Helliget vorde ditt navn
Av Hans-Henrik Brix
Innledning til Fadervår
Bønnen Fadervår (Mat 6:9-15) står midt i Jesu bergpreken (Mat 5-7), og i en litt kortere versjon i Luk 11:2-4. Bergprekenen i Mat 5-7 har et budskap til alle mennesker, men den er i første rekke talt til Jesu disipler. Det gjelder også Fadervår, som bare Guds barn kan be av hjertet. Umiddelbart før Jesus lærte sine disipler å be denne bønnen, advarte han mot å be som hedningene som tror at de blir bønnhørt på grunn av sine mange ord (Mat 6:7). Jesus begrunner sin advarsel med at vår himmelske Far på forhånd vet hva hans barn trenger.
Fadervår består av en innledning: «Fader vår, du som er i himmelen», dernest tre bønner som handler om Guds navn, Guds rike og Guds vilje. De fire siste bønnene dreier seg om våre behov. Og til slutt har vi en lovprisning: «For riket er ditt, makten og æren i evighet. Amen.»
Det er verdt å tenke over rekkefølgen av bønnene i Fadervår: De tre første handler om Gud, de fire siste om oss. Det svarer til Jesu formaning sist i dette kapitlet: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg» (6:33). Det første og mest grunnleggende av budene lyder slik: «Jeg er Herren din Gud. Du skal ikke ha andre guder enn meg.»
Gjennom hele Skriften går det som en rød tråd: La Gud få førsteplassen i ditt liv! Ikke tilbe andre guder, men hold deg til den eneste sanne og levende Gud!
Det er blitt sagt at «Fadervår er paradiset som åpnes på nytt her på jord. I den kan det rettferdiggjorte menneske på ny tale med Gud som en far og vandre mellom de skjønneste og mest fruktbare trær – de syv bønnene.»
Alt det et Guds barn sukker mest etter i sitt hjerte, og kjenner på som sitt største behov, vil en finne her. Kunne Luther si om Davids salmer at der får en fremfor alt se inn i en kristens hjerte, kan en med enda større grunn si det samme om bønnen Fadervår.
Et uomvendt menneske kan ikke be Fadervår uten å hykle. Bønnen må være hjertets sak. Det er nødvendig å bli født på ny. De som er født av Gud, er Guds barn. Johannes sier det slik: «Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud» (Joh 1:12-13). Det betyr at bare dem som er blitt nye mennesker ved troen på Jesus, er Guds barn, og som med full rett kan kalle Gud sin far. Fadervår er Guds barns personlige og fortrolige tiltale til sin himmelske far. Den som har fått barnekårets ånd, roper Abba, Far (Rom 8:15)! Det hebraiske «abba» tilsvarer det norske «pappa».
Kan du av hjertet kalle Gud din Far? Tror du av hjertet at du er Guds kjære barn?
Luther sier det på følgende måte i katekismen: «Gud vil med disse ord oppmuntre oss til å tro at han er vår rette Far og vi hans rette barn, så vi trygt og tillitsfullt skal be til ham, slik som gode barn ber sine kjære foreldre om noe.»
I Den store katekisme oppfordrer Luther oss til å si: «Her kommer jeg, kjære Far, og ber, ikke ut fra egen beslutning eller fordi jeg er verdig til det, men på grunn av ditt bud og løfte som ikke kan svikte eller lyge.»
– Guds løfter burde vekke og oppflamme vårt hjerte med lyst og kjærlighet til bønn, sier Luther, og fortsetter:
«Dessuten skal det lokke og dra oss at Gud selv legger ordene i munnen på oss. Det viser hvor hjertelig han tar seg av vår nød, og at denne bønnen er til hans velbehag. Virkelig bønn er det bare dersom vi fremfører noe vi trenger. Skal en bønn være rett, må det være alvor, så vår nød tvinger oss til å rope og skrike. Når det er slik, blir bønnen av seg selv som den bør være, og man behøver ikke å lære hvordan man skal forberede seg eller skape andakt. Det er ikke noe Gud ønsker mer enn at vi ber ham om mange og store ting. Hvordan skulle han kunne la oss lide timelig mangel og nød, mens han lover oss det evige og uforgjengelige?
