Kom Herrens ord i hu!
Av evangelist Eusebio Alvis, Peru
Tekst: 5M 8:1-11
Israelsfolket var 40 år i ødemarken. Gud hadde lovet Abraham, Isak og Jakob løfteslandet, og så kom de til Egypt. Men etter 400 år i Egypt fridde Herren dem ut og førte dem mot det lovede land. Han ventet en ting av dem: ”Kom Herrens ord i hu”. På den annen siden lovet Herren å oppfylle alle deres behov.
Så går det ikke lenge etter at de var fridd ut fra slaveriet i Egypt før de gjør oppgjør. Da de kom ut i ørken var det ikke melk og kjøtt. Og folket protesterer mot Moses, men det var egentlig å protestere mot Gud selv.
Hvorfor førte Herren folket sitt på alle disse omveiene i ørkenen? Kunne de ikke gått rett til det lovede land?
Svaret er at de ikke hadde lært Herren å kjenne. Derfor ydmyket han dem 40 år i ørkenen gjennom sult, tørst, kulde og hete. Alt dette var Herrens gode vilje med folket. Men folket var ikke rede til å møte fienden. De hadde ikke lært å sette all sin lit til Herren alene.
Mannaen var uvant. De hadde ikke spist slik mat før. Til tross for at Herren sa det var mat fra himmelen, satte de ikke pris på den. De ville ikke ha denne usle maten. Men hør hva Herren sier om denne maten: «Han ydmyket deg og lot deg hungre, han gav deg manna å ete, en mat som verken du eller dine fedre kjente, fordi han ville la deg vite at mennesket ikke lever av brød alene, men at mennesket lever av hvert ord som går ut av Herrens munn.» (5M 8:3) Dette Ordet er det Jesus bruker mot djevelen i ørkenen slik det står i Matteus kapittel 4.
Guds ord er vår mat. Det er Gud som har gitt oss denne mat! Den legemlig mat er viktig, men den kan ikke gi deg evig liv eller del i syndenes forlatelse. Jesus sier: «Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv. Og jeg skal oppreise ham på den siste dag.» (Joh 6:54)
Her ser vi Guds store nåde. Han gir legemlig og åndelig mat.
Leser vi historien om de to fiskene og de fem brødene, så står det at Jesus etterpå krysset Gennesaret-sjøen. Neste dag kom de og spurte ham hvordan han hadde kommet hit, og han svarte dem og sa: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dere søker meg, ikke fordi dere så tegn, men fordi dere spiste av brødene og ble mette! Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som varer ved til evig liv, den som menneskesønnen skal gi dere. For på ham har Faderen, Gud, satt sitt segl.» (Joh 6:26-27)
Vi er ikke bedre enn Israelsfolket. Vi lever også i ødemarken! Det er en hard vandring der det verken er vann eller vern mot hete og kulde. Men mitt i alt dette ser vi Herrens miskunnhet mot dette ulydige folket.
Han fulgte dem som en ildstøtte om natten som varmet dem i kulden. Og om dagen i den steikende varmen vernet Herren dem i en skystøtte som gav dem skygge. I tillegg gav ham dem vann fra klippen. All denne Guds godhet var uforskyldt.
På samme måten er han mot oss, vi som aldri kan lære, som ikke legger øre til hans røst, men som ringakter hans ord og ikke vandrer på Herrens veier. Herren har vært uendelig god mot meg, jeg som har vært troløs mot han. Han har vært tålmodig og miskunnelig inntil i dag, tross alle mine svakheter og min åndelige fattigdom. Jeg er takknemlig mot Jesus som ikke har kastet meg bort.
Det finnes ikke ord for denne ufortjente kjærlighet. Måtte Jesus få være vårt eneste håp! Og måtte Herren velsigne sitt eget ord!
Fritt etter andakt ved velokmst-samling med ledelsen i INEL-Perú
fredag 4. april om kvelden. Oversatt og bearbeidet ved JE og DRL.