Å, måtte alle sanne kristne oppmuntre og iherdig formane sine medmennesker til å virkelig å bruke Guds Ord!
Alle Guds barn er jo de rette sjelesørgere, enten de er åndelige lærere eller de er vanlige lekfolk. Da er det selvsagt stort om du av og til metter et sultende, fattig menneske som kommer til deg.
Men du gjør jo hundre ganger mer godt om du setter dette mennesket i stand til selv å skaffe og ta til seg sitt daglige brød så lenge det lever. Det er dette du gjør når du hjelper mennesker til selv å bruke Guds Ord.
Det er ingen sjelenes hyrde som bare med sine egne hender fullt ut kan fø alle fårene. Han må jo stadig plages av tanken på den store forsamlingen og de mange forskjellige farene som truer de sjelene han har fått ansvar for. Og hvem er i stand til selv å vokte dem alle?
Men kan han bevege folket til selv å ta til seg av Ordet, da har han ført sin hjord ut på en stor og saftig beitemark. Der vil de finne nok mat. Det måtte da være en stor lette og tilfredsstillelse for en hyrdes hjerte og samvittighet.
Kanskje det viktigste i dette emnet nå er nevnt. Vi har vist tegnene på den rette lære, og det vesentligste i å bruke den rett. Til sist så vi også på nytten og nødvendigheten av dette. Men la oss nå også ta med noen mindre og mer utvortes forhold, som likevel har stor betydning.
1:
Som i alle andre forhold, slik er det også ved bruken av Ordet, godt å gå fram etter en viss plan. I stedet for bare på slump og uten mål lese noe her og der i Bibelen, bør du ta for deg en bestemt del eller bok i Bibelen, og lese den planmessig igjennom. Så får du mer oversikt over det hele, og en klarere oppfatning av budskapet på de forskjellige stedene. Da får du også mer lyst til å lese Guds Ord, og unngår den barnslige usikkerheten om hvor du skal lese.
Er du lite kjent i Bibelen, begynn helst med Det nye testamente. Det taler mest direkte om vår egen situasjon, og er lettere å ta til seg enn Det gamle testamente. Er det mulig, sett av en bestemt tid til å lese Guds Ord. Ellers skjer det lett at du blir dratt fra det ene gjøremålet til det andre, så det hele dagen ikke blir noe av verken å be eller lese Guds Ord.
2:
Les ikke bare selv Ordet, men del også Ordet sammen med andre. Da får det ofte dobbel virkning på ditt eget hjerte. Samtidig gjør du jo andre godt, og oppfyller din plikt til å tjene din neste. At Ordet vanligvis virker med større kraft på hjertene når det deles med nådesøsken, har erfaringen vist til alle tider. Det var jo vanlig fra Kristi kirkes første tid at brødrene holdt samdrektig sammen i å be og lese, tale og synge Herrens Ord.
Hvor mye verdifullt du utretter gjennom å lese Ordet for andre, vil du vel aldri fullt ut få vite her i livet. Om kanskje bare én enkelt sjel ble vekket opp og frelst, er jo det en stor velsignelse. Men ofte har en så ubemerket begynnelse ført til en stor og vidstrakt vekkelse. «Sennepsfrøet er mindre enn noe annet frø», men selv om det er lagt i jorden av en svak og ubetydelig hånd, har det i seg selv den egenskap at opp fra det vokser «et tre, slik at fuglene under himmelen kommer og bygger rede i grenene», Matt 13:31-32.
3:
Er du en far eller mor, har du et spesielt ansvar når det gjelder dine barns eller ansattes sjeler. Her vil vi bare minne om ett bibelsted: «Du skal innprente mine Ord i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg, og når du står opp», 5Mos 6:7.
Men på dette området er det nok mange kristne foreldre som lar ansvar bli til bekymring. Det skal du ikke gjøre. Du skal ta det alvorlig, men bare enfoldig gjøre det Herren sier i dette Ordet. Og så legge all din bekymring på ham. Guds Ord her krever bare at du i din omsorg skal innskjerpe Guds Ord overfor disse som er betrodd deg.
Og det skal du gjøre hver dag ved alle mulige anledninger, fordi menneskene er så avhengige av daglige og stadige påminnelser om Guds Ord. For de glemmer stadig det de har hørt, og faller i synd eller tvil og motløshet. Derfor følger straks etter dette skriftstedet også versene 8 og 9, om at Herrens bud bør du «binde som et tegn på din hånd», og «skrive dem på dørstolpene i ditt hus og på dine porter».
Passer du på å stadig innskjerpe Guds Ord overfor alle dine, og de likevel ikke omvender seg, er din sjel ren for deres blod. Noe ganske annet er om du unnlater å gjøre dette. Da utsetter du deg for et stort ansvar.