Enhver av oss skal fra ungdommen av venne seg til daglig bønn, både på grunn av sin egen nød og på grunn av andres. Alt vårt vern, og all vår beskyttelse, ligger i bønnen alene. For med en gang en god kristen ber: ‘Kjære Far, skje din vilje,’ svarer han: ‘Ja, mitt kjære barn, det skal sannelig skje, djevelen og hele verden til tross.’»
Hva betyr tilføyelsen «du som er i himmelen»? Himmelen er ikke et geografisk sted, og er heller ikke det samme som verdensrommet. Himmelen er nok Guds bolig, men den er først og fremst uttrykk for en opphøyet maktstilling over alt og alle. Her kan vi tenke på andre trosartikkel hvor vi bekjenner troen på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens Skaper. Den Gud som er vår far i Kristus, det er han som har skapt og oppholder alt. Når vi ber Fadervår henvender vi oss til den Gud for hvem intet er umulig! Om vi skulle være i en situasjon som menneskelig talt ser håpløs ut, er det allikevel håp for oss, for vår himmelske Far er allmaktens Gud. Derfor kan vi, som Luther sier, trygt og tillitsfullt be til ham, slik gode barn ber sine kjære foreldre om noe.
Første bønn
Etter innledningen fortsetter Fadervår med tre bønner som hører nøye sammen, og som setter Gud i sentrum. At det er slik, fremgår av at det ikke er noe bindeord mellom bønnene. Det står ikke «Helliget vorde ditt navn og komme ditt rike og skje din vilje» som om det var tre selvstendige bønner, men: «Helliget vorde ditt navn. Komme ditt rike. Skje din vilje.»
Luther forklarer den første bønnen slik: «Guds navn er jo hellig i seg selv, men vi ber i denne bønnen at det også må bli hellig hos oss.» Og det skjer ifølge Luther «når Guds ord blir lært klart og rent, og vi også lever hellig etter det som Guds barn».
Guds navn viser hvem Gud er. Han har i Skriften gitt seg til kjenne som den evige og allmektige Gud. Han er den hellige som er høyt opphøyet over, og skilt fra, all synd og ondskap. Og han har åpenbart seg for oss i sin egen Sønn, Jesus Kristus. Han fikk navnet Jesus, fordi han skulle frelse sitt folk fra deres synder. Ja, han skulle bære vår og verdens synd, og det er bare i dette navnet det er frelse. I Jesu offer på Golgata lærer vi å kjenne Guds frelsende kjærlighet.
Bønnen «Helliget vorde ditt navn» er mer enn et fromt ønske. Den er en virkelig bønn til Gud om at han må hellige sitt navn. En kunne oversette bønnen slik: Far, hellige selv ditt navn! Det er ingen tvil om at det har meget stor betydning for Guds rikes vekst at Guds ord får lyde klart i kristendomsundervisning og forkynnelse, og at vi som Guds barn lever et liv i samsvar med Guds ord. Og dette må Gud selv virke i og gjennom oss. Dette er, ifølge katekismen, poenget med denne bønnen.
Men hva vil det da si at Gud skal hellige sitt navn? Det får vi lys over ved å lese i Esek 36. Der står det at Herren hadde spredt Israels folk blant folkeslagene, fordi de hadde vanæret Herrens hellige navn. Og ute blant folkeslagene ble Herrens navn også vanæret, for de sa om israelittene: «Dette er Herrens folk, og likevel måtte de dra ut av hans land!» Hva slags gud er deres gud? Lunefull og avmektig! Slik tenkte hedningene.
