abraham og Israel i seg selv.

Og Gud ser Sønnen i Abrahams lend, og i Israels skjød, lenge før sønnen er født. Gud regner med og handler med Abraham, Isak, Jakob og hele Israel som sin Sønn og tjener. Når Herren omtaler sin frelse av Israelsfolket ut fra Egypt, sier han: «Fra Egypt kalte jeg min sønn» (Hos 11:1). Og hos profeten Jesaja kaller han Israel sin tjener: «Og du Israel, min tjener! Jakob, som jeg utvalgte, ætling av min venn Abraham» (Jes 41:8).

En ulydig sønn og en troløs tjener – behov for en fullkommen tjener

Israel er som folk ingen tro tjener, men er døv og blind og forstår ingenting. Det er som en ulydig sønn som gjør det som er galt (jf Jes 42:18-20; 2Sam 7:14). Akkurat som med gudstjenesten, ofringene, lammene og ypperstepresten er ikke Israel i stand til å fylle det kall og den rolle Gud har gitt folket. Israel som utvalgt folk, selv ikke de beste, Abraham eller Josef, David eller Daniel, er i stand til å frelse seg selv, sine landsmenn og aller minst alle jordens slekter.

Det er som med jomfru Maria. Hun er ikke noe i kraft av seg selv, bare i kraft av sin sønn. Uten Sønnen er hun ikke noe mer enn alle andre kvinner på jord. Hun må bli frelst som alle andre, og de kjødelige bånd og fortrinn hun har som mor må skjæres over. Hun har intet å kreve eller forvente i kraft av å være mor. Hun må forholde seg i tro og tillit til Jesus, løftessønnen, som ethvert annet menneske.

Og slik er det også med Israel. I seg selv er de intet. Uten Sønnen er de ikke noe mer enn andre folk. Og selv Israel må bli frelst som alle andre.

Men det er Israels ulykke og store synd: Folket mener seg å være noe fordi de er Abrahams sønner. Jesus irettesetter jødene for dette hovmod i lignelsen om de to sønnene (Mat 21:28-32). De jødiske skriftlærde lærte at på Sinai var alle jordens folk til stede, men det var bare Israel som sa ja til å holde Guds lov. De andre sa nei. Derfor ble Israel utvalgt, og selv om Israel ikke maktet å gjøre alt loven krevde, var Gud nådig, han så til israelittenes gode vilje, at de hadde sagt ja til loven – derfor var de utvalgt. Men Jesus taler imot dette. Det er ikke slik det forholder seg.

Det åpenbares så tydelig i Det gamle testamente at Israelsfolket ikke makter å være den tjener og sønn som Gud har gitt løfte om og som vi er i behov av for å bli frelst og få Abrahams lovede velsignelse.

Enkelte representanter av Israel, slike som Abraham, Josef og David, kan nok til en viss grad sies å ligne på han som Gud har lovet og som vi trenger til frelse, men det blir bare som en skygge og forbilde. Derfor er det også en dobbelthet i Det gamle testamentes tale om Guds Sønn og Herrens tjener. Mer og mer som tiden skrider fram, blir det tydelig at Herren må skape noe nytt, at han på en særlig måte må gripe inn, at Guds Sønn og Herrens tjener ikke kan være det kjødelige Israel eller Israels jordiske konge. Det må komme en fullkommen tjener. Og hos profeten Jesaja, særlig fra kap. 40 og utover, kan vi lese hvordan Herren gjennom profeten omtaler Israel mer og mer som én person, og ikke lenger bare som et folk kalt til å være Herrens tjener. Hele folkets tjeneste samles mer og mer i én persons tjeneste, den virkelige Herrens tjener, Messias. Forbildet skal avløses av oppfyllelsen.

