Det er forskjell på nådegaver
Av Per Bergene Holm
Ifølge Det nye testamente er vi ikke lenger avhengige av særlig innviede personer til å forvalte nådemidlene, dvs. å forkynne Guds ord og forvalte sakramentene. Alt dette er retter og plikter som ligger i det alminnelige prestedømme. Det betyr imidlertid ikke at alle troende skal gjøre alt. Selv om vi alle er prester, er vi ikke dermed alle profeter eller lærere, har vi ikke dermed alle nådegave til å lede og styre, til å tjene eller helbrede. Nei, Gud har ordnet det slik i sin uendelige visdom at han har fordelt tjenestene mellom oss, og gitt den enkelte utrustning til tjeneste. Alle skal ikke gjøre alt, men enhver skal ta vare på sin tjeneste, den som er gitt ham av Gud, og som Gud har utrustet ham til. (1Kor 12:4-11)
Tjenestedeling
Selv om vi alle er prester, har Gud i sin visdom ordnet en tjenestedeling. I tempelet var det slik at mens noen prester ordnet med ofrene, med lysestaken osv., var andre opptatt med å åpne/lukke dørene, med å skaffe ved og bære vann, med å gjøre rent og holde vakt. Skulle alle gjøre alt, ville det blitt virvar, og ingenting hadde blitt ordentlig gjort. Slik er det også i Guds hus, den levende menighet. Det er en tjenestedeling, en ordning av tjenester.
Enhver skal ta vare på sin tjeneste, være tro i den og skjøtte den. Og så er det ikke riktig at en blir satt til andre ting som innebærer at en må forlate sin tjeneste, hvor dyktig han eller hun enn er. Det er heller ikke riktig at en blander seg i andres tjeneste, og tiltar seg noe Gud har gitt til andre. Nei, enhver skal ta vare på sin tjeneste. (1Kor 12:28-30)
Mann og kvinne
Det er en grunnleggende tjenestedeling mellom mann og kvinne, grunngitt i skaperordenen. Fordi mann og kvinne er forskjellige og skal utfylle hverandre, har de også fått ulike tjenester og funksjoner. Dersom mannen skulle gjøre kvinnens oppgaver, og kvinnen mannens, ville begge fylle tjenesten dårlig, for de ville gjøre noe på tvers av sin utrustning og det Gud hadde bestemt dem til. Men der enhver skjøtter sin tjeneste og sitt kall, i bønn om å få være tro og i bønn om Guds nådes utrustning, der vil tjenestene bli utført etter Guds hensikt og plan.
Jeg tror at dette er sannheter vi trenger å legge oss på hjertet i våre dager, for vi har lite syn for Guds nådegavehusholdning og tjenestedeling. Vi tenker demokratisk og i likestillingsbaner, hvor alle er like, og alle skal og kan gjøre alt.
Syn for nådegavene?
Jeg tror det er flere årsaker til at vi ikke ordner vårt arbeid rett i disse ting: De som er satt til å styre og lede har lite syn for nådegaver. Det er andre motiver som driver når en kaller til tjeneste. Man ønsker å aktivisere mennesker inn i Guds rike, få alle mann på dekk, putte dem inn der det finnes ledige oppgaver, uten hensyn til kall og utrustning. Det viktigste er å få dem aktivisert, få dem til å kjenne seg verdsatt og regnet med. I noen sammenhenger er det slik at en er ikke riktig regnet med før en står på talerlisten. Så kan det godt hende at forkynnere går på tomgang og får hendene fulle av praktiske gjøremål, mens andre som Gud har gitt andre nådegaver og tjenester står på prekestolen, ikke fordi de ønsker det eller har bedt om det, men fordi de som styrer og leder ikke har mer åndelig forståelse for arbeidet.
Troskap i det stille
Det er få som vil tjene i det stille og i det skjulte. Derfor halter arbeidet. Noen av lemmene svikter, og så må føttene gjøre hendenes arbeid. En forkynner må ta på seg å lede møter og be inn folk, fyre i ovnen, og bære stoler. Det går ut over hans egen tjeneste, han får ikke den tid og ro han skulle ha til å forberede seg, men er tvunget til andre oppgaver fordi noen har forlatt sin post. Noen har sviktet i tjenesten. Kanskje det kommer av at de synes tjenesten er for liten? Den gir så lite ære, og er så lite synlig. De sitter og venter på å bli satt til «større oppgaver», og så lenge de ikke blir satt til det, er de bare gjester i Guds forsamling. De er ikke villige til å bære noe.
Makt og ære
Mange ser på tjenester og verv som påskjønnelser og æresbevisninger. I verdslige sammenhenger er det å bli valgt inn i et styre, eller bli bedt om å holde et foredrag, forbundet med ære. Slik tenker vi også lett om Guds rikes arbeid. Derfor er det på den ene side mange som gjerne vil bli innvalgt i styrer og råd, eller bli spurt om taleroppdrag, særlig i sammenhenger de oppfatter som betydningsfulle. Det gir ære og posisjon. På den annen side ser noen faren i at enkelte kan få for stor makt og posisjon, og ser det derfor som sin oppgave å fordele verv og oppdrag best mulig, slik at ikke noen får for mye å si. Her må ingen bli for store, men alle være så like som mulig.
Det er ikke personlig ønske om makt og ære som skal være drivkraft for å bli satt til tjeneste. Den som drives av slikt, er uskikket til å tjene i Guds rike. På den annen side skal en ikke gå forbi nådegaver Gud har gitt til menigheten av frykt for at de kan få for stor innflytelse og bli aktet høyt. Det er tvert i mot som det skal være når noen aktes høyt på grunn av det Guds ord de forkynner, eller den sunne bibelske lære og rettesnor de fører arbeidet etter.
Hyrdenes ansvar
Det ligger et veldig ansvar på dem som av Herren er betrodd tilsynsembeter iblant oss. De skal forvalte nådegavene i Guds forsamling, ikke ut fra en tankegang om at alle skal være like, ikke for å imøtekomme menneskelige krav om posisjoner, men de skal sette de forskjellige til de tjenester som Gud har gitt den enkelte utrustning til. Vi må vokte oss så ikke menneskelige hensyn og disposisjoner, styrevedtak, årsmøtevedtak og lignende blir overordnet Guds ord, og blir til hinder for Guds rike.
Så får vi overlate til Gud å gi den ære som ære tilkommer, og ydmyke den som på grunn av sin tjeneste og sine verv kan stå i fare for å få store tanker om seg selv.