Stjerna med Jesusbarnet
Julefortelling for barn av Mia Hallesby
Du verden som Harald gleda seg til jul. Og nå var det bare åtte dager igjen. Mor hadde det travelt fra morgen til kveld. Det ble alt for lita tid til overs til Harald og de andre to – Kristian og Lillesøster.
Men siste søndag før jul fikk de mor heilt for seg sjøl. Da var det fast regel at all pynten til juletreet ble tatt fram.
Utover bordet i spisestua sto ei rekke esker, og mor pakka forsiktig ut. Lillesøster fikk stadig beskjed om å holde hendene på ryggen, men det var ikke lett, for straks ei skinnende kule, eller noe anna som lyste i øynene, kom fram, ville de små hendene ta på. Hvordan det da gikk, er ikke vanskelig å forstå.
Harald var nå mer ivrig enn ellers. Han skulle nemlig ha juletre på skolen den siste dagen før ferien, og hadde fått lov av mor å låne med litt pynt. Helst ville han naturligvis ha alt sammen. Hver gang noe nytt ble pakka ut, utbrøt han:
«Det må jeg ha – og det må jeg ha – nei, det er så fint at det må jeg sikkert ha.»
«Vær nå litt tålmodig, Harald, så skal vi bestemme oss når vi er ferdige», sa mor.
Det var ikke lett å velge da alt lå utover bordet. Det var lenker av papir, kuler og stjerner, forskjellige kurver og morsomme snømenn, og så de pene, kvite liljene da. Men aller penest var likevel et merkelig bilde. Det hadde form av ei stjerne, og midt i stjerna var det bilde av Jesusbarnet i krybba. Holdt en det opp mot lyset, var det gjennomsiktig og klart. Det var som det lille Jesusbarnet ble levende og strålte. Mor pleide bestandig henge det i nærheten av et lys på juletreet, for da tok det seg best ut.
«Å mor, det må jeg ha å vise fram», tigga Harald.
«Tenk om du mista det. Det er vel best å la det bli heime», sa mor.
«Jeg skal være så forsiktig, så. Å, la meg få lov da, mor.» Harald ble så ivrig, så mor kunne ikke stå imot.
Så ble stjerna med Jesusbarnet og litt av hvert anna lagt ned i ei eske, som Harald fikk med seg noen dager seinere.
Siste skoledagen sto et lite juletre pynta på kateteret. Harald og to andre som også hadde pynt med, var kommet en halv time før tida og hadde hjulpet frøken. Da de andre kom, var alt ferdig.
Ute blåste en sur nordavind, men inne i klasseværelset var det godt og varmt. Og så koselig med juletre, da!
Først i siste timen skulle det tennes, men alle satt og så på treet og var opptatt med det. Frøken gjorde heller ikke forsøk på å lære barna noe en slik dag. Timene gikk med fortellinger, sang og hygge ellers.
Endelig kom den siste. To av de største og sterkeste guttene hjalp frøken i frikvarteret med å skyve pultene sammen. Juletreet ble tent og satt på et bord midt på golvet, og da de andre kom inn, strålte det mot dem.
Nei, så koselig!
Barna glømte at de var på skolen, og frøken glømte at hun var lærer.
Så tok de hverandre i hendene og sang den ene julesangen etter den andre. Først naturligvis: Jeg er så glad hver julekveld – og så alle de andre.
«Nei, noe så pent!» Det var lille Åse som etter den siste sangen hadde stansa foran stjerna med Jesusbarnet.
Alle måtte bort og se.
«Er det du, Harald, som hadde det med?» spurte frøken.
«Ja, det er meg», svarte han. Han var ikke lite stolt over all beundringa bildet hans fikk.
«Du kan fortelle oss litt om da Jesus ble født, du Harald», sa frøken.
Og Harald fortalte, og da han var ferdig, hadde frøken enda litt meir å si om Jesus, som forlot himmelen for å komme her ned på jorda for å frelse oss alle.
Det var stille og høytidelig i klasserommet, men da klokka ringte, ble det liv.
«God jul, god jul!» hørtes det fra alle kanter. Det var som det gjaldt livet å komme fort av sted.
Harald stakk pynten ned i eska i en fart. Bildet av Jesusbarnet la han øverst. Det måtte ikke klemmes. Harald hadde da tankene med seg, syntes han visst sjøl. Det er ikke sikkert mor ville vært av samme meining, for Harald glømte noe mye viktig: Å binde hyssing omkring eska.
Da han kom ut, satte han eska på sparken og dro heim.
Uff, så kaldt det var, og slik som det blåste!
Halvveis måtte han stanse og få vottene bedre på. Da var det nordavinden satte i med et fryktelig stormkast, og før Harald fikk gjort noe, hadde den løfta lokket av eska og tatt tak i juletrepynten, som fór til alle kanter. Harald visste ikke hvor han skulle snu seg. Snø og papir føyk omkring han. Ei papirlenke sveva høyt oppe i lufta som en drage. Den var det naturligvis ikke sjanse om å få tilbake.
Da det verste vindstøtet var stilna, fikk han fatt i det som lå nærmest.
Men Jesusbarnet! Det var vel ikke borte? Han så etter i eska. Nei, der var det ikke.
«Jeg har mista Jesusbarnet!» Det formelig hulka i han.
Hva ville mor si – og Kristian og Lillesøster? Han lette rundt sparken. Han la seg ned og rota i snøen. Nei, ingen steder var det å finne.
Og så kaldt som det var. Fingrene og beina var heilt stive.
Stakkars Harald!
Og han som hadde lovt å passe så godt på stjerna med Jesusbarnet.
Da mor fikk se Harald i fortvilelse, var det umulig å skjenne. Hun måtte sette alt fra seg og ta han på fanget og trøste så godt hun kunne.
«Nordavinden tok det, mor», hulka han.
«Nå må du ta det fornuftig, gutten min», sa mor. «Du må huske på at det bare var et bilde.»
«Ja, men det var Jesusbarnet.»
«Det er nok sant. Men jeg skal si deg noe, jeg. Det er ikke farlig om du mister et bilde av Jesusbarnet, bare du har Jesus inne i hjertet ditt. Kan du hele livet ditt bevare Jesus som Herren og Kongen din, kan all verdens nordavind storme og ødelegge så mye den vil.»
Litt etter litt ble Harald roligere. Og da julekvelden kom, var han den gladeste av alle og sprang og tralla fra tidlig om morgenen.
Kristian og Harald fikk lov å være lenge oppe den kvelden. Før de la seg, måtte de enda en gang se på juletreet. De gikk først rundt og kikka på all pynten, men ble så stående å snakke sammen. Det var visst om bildet av Jesusbarnet de snakka, for mor hørte Harald si til Kristian:
«Du skjønner: Det gjorde ingenting, bare Jesus er inne i hjertet vårt.»
Nå er Harald for lengst voksen og har sikkert glømt at ha mista det vesle bildet, men han har fått bevare Jesus som Herren og Kongen sin i hjertet, og hva gjorde det da om nordavinden tok stjerna med Jesusbarnet?
Fra «300 fortellinger»
(Lettere språklig modernisert)