I Esek 36:21-28 ser vi at Herren helliger sitt navn på sitt folk. Det betyr at han griper inn, tar til nåde, fører det hjem, og viser hedningene at han er en frelsende Gud. Både Guds eget folk og hedningefolkene skulle få kjenne at Herren er Gud, deres Gud! Og dette gjorde Gud for sitt hellige navns skyld (v. 22).
Bønnen «Helliget vorde ditt navn» er med andre ord en bønn om at Gud vil kalle mennesker til oppbrudd for Guds rike, til omvendelse og ny villighet til å lyde og følge Jesus. Det er en bønn om at Gud vil vise seg som en frelsende Gud. Fadervår begynner altså med en misjonsbønn, og det finnes ikke noe større og viktigere tema i denne verden enn menneskers frelse. Derfor er det naturlig at denne bønnen kommer først!
La oss også se litt på de to punktene i katekismen: 1) At Guds navn blir helliget når Guds ord blir lært klart og rent, og 2) når vi kristne lever et hellig liv.
Det er selvsagt ødeleggende for Guds rike når Guds ord ikke får lyde klart. Men selv der det blir undervist og forkynt i samsvar med Bibelen, har Ordet ikke alltid gjennomslagskraft. Det kan det være mange grunner til. Forkynnerne kan mangle lys over Ordet og åndskraft fra himmelen, men også tilhørerne må bære sin del av ansvaret for at ikke flere blir frelst og fornyet ved evangeliets forkynnelse. For hvor ofte forsømmes ikke bønnen for møtene, for predikanter og tilhørere. Vi har dessverre ikke alltid så store forventninger til møtene, og går kanskje mest av god gammel vane. Levde vi mer i Guds ord, og forberedte møtene mer i bønn, ville vi ha større forventninger til Gud, og da ville vi sikkert også få se flere synlige resultater av vårt arbeid.
Ole Hallesby sier at det ikke burde undre oss at vi ser så lite frukt av vårt arbeid, så lenge vi ikke ber. Og han uttrykker et ønske om at Guds folk må få øynene opp for arbeidet som må gjøres i bønn forut for møtene. Da ville de bli helt annerledes velsignet, og møtene ville bli hellige kraftsentraler hvor det ville skje større ting.
Det merkeligste ville kanskje være at prekenene ikke ville bli bedre enn før, men det ville bli en ny kraft. Ordet ville slå ned i samvittighetene hos troende og vantro.
Så er det den annen hovedsak i bønnen «Helliget vorde ditt navn»: Vitnesbyrdet som vi kristne avlegger med vår livsførsel. Vi blir ikke fullkomne før i det fullendte Guds rike, men det er avgjørende for vår troverdighet at vi ikke lever i uoppgjort synd. Har vi feilet, må vi være villige til å innrømme det overfor Gud, og eventuelt også overfor mennesker. Ellers kan de uomvendte med rette anklage oss for hykleri.
En tro disippel som innrømmer og bekjenner sin synd, skader ikke evangeliet. Rosenius sier det slik: «Hvor ofte har det ikke hendt at en kristens plettfrie liv ikke kunne utrette noe hos et annet menneske, men det skjedde gjennom hans merkbare anger over en feil han begikk.» Ja, det er viktig at vi med vårt liv ikke gir anledning til anstøt, 2Kor 6:3-6.
Kristi rike og evangeliets ære fremmes sterkest gjennom slike kristne som forener nidkjærhet for Lammets ære med gode gjerninger. En vakker bekjennelse og et dårlig liv vanærer kristennavnet.
En gammel kristen bad først og fremst om å bli bevart fra to synder: hovmodet – og dernest: synd som fører til at andre ikke vil ha noe med Guds evangelium å gjøre. – La oss be for de kristnes gode vandel, sier Rosenius. Da ber vi den første bønnen. Å, kjære Far i himmelen: Helliget vorde ditt navn!
Forts. i neste nr.