Så kan det bli spørsmål om hvordan vi best kan få gjennomført dette. Kanskje nettopp det vi har sagt om en fast plan, vil være det beste her. At du setter av en bestemt time på dagen til denne husandakten. Men dermed er selvsagt ikke alt gjort. Til og med «når du går på veien», eller er sammen med dine i arbeid, skal du med ord og eksempel innskjerpe loven.
Det å ha en bestemt andaktsstund, om den er aldri så kort, betyr svært mye. Hver dag får du da en påminnelse om din hellige plikt. Tenk etter hvor mye du har fått utrettet på dette området hvis du ikke har noen konkret husandakt. Kanskje ikke noe som helst! Men skal det fortsette på denne måten? Er det forsvarlig i lengden?
Skal dine barn og dem du er arbeidsgiver for gå gjennom nådens tid mot evigheten uten noen åndelig omsorg for deres evige liv? Skal du aldri få et alter i ditt hus, der Gud, som dette hjemmets Gud, taler, påkalles og lovprises?
Samtidig er det klart at med dette som mål blir det mye kamp. Djevelen vil sette inn all mulig motstand, og kjød og blod vil bruse av innvendinger, treghet m.m. Men skal en kristen noen gang være så opptatt av det som hører denne verden til, at en stille stund med Guds Ord må vike plassen?
Akkurat her står vi ved det største beviset på hvor stor betydning og nytte husandakten har. Du kjenner hvordan den krever en hellig sinnsstemning, og at det er nødvendig å legge fra deg syndige vaner. Du merker at det onde markeres tydeligere som ondt (for din samvittighet), når det settes opp mot det hellige.
Det blir en uroende og ubehagelig brytning i ditt indre når du straks etter å ha syndet går inn for Gud i Ordet og bønnen. Eller straks etter den stille stunden igjen begynner å synde.
Og vi skal legge merke til at det er akkurat dette hemmelige begjæret til uforstyrret å beholde sine hemmelige synder, som vil hindre oss i å ta tid til den daglige andaktsstunden. Her passer det meget godt med Luthers ord: «Uten tvil vil du ikke finne noe som sterkere kan røyke ut djevelen, enn om du er opptatt med Guds bud og Ordet, og taler og synger om det.»
Men så frykter du kanskje for at denne daglige andaktsstunden fort kan bli en tom skikk, som bare fører til gjerningskristendom, hykleri og forherdelse. Dette skjer også med mange mennesker. Det skjer likevel ikke bare med husandakten som bakgrunn, men med alle nådemidlene. Og så må vi spørre: Ville de menneskene som ødelegger seg selv ved å misbruke nådemidlene, blitt noe bedre om vi avskaffet dem? Skulle vi forkaste alle de midler som kan misbrukes; evangeliet, nattverden, gudstjenestesamlinger? Selvsagt ikke. For med nådemidlene kunne tross alt noen, men uten nådemidlene ingen vinnes. Og du får ingen bedre hjelp til å fri deg fra misbruket enn ved at «Kristi Ord bor rikelig blant oss».
Du skulle kanskje ønske du hadde en huspredikant, som hver dag kunne forkynne Guds Ord til lærdom, til omvendelse og helliggjørelse, og til trøst for alle dine kjære?
Vel, det kan du få om du vil. Uten lønn kan du få de største predikanter til å forkynne hver eneste dag i ditt hus! Ja, til og med konger og hellige profeter, som ikke smigrer, og ikke holder noe av sannheten tilbake, men åpent og ærlig taler Guds Ord. Og selveste Kristus og hans hellige apostler vil gjerne få tale Guds Ord i ditt hus – hvis det er det du lengter etter!
Burde du da ikke skamme deg over at du så lenge har foraktet slike tilbud? For disse store predikantene får du jo nettopp høre i Bibelen og i andre bøker med slik forkynnelse.
Tenk om vi fikk høre at et eller annet sted stod det en Guds engel og talte! Ville vi ikke da skynde oss, om vi skulle måtte krype dit på våre knær?
Og hvis vi så på vei dit møtte en skare av mennesker som var på vei tilbake, som sa: «Dere kommer for sent. På lysende vinger steg engelen opp igjen til himmelen.» Ville vi ikke da innstendig be dem fortelle noe de kunne huske han hadde sagt?
Og hvis de så sa: «Jo, her har vi hele talen hans nedskrevet.» Ville vi ikke da gi alt for å få se og høre den?
Men nå har jo dette virkelig skjedd. Gud selv har jo talt i hjem og i templer, dels gjennom engler og profeter, og så til sist gjennom Sønnen. Og disse Ordene har vi i Den Hellige Skrift: Bibelen. Det er ikke dikt, men guddommelig sannhet.
Skulle vi ikke da inderlig elske, ære og flittig studere Guds Ord! Som keiser Teodosius; skrive av Bibelen med gullbokstaver – eller enda bedre: Skrive dem dypt inn i våre hjerter! Og så ved Guds nåde få tro Guds Ord, lyde Ordet, og bli i Ordet helt til vi dør.
Fra «Veiledning til fred»,
Arven forlag