Messias, Guds Sønn og Herrens tjener

Israel er Guds Sønn og Herrens tjener, kun i kraft av Messias, den sønn som folket bærer i sin lend. Det er Messias som er Sønnen og tjeneren, og når Israel kalles dette og Gud behandler og omtaler det slik, er det kun fordi han her ser sin Sønn og tjener og regner med ham før han er født. Gud ser sin Sønn i Ypperstepresten og i Lammet, i blodet osv, og regner med Sønnen.

Israels tjenerkall er derfor profetisk og peker fram mot Messias’ tjenerkall. Israels lidelse og dom for sine synder er en anskuelsesundervisning om Messias’ lidelse og dom – med én forskjell: Mens Israel led for sine egne synder, led Messias for sitt folks synder – i folkets sted (Jes 53:4-8).

Det er kanskje ikke noe sted vi ser Israels profetiske tjenergjerning klarere enn i Guds domsgjerninger over Israels synd, og hvordan Israel til alle tider er folkenes syndebukk. Det er Messias’ lidelse og død til soning, det Guds lam som bærer verdens synd, som her males for oss. Israel må være Herrens lidende tjener – på forbilledlig vis, for Messias skal være Herrens lidende tjener!

Men når Sønnen så ble født, var det også for å la det forbilledlige bli avløst av tingenes virkelige skikkelse. Nå kom Den fullkomne tjeneren, Sønnen, Ypperstepresten, Syndebukken. Han skulle bære forbannelsen, lide straffen og være en soning – ikke bare for Israels synder, men for hele verdens synder. Han skulle oppfylle hele det frelsesråd som Israel på forbilledlig vis hadde åpenbart.

Jødenes tragiske historie

Derfor er det noe forferdelig ulykkelig og tragisk over Israel og jødene, når de ikke ser Messias. Når de lider og er alle folkenes syndebukk, når de ser yppersteprestens soningstjeneste i tempelet og den store forsoningsdagens sonoffer, ser de ikke Messias’ stedfortredende lidelse og soning, men kun sin egen lidelse og et krav om å gjøre bot og skaffe soning. Det er og blir et dekke over deres øyne, som apostelen Paulus skriver (2Kor 3).

Den fromme jødes tro og håp er at Gud ser hans lidelse og bot, at han som en from jøde bøyer seg ydmykt under Guds hånd, og at Gud på grunnlag av denne bot er ham nådig og tilgir ham. Han er tjeneren som ved sin tjeneste skal nå fram til rettferdighet.

Israel er som en mor som roser seg av seg selv og sin gjerning og ikke av barnet, Sønnen – enda profetene nettopp knytter frelsen og velsignelsen til barnet, til Sønnen (jf Jes 7:14; 9:6-7; 11:1ff; Sal 2). Det er som om Maria skulle rose seg av seg selv og ikke av sitt barn, at hun skulle mene seg å være berettiget til nåde og velbehag gjennom sin gjerning og sitt offer, ikke gjennom Sønnens gjerning. Den rettferdighet som Sønnen skulle være og gi, søker de enda selv å fremskaffe.

Det er dette apostelen Paulus holder så sterkt fram i Rom 10. Israel, som var Herrens tjener til å åpenbare frelsen, rettferdigheten i Kristus, tok ikke selv i mot Kristus og rettferdigheten i ham, men søkte å opprette sin egen rettferdighet. Slik ble tjeneren bare en trell, som søkte rettferdighet, men ikke nådde fram til rettferdigheten. Tjeneren fikk ikke del i det barnekåret han ble kalt til å åpenbare.

Men er det ikke mer å si om Israel? Har Israel utført sin rolle i historien? Det skal vi komme tilbake til. Vi kan bare kort svare: Israel har ikke utspilt sin rolle. Det taler apostelen Paulus klart om i Rom 11. Det er faktisk slik at det som Israel til nå har fått oppleve, ikke på noen måte kan sammenlignes med det de skal få oppleve i endens tid.

Forts. i neste nr. med emnet: «Israels framtid i profetisk lys»