På livets hav

I en tysk by finnes der tre bilder, som taler et alvorlig og gripende språk.

På det første bildet ser vi et vakkert, fredfylt landskap og en solfylt vik, hvor bølgene sakte og rytmisk slår mot stranden. Et stykke ut fra land sitter en gutt i en båt som styrer ut mot Lov og Evangelium nr. 5-04 side 19 det åpne hav. Der ute går bølgene høyere, men gutten sitter trygg og glad i båten, for hans barndoms engel sitter bak i båten og styrer.

På det andre bildet ser vi samme båt og samme gutt som nå er vokst til en kjekk ung mann. Nå er han kommet ut på det åpne havet. De veldige bølger ruller sinte mot båten, og en skyller nettopp inn over den. Hele havet er som en kokende jettegryte, som truer med å oppsluke båten. En følelse av frykt for hva som skal skje, farer gjennom en ved synet av bildet. Men det verste er, at engelen ikke lenger sitter ved roret. Vi bever ved tanken på hvordan det skal gå den unge mann.

Det tredje bildet gir svaret på dette spørsmål. På dette bildet ser vi ikke lenger noe skip og heller ikke noe menneske. Skipet er borte, og den unge mann er borte. Det eneste man ser, er kjølen av en kantret båt som kastes omkring som en kork på havet.
Bildet taler sitt tause, men alvorlige språk. Ungdommen som begynte sin ferd så vakkert og håpefullt i den stille og fredfulle vik under engelens beskyttelse, sluttet den med et fryktelig forlis på det stormfulle hav.
Hvorfor? Fordi han glemte sin Gud og sin barndoms engel.

Jeg ser et annet bilde for meg. Det henger på veggen i mitt barndomshjem. Der ser vi også et hav og en strand. En båt legger nettopp til ved bredden. Bakgrunnen er mørk og truende. Seilet er slitt. Reisen har vært farefull og stormen hard. Men nå er alt over. Reisen er slutt, og båten er lykkelig i havn. For i bakstavnen sitter barndommens lyse engel ennå. Han har ikke behøvd å gi roret fra seg. Med en slik styrmann kan ingen båt forlise.
På stranden står en lykkelig skare i hvite klær og venter. De ser forventningsfullt mot båten, om de skulle kjenne noen av dem som stiger i land.
En ung mann gjenkjenner sin mor. Han skynder seg frem og kaster seg i hennes armer. En ung kvinne finner sin mann i skaren som ankommer til den himmelske strand.
Der er idel glede og lovsang. Ingen rynke mer på noen panne. Ingen tretthet. Ingen tårer. Alt er salighet og himmelsk glede. En flod av himmelsk lys stråler ut fra Guds og Lammets trone. Dit drages alles blikk, og Guds navn står tegnet på deres panner.

Dette bildet er meg så kjært. Det taler sitt mektige språk. På livets farefulle hav kan vi ikke klare oss om vi tar roret i egen hånd. Bare det fartøy kommer frelst gjennom alle farer som legger roret i Frelserens hånd, han som lovet å være med oss alle dager inntil verdens ende. Han kjenner alle farer, og han kan føre vårt livsskip gjennom dem alle, frem til evighetens lyse strand.
Må Gud få samle oss alle der.

Fra heftet «Den gamle organist og
andre fortellinger», Luthersk Missionsforenings
Forlag, København 1939.
Fra dansk ved TÅ