Søk først Guds rike
Av Hans-Henrik Brix

Vi fortsetter her med bønnen «Gi oss i dag vårt daglige brød», fra gjennomgåelsen av Fadervår.

Gud har i sitt ord gitt oss så mange løfter om at han har tatt på seg ansvaret for hele vårt liv, både det åndelige og det timelige, at vi umulig kan bekymre oss, hvis vi tar Gud på ordet og setter vår lit til ham. Men erfaringen viser at vi er like lite troende som israelittene i ørkenen og disiplene på Jesu tid.

Derfor er det heller ikke tilfeldig at Jesus, noen få vers etter Fadervår, fortsetter sin undervisning om hvor skadelige og unødvendige våre bekymringer er. La oss kort se på hva det er Mesteren vil åpne våre øyne for i siste del av Mat 6.

Bekymring er vantro

Jesus nevner for det første at jordisk rikdom kan mistes eller tæres av møll og rust, og den har i motsetning til de himmelske skatter bare betydning for dette livet. Dernest peker Jesus på at det som er vår rikdom og skatt, vil hjertet henge ved: «Hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være». (v. 21) Faren er at «mammon», materiell rikdom, kan bli en avgud for oss. Jesus vil ha oss til å forstå at vi bare kan ha én herre. Det er umulig å tjene både Gud og mammon, sier han. Det er et enten – eller. Men hjelpen og trøsten for oss er at hvis vi velger rett, det vil si hvis vi lar Gud være vår Gud, har vi ingen grunn til bekymring. Han som har skapt alt, og har omsorg for fuglene og plantene og all sin skapning, vil så visst ikke svikte sine barn. «Se på fuglene under himmelen! Ikke sår de, ikke høster de, ikke samler de i hus, men deres Far i himmelen gir dem føde. Er dere ikke langt mer verd enn de»? (v. 26) «Kler Gud slik gresset på marken, det som står i dag og i morgen kastes i ovnen, skal han da ikke meget mer kle dere, dere lite troende»? (v. 30)

Vi kan igjen minne om Jesu løfte til disiplene i Mat 7:7: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere». Det er i den forbindelse Jesus sier: «Når da dere, som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor meget mer skal da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham»! (v. 11) Hvordan kan vi da tvile på at den allmektige Gud og gavmilde Fader vil sørge for oss? Skulle vi ikke frykte og elske Gud over alle ting og stole fullt og fast på ham? Eller finnes det én eneste grunn til ikke å gjøre det? Du som allikevel bekymrer deg, hør hvilket løfte Jesus gir sine lite troende disipler, det vil si deg og meg: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg»! (v. 33)

Lar du Jesus og hans frelsende rettferdighet være det viktigste for deg, og lar du deg lede av Guds ord og Ånd under alle forhold, har du et løfte om at Herren selv vil gi deg alt i tillegg. Da skal du få mat og klær og alt det vi kaller «daglig brød». Vi skal altså gjøre det motsatte av det som er naturlig for oss, det vil si: ikke bekymre oss for våre naturlige behov, men først og fremst være opptatt av å leve i et rett forhold til Gud. Så vil vår himmelske Far gi oss alt det vi behøver for dette livet.

Det er også budskapet i den kjente beretning om profeten Elias og enken i Sarepta. Hun og sønnen hennes holdt på å dø av sult og tørst i en tid uten nedbør. Allikevel hadde Herren befalt enken å sørge for mat til Elias. Og på hans bønn måtte hun først lage til et lite brød til han, siden kunne hun lage til noe for seg selv og hennes sønn. Dette måtte for enken virke aldeles urimelig i en håpløs situasjon, men hun adlød i tro etter at hun fikk høre Herrens løfte: «For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og oljekruset ikke mangle olje helt til den dag Herren sender regn over jorden». – Og «Melkrukken ble ikke tom, og oljekrukken manglet ikke olje, slik som Herren hadde talt gjennom Elias». (1Kong 17)

Enken måtte først sørge for profeten, før hun kunne tenke på sine egne behov. Hun handlet i tro på Herrens løfte, og er et godt eksempel på det Jesus vil lære oss: Først å søke Guds rike. Enken erfarte nettopp det som Jesus lover den som gjør etter denne formaning: hun fikk det hun selv og sønnen trengte i tillegg, som en ufortjent gave.

«Mennesket, barnet, husets arving, engster seg så han blir syk og blek og gammel av bekymring, fordi han ikke tror han skal få det han behøver! Kan det finnes større forlystelse for djevelen og hele avgrunnens selskap enn et slikt skuespill? Fuglen lever lykkelig i Guds omsorg – men menneskene vil forgå av vantroens bekymringer»! (Rosenius)

Jeg har selv erfart at det gir trøst og frimodighet å tenke på sannheten i den første trosartikkel: «Jeg tror på Gud Fader, himmelens og jordens skaper». Her sier Luther blant annet dette i sin forklaring: «Hver dag sørger han rikelig for alt jeg trenger. Han verner meg mot all fare og bevarer meg mot alt ondt».

Dette er sanne og trøstefulle ord som det er full dekning for i Guds ord. I Fil 4:19 får vi for eksempel følgende løfte: «Min Gud skal etter sin herlighets rikdom fylle all deres trang i herlighet i Kristus Jesus».

Og i 2Kor 9:8 forsikrer Paulus oss om at vi har en rik Gud som gir rike løfter: «Og Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid og i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og ha overflod til all god gjerning». – Her flyter det virkelig over!

---