Er noen død for deg?

Er noen død for deg?
Av Søren Pederson (1852-1923)

Fra den tid begynte Jesus å gjøre det klart for sine disipler at han måtte dra til Jerusalem, og at han skulle lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, at han skulle bli slått i hjel, og at han skulle oppstå på den tredje dagen.

Matt 16:21

Er det noen som har dødd for deg? Kanskje noen sier de lever for deg. Det er et stort ord. Det blir vel neppe sant for manges vedkommende. Men er noen sprunget i sjøen for å redde deg – og så gått til bunns for deg? Har noen frelst deg ut av et brennende hus og selv brent inne? Stanset noen den drepende kule ved å stille seg mellom den og ditt bryst?
Da peker du ofte på det menneskes bilde på din vegg og sier: Han der, hun der, døde for meg. Og det blir et forunderlig bånd mellom dere to. Du ville jo ikke være til i denne stund hvis ikke den eller den…

Forunderlig, at om ingen annen er død for oss, så har den største av alle som har levet satt sitt liv til for meg og deg, – Guds sønn! Det er så ubegripelig! Hvem kan fatte det? Hvem kan forklare det? Jeg er enig med Skovgaard Petersen i hans bok «Et blikk i Guds kjærlighets dyp», at det blir den største hemmelighet oppklart i himmelen, at Gud, Gud har kunnet lide. Den evige majestet har kunnet lide!
Der gikk dronning Esther ved Ahasverus’ hoff og pønset på å sette sitt liv til for sine landsmenn jødene. Hun led med dem i stillhet. Inntil det ble henne for svært, og hun våget livet ved å gå ukallet inn til kongen. Men hun døde jo ikke.
Jesus Kristus har lidd med oss før. Han ble født av jomfru Maria.

Det var ham svært å tenke på At verden skulle undergå, Det skar Ham i Hans hjerte. I sådan hjertens kjærlighet Han kom til oss på jorden ned Å lindre all vår smerte. (Brorson, sb 638)

Gud kunne jo ikke dø. Så ble Han et menneske for å dø. For å samle all vår skyld og skam og brøde opp i sitt bryst – og dø for oss.
Hvorledes skal vi kunne tro slike uhyrlige ting; – tro det personlig, salig, frigjørende? For det hjelper jo ikke meget at Luther trodde det. Eller at Anselm av Canterbury slo stedfortredelseslæren så fast, at vi har den i arv også i gamle Norge. Jeg synes heller ikke det hjelper nok at Elias og Paulus trodde det.
Men det er forunderlig hjelp i at Jesus selv sier det!
Det er manges erfaring! Jeg ser den ene predikant etter den andre vitner om det: Det har en slik makt at Jesus selv sier det. For man kan ikke finne svik i hans munn, og man kan ikke få gjort ham til en svermer, som ikke selv vet hva han sier. –
Jesus sier gang på gang at Han er kommet til verden for å dø for verden.
Ikke som de mange mener, – for å være et lysende eksempel, et ideelt menneske, en «menneskenes sønn» av den rette art – først og fremst.
Nei, Han ble levende for å dø. – «Jeg er kommet for å gi mitt liv til en løsepenge for mange. – Dette er mitt blod, som utgytes for dere til syndenes forlatelse. – Måtte ikke Messias lide dette?»

Denne tekst i Matt 16 har for meg en ganske særlig betydning i denne henseende. Peter forstår ikke forsoningen denne gang; han, som de andre, vil ikke høre dette gjentatte «jeg må gå opp til Jerusalem og lide og dø og oppstå.»
Han befinner seg den gang på den liberale teologis standpunkt: En «tørrlagt Jesus» .
Så kaller Jesus denne velmenende kjære «teolog» for Satan: «Vik bak meg, Satan, for du har ikke sans for det som hører Guds rike til, men bare for det som hører menneskene til.»
Det er altså satanisk ikke å akte på mer enn det menneskelige ved Jesus. Dette at Han skulle dø for oss til et sonoffer, en løsepenge; – dette guddommelige at Han ville gi sitt liv på et kors – det er satans verk at man ikke stopper opp for det. Må enhver høre og forstå!

I den grad er det hovedsaken for vår frelser å dø for oss, at selv Hans beste venn, som mente det «bare godt», blir avkledd for seg selv og for oss som et satans verktøy i den stund han vil ha Jesus bort fra dette program.
Hvilken fryktelig fare og forblindelse der må ligge over mangfoldige pene nåtids-mennesker!
Men la det være på det rene: Jesus har villet dø for meg og deg i vårt sted.
Det er ikke noen gammeldags retning som sier dette, ikke noe «utlevd dogme, som ikke mere passer for vår tid», det er Jesus selv som sier det!

Dersom Jesus nå tok legemlig form og stod her under prekestolen, så ville Han si det om igjen!
Torde du si Ham imot?
Kunne du sagt ham like i øynene: «Gud fri deg, dette må ingenlunde skje deg?»
Meg synes det ganske umulig å svare Jesus at han tok feil.

