Herren vil føre Israel tilbake
Av Asbjørn Fossli

I Jeremiaboken hører vi om Israels frafall og Herrens dom over folket. Jerusalem blir inntatt og folket blir bortført til Babel. Men straffen er ikke endelig. Etter sytti år skulle Herren igjen ta seg av sitt folk og føre det tilbake.

Herren sin Gud skal de søke

I kap. 50:1-21 kommer vi rett inn i profetiene om folkets tilbakekomst. Dette skal skje etter at «landet har gjort fyldest for sine sabbatsår. Alle de dager det lå øde, hadde det hvile – til sytti år var gått til ende». (2Krøn 36:21) Da skal det komme en ny tid for Israelsfolket: «I de dager og på den tid, sier Herren, skal Israels barn komme, de og Judas barn sammen. De skal gå og gråte, og Herren sin Gud skal de søke».

Slik var det ikke før bortførelsen. I kap. 18:12 svarer folket på Guds kall til omvendelse gjennom profeten: «Du taler forgjeves! Våre egne tanker vil vi følge, og enhver vil følge sitt onde, hårde hjerte». Og i kap. 44:16: «Vi vil ikke høre på deg i det du har talt til oss i Herrens navn».

Det var dette folket som skulle søke Herren, og de skulle søke ham som sin Gud. Det står om Jesus at han kom for å søke og frelse det som var fortapt. Slik var det den gang – for Israelsfolket i Babel – og slik er det for oss i dag. Israelittene var utvalgt, ikke bare som folk, men først og fremst var de utvalgt i Kristus. Derfor kunne Herren bøye hjertene slik at de søkte ham. Det var på grunn av hans Sønns rettferdige liv og soning for verdens synder, at han kunne se i nåde til sitt utvalgte folk.

En annen ting vi skal legge merke til, er at når tida er inne, «skal Israels barn komme, de og Judas barn sammen». Før fangenskapet var riket delt, og de var ved flere anledninger i strid med hverandre. Men nå er det noe langt viktigere enn timelige ting de søker. De er i nød, og i denne situasjonen søker de Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Han som er tre ganger hellig. Da er det ikke tid for å kjempe om timelige goder. Når Guds ord får rom i hjertet blir det fred, både med Gud og mennesker. Da blir det ikke mine krav som blir det store. Nei, da har jeg nok med min synd. «Ikke våre egne rettferdige gjerninger legger vi til grunn for våre ydmyke bønner som vi bærer fram for ditt åsyn, men din store barmhjertighet». (Dan 9:18b)

Israelsfolket spør

etter veien til Sion

I vers 5 står det at Israelsfolket skal spørre etter veien til Sion, som er en klar motsetning til Jer 6:16. Der er det Herren som gjennom Jeremia kaller folket til å spørre etter veien til det gode. Men folket ville ikke. Hyrdene hadde ført dem vill. De som skulle lede dem på de gamle stier, ledet dem over på en ny vei – veien til forherdelse, frafall og undergang. «Fortapte får var mitt folk», sier profeten. De hadde stilt seg slik at de kom inn under Guds dom. Men allikevel var det ikke slutt.

I kap. 29 v. 10-14 profeterer Jeremia: «For så sier Herren: Når sytti år er gått for Babel, vil jeg se til dere og oppfylle mitt gode ord, at jeg vil føre dere tilbake til dette sted. For jeg vet de tanker jeg har om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid og håp. Og dere skal påkalle meg og gå av sted og be til meg, og jeg vil høre på dere. Dere skal søke meg, og dere skal finne meg når dere søker meg av hele deres hjerte. Jeg vil la meg finne av dere, sier Herren. Jeg vil gjøre ende på deres fangenskap og samle dere fra alle de folk og alle de steder jeg har drevet dere bort til, sier Herren, og jeg vil føre dere tilbake til det sted som jeg førte dere bort fra».

Ja det var bare Herren som kunne føre folket tilbake til Sion, der de hørte hjemme. Men det var ikke bare hjem i fysisk betydning. De skulle komme hjem og tilbake til samfunnet med Herren. Det samme skjedde da Israel ropte i sin nød mens de var i Egypt: «Israels barn sukket over sin trelldom og klaget, og deres rop over trelldommen steg opp til Gud. Og Gud hørte deres sukk, og Gud kom i hu sin pakt med Abraham, Isak og Jakob. Og Gud så til Israels barn, og Gud kjentes ved dem». (2Mos 2:23-25)

Jeg vil tilgi dem

I Jeremia 50:20 bekreftes det endelig at Gud vil anta sitt folk: «I de dager og på den tid, sier Herren, skal de lete etter Israels misgjerning, men den skal ikke være til, og etter Judas synder, men de skal ikke finnes, for jeg vil tilgi dem som jeg lar bli tilbake».

Slik virker Jesu forsoning. «Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære». I Jesaja 43:25 sier Herren: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu».

Når Herren selv har utslettet og glemt skyldbrevet, må også vi regne slik. Da må ikke vi lete etter de synder som allerede er utslettet.

Gud er hellig i sin kjærlighet

Men det betyr ikke at vi skal leve slik vi vil. Gud har ikke forandret seg, og loven er ikke opphevet. Den er oppfylt. Det står i Jesaja 53:5-6 at Herrens tjener (Jesus Messias) «ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham».

Jesus ble knust for våre misgjerninger. Så stor var Guds vrede at Jesus ble knust i dommen på grunn av menneskenes synd. Når du gir synden og syndelysten rom i hjertet, skal du vite at Gud er den samme i dag. I Jakobs brev 4:4 står det at «vennskap med verden er fiendskap mot Gud. Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende».

Vi står på valg. Skal vi følge vårt eget hårde hjerte eller skal vi følge Guds ord? Skal vi leve i vår synd eller skal vi la oss frelse fra den. Jesus kom for å «frelse sitt folk fra deres synder». (Mat 1:21) Syndenes forlatelse er ikke det samme som syndenes tillatelse. Derfor kaller Herren gjennom Jesaja også i dag: «Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær! Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren, så skal han forbarme seg over ham. Og til vår Gud, for han vil gjerne forlate alt». Ja, Gud vil gjerne forlate alt, og det er også han som kaller. Det er derfor det fortsatt er møter rundt omkring i Norges land. For han vil ha oss med til himmelen.

Den skyld som lå på oss alle, den rammet Jesus. I Jesus er skyldbrevet utslettet, men det er bare i Jesus. «Den som har Sønnen har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet». (2Joh 5:12) «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham». (Joh 3:36)

---