I medgang og motgang
Av Karl Notøy
«På en god dag skal du være ved godt mot, og på en ond dag skal du tenke på at Gud har gjort den også, like så vel som den andre, for at mennesket ikke skal finne ut noe om det som kommer etter» (Pred 7:14).
Det er lett å være ved godt mot når livet smiler i mot meg. Og når alt går som jeg tenker. Når jeg ser at det lykkes for meg, kan det være lett å leve. Da kan det menneskelig sett se ut som Gud er nær. Men når dagene blir tyngre, og livet ikke lenger smiler mot meg, da formes det mange vanskelige spørsmål.
Gud er også med i de onde dagene. Kanskje Gud må føre oss gjennom vanskelige dager for at vi ikke skal regne med egen kraft. Da må vi regne med Han som kan gi stor styrke til den som ingen krefter har. Gjennom motgang vil Han gjøre oss mer avhengige av seg.
Tenk på Israelsfolket. I medgang glemte de Gud. De trodde de kunne klare seg selv. Deres historie forteller hvordan Gud oppdrar sitt folk. Vi ser at Gud mange ganger måtte la sitt utvalgte folk gjennomgå prøvelser, vanskeligheter og fornedrelser. I Kirkebønnen heter det: «Du oppdrar meg med kors og trengsel for ditt rike.» Sangeren vitner slik: «Hvor underlig er du i alt hva du gjør. Hvem kan dine veier forstå?»
Gud vet best hvordan han skal behandle oss. Hans mål er å føre oss frelst heim til himlen. «For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel?» Ville ikke bare gode dager gjøre at vi glemmer Gud? Vi ville glemme at vi bare er støv. Kanskje kunne vi begynne å tro at vi skulle klare oss selv. For det skal god rygg til å tåle gode dager.
Kanskje de mange «hvorfor» kan bli til juveler, sett fra evighetens synsvinkel. «Den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.» Vi må tenke på Jesu tunge gang opp mot Golgata. I dag gjelder det å få mest mulig ut av livet. Det å gjøre karriere er veldig viktig for det fleste. Dette med lidelse og offer vil ingen tale om lenger. Men livet, og særlig kristenlivet, er en kamp. Jesus sier at den som vil følge etter ham, må ta sitt kors opp.
Etter at syndefallet var en realitet, kom sykdom og død inn. Jorden ble forbannet. Enhver kristen er en pilegrim på vei mot himlen. Vi er utlendinger og fremmede her. Hver lidelse, og all motgang, er ingen ting å regne mot den herlighet Guds barn skal få oppleve der hjemme. Vi er ikke lovet noen «dans på roser» gjennom livet. Men én ting har han lovet: Han vil være med alle dager.
Tenk, vi har hans ord, og vi har de helliges samfunn. Vi har bønneretten, og vi har nattverden. Han hører hvert sukk og hvert nødrop.