Visst er vi en respektløs slekt. Det hendte for noen år siden i en dansk kirke, at prestens frue stod opp i forsamlingen midt under prekenen og ropte sin mann opp i øynene: «Du lyver, Fredrik!»
Men det er en annen sak med denne hellige, stille skikkelse; – Jesus.
Du har vel forsøkt å tvile på Ham du også? Hvem har ikke det? Men prøv å se Ham inn i øynene og si: «Jesus, du tar feil, du døde ikke for meg.»
Det er umulig. Ordene dør på dine lepper. Tanken dør i din hjerne. Du kan ikke få det til at Jesus lyver – bevisst eller ubevisst.
«Det ble ikke funnet svik i hans munn.» «Hvem av dere kan overbevise meg om synd?»

Så står det fast tross Peter og den liberale teologi og ditt og mitt tvilende hjerte: «Han gikk til Jerusalem for å lide og dø for oss.»
Er der ikke et stille halleluja nå i vårt hjerte?
Han døde til bestemt tid for ugudelige. Han døde for meg.

«Jamen jeg er så kald, så lunken overfor dette. Trodde jeg det ordentlig da…»
Unnskyld at jeg bryter deg av. Jeg er ganske enig. Også jeg kan være så skammelig lite glad for dette uendelig store.
Men jeg ser på Peter og Jesus igjen. Jesus fortsatte videre etter programmet «dø for oss», selv om Han ikke hadde sin «begeistrede» disippel med på det. Akk, han har nok følt savnet, men selve forsoningens guddommelige verk, det fullbrakte Jesus alene, uten Peters assistanse, uten hans bifall, uten hans tårer en gang.

Siden gråt Peter bitterlig – over seg selv. Han hadde all grunn. Han har også grått siden, – over Jesu lidelser og over dette, at han skulle «irettesette» sin frelser fordi han ville gi livet for ham.
Akk, hvor skulle det blitt av ham – og oss(!) – om ikke det var gått som han selv skriver i 1Pet 1:18: «Ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, ble dere løskjøpt, (…) men med Kristi dyre blod, som blodet av et ulastelig og lyteløst lam!»
Men du ser hvor lite en disippels følelser innvirker på selve forsoningen. Jesus minsker ikke farten mot Jerusalem fordi Peter ennå er imot forsoningstanken. Heller øker han den da!
Ikke vær redd du, fordi du ofte føler så liten takk i ditt hjerte for alt hva Jesus gjorde. Ikke mist motet! Vi forstår så lite, men Herre, forøk oss troen!

Jeg har en lapp over min seng, som jeg fikk av en diakon. Der står: «Jesus elsker deg; Han døde for deg, og din skyld er betalt.» – Den griper stundom tak om min sjel, særskilt om natten når lyset skrues på og ordene med en gang møter meg. Men om den nå ikke griper meg, – er det ikke derfor like sant?
Jeg vil være frelst ved Jesu død for meg. Jeg har slått meg ned ved korset. Jeg ønsker å erfare mere av blodets kraft. Da er saken alltid i orden. Lovet være Gud! Han gikk til Jerusalem for meg! Han døde for meg!

I en langfredagspreken, som er trykt, fortalte jeg en begivenhet fra en jernbanestasjon. Den illustrerer stedfortredelsen, og jeg ser at kand. Brandtzæg har funnet det samme. Den er opptrykt i en av hans prekener.
Der satt et gammelt ektepar på en stasjon. Og hustruen var nok et besynderlig skue. Hun lutet mot graven, ussel og gammeldags kledd, riktig en liten raring. – Der var en liten flokk ungdom i venteværelset, som ikke kunne la være å le av henne og drive gjøn med hennes utseende. Det varte en stund. Men så orket ikke mannen mere. Han stod opp og holdt en hel liten tale:
«Ja,» sa han, «hun er rar å se på; hun er utlevd og utslitt, nesten død. Men det er for min skyld, skal jeg si dere. Jeg har drukket, jeg har vært en svinepels; jeg har tatt livet av henne. Hun har kjempet og lidd og slitt for meg, – derfor ser hun nå slik ut.»
Der ble ganske stille. De så med andre øyne på den gamle kvinne. Hun var blitt noe annet enn før for dem alle.
Å, må det samme gjelde Jesus, når jeg slutter denne preken! Han har ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham, sier Jes 53:2, men Han døde for oss!
Det er derfor han bærer sår og merker og tornekrone og soldatkappe.
Vet du det beste jeg kan si om deg og din verdi? Vet du det beste jeg kan tenke meg for deg?
Jesus er død for deg!

Når du nå reiser deg og går, så vil jeg stå her og se etter deg, mann og kvinne, og så vil jeg tenke: Der går den og den, – kanskje ikke så meget verd ellers, hverken i menneskers eller egne øyne. Men Jesus døde for henne, for ham!
Vil du se slik på meg? Der står han som talte. Ingenting verd ellers. Men Jesus døde for ham.
Takk! Amen.

Fra boken «Jesus alene» av Søren Peder-
son, trykt i 1942. Talen er gitt en forsiktig språklig revisjon. JE