Kom, for nå er det ferdig!
Av Per Bergene Holm
Da sa han til ham: Det var en mann som gjorde et stort gjestebud og innbød mange. Da tiden for gjestebudet var inne, sendte han sin tjener for å si til de innbudte: Kom, for nå er det ferdig. Men alle som én begynte de å unnskylde seg. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt en åker og må gå og se på den. Jeg ber deg: Ha meg unnskyldt! En annen sa: Jeg har kjøpt fem par okser, og går for å prøve dem. Jeg ber deg: Ha meg unnskyldt! Og en tredje sa: Jeg har tatt meg en hustru, og derfor kan jeg ikke komme. Da tjeneren kom tilbake, fortalte han sin herre dette. Da ble husbonden harm og sa til tjeneren: Gå i hast ut i byens gater og streder, og før hit inn de fattige og vanføre og blinde og lamme. Og tjeneren sa: Herre, det er gjort som du bød, og det er ennå rom. Da sa herren til tjeneren: Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød folk til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt. For jeg sier dere: Ingen av de menn som var innbudt, skal smake mitt festmåltid.
Luk 14:16-24
Jesus ligner her Guds rike og den evige frelse med et stort gjestebud. Det vi særlig skal legge merke til er innbydelsen, for der heter det: «Kom, for nå er det ferdig.»
Det er evangeliets innbydelse som er slik. Jesus har gjort alt som skal gjøres til vår frelse. Han har sonet våre synder og båret hele Guds vredes dom. Det som skilte oss fra Gud har Jesus tatt bort. Det skal du gi akt på som kjenner på synd og svikt i ditt hjerte og liv, og kanskje tenker at du kan ikke bli frelst slik som du er, du kan ikke komme til Jesus nå.
Du skal vite at intet av det som finnes i deg av synd eller svikt, stenger deg ute fra Guds nådige hjerte og sinnelag.
Gud har selv i sin Sønn tatt bort alt som stenger mellom deg og Gud. Gud er for Jesu skyld en åpen favn som strekker seg mot hvert eneste menneske på denne jord med tilgivelse og evig liv.
Da Jesus ropte ut på korset at «det er fullbrakt», så hadde han nettopp din frelse i tankene. Da var frelsesverket ført til ende. Synden og alt som stengte var tatt bort en gang for alle, og alt du trenger til å stå hellig og ren for Gud var i Jesus fullkomment oppfylt.
Derfor kan den hellige Gud selv i evangeliet innby – ikke bare pene og pyntelige mennesker – men syndere, skjøger og ugudelige som lever midt i sitt åpenbare syndeliv, eller som lignelsen her sier: Fattige og vanføre, blinde og lamme.
Innbydelsen strekker seg til alle uten forskjell. Så veldig er Jesu forsonings rekkevidde, den har en virkekraft som strekker seg til alle. Og bak Jesu forsoning møter du Guds nådige sinnelag som vil frelse alle. «Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen.» (2Kor 5:19)
Gud har i Kristus forlikt verden, den syndige og ugudelige verden, med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser.
Skulle du lese dette som ikke vil ha med Gud å gjøre, som vil leve ditt eget liv borte fra Gud, så skal du vite at du er også forlikt med Gud i Jesus Kristus. Dine synder er også sonet, og Guds hjerte strekker seg også mot deg og innbyr også deg til evig salighet og glede. Ikke et ord sier Gud om ditt syndeliv, ikke en eneste bebreidelse vil du få høre om du vender deg til ham. For dine synder har han bebreidet sin egen Sønn for, de har han måttet bære konsekvensene av.
Derfor kan Gud vende seg til deg som om du var uten synd, hvor skitten og ugudelig du enn er. Det er som vi leste fra 2Kor 5:19 at han «ikke tilregner dem deres overtredelser».
Det er et veldig ord til den som sliter med synd og tenker at Gud ikke vil ha med meg å gjøre. Jesu forsoning er slik at Gud ikke lenger ser deg an etter hvordan du er i deg selv, han ser deg ikke an etter dine synder, men han ser bort fra dine synder og ser deg som en som Jesus har frikjøpt med sitt blod, som en som er løst fra hele sin syndegjeld. For i Guds hjerte er Jesu forsoning alltid en levende virkelighet.
Det er også dette som ligger til grunn for lignelsen om den bortkomne sønn i neste kapittel hos Lukas. Sønnen får ikke høre et eneste bebreidende ord om sitt ryggesløse liv i landet langt borte. Faderens hjerte er ikke fylt av annet enn nåde og tilgivelse mot den fortapte sønn. Slik er Gud for Jesu skyld mot hvert eneste menneske på jord.
Derfor kan Gud innby alle til sitt himmelske gjestebud, til den evige salighet hos seg. «Kom, for nå er det ferdig.»
Du kan ikke komme fordi du er slik eller slik, fordi du har opplevd dette eller hint, fordi du er ydmyk eller fordi du er skikket, fordi du er elendig eller fordi du er verdig.
Nei, du kan komme fordi alt er ferdig – i Guds hjerte. I Guds hjerte er ethvert hinder er tatt bort, hans hellige vrede over synden og uretten i livet ditt er stilt i og med at Jesus bar og sonet synden med sitt eget blod.
Det er for Jesu skyld alt er ferdig. Det er han som har gjort i stand alt som måtte gjøres i stand. Men nå er alt fullbrakt, og da kan innbydelsen gå ut: Kom, for nå er det ferdig.
Gud er nå ikke lenger vred, for vredesdommen rammet hans egen sønn, men han innbyr nå hvert eneste menneske til salighet og glede hos seg.
Men hvordan går det med innbydelsen, hvordan mottas den? Jo, vi leste det her: «Men alle som en begynte de å unnskylde seg.»
La oss stanse litt for dette. For her ligger årsaken til at ikke alle blir frelst, enda alt er ferdig og alle er innbudt.
Årsaken ligger ikke hos Gud, for Gud vil at alle skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. Årsaken ligger heller ikke i syndeskylden, det vil si at noen er for store syndere og at Guds nåde ikke rekker til.
Nei, for Jesu forsoning rekker til hele verdens synder. Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, det vil si de frelstes synder, men også for hele verdens.
Nei, årsaken ligger i menneskenes hjerter. Men igjen; – det er ikke synden i våre hjerter som stenger oss ute fra Gud og hans nåde, men det er vår egen synd og vårt eget selvliv som stenger Gud og hans nåde ute fra våre hjerter.
«Dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde. For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset.» (Joh 3:19-20).
Så forblindet og formørket er mennesket i sine hjerter, at intet menneske kommer til Jesus og tar imot frelsen, uten at Gud ved sitt ord og sin Ånd drar mennesket til seg.
For mennesket opplever ikke samfunn med Gud, syndenes forlatelse og evig liv som noe attråverdig eller noe det trenger. Nei, for mennesket er det å gi seg inn under Gud å miste sin frihet, å bli refset for sitt selvliv og miste det. Mennesket søker tvert i mot å tilfredsstille seg selv og finne hvile i det som hører denne verden til, uten Gud og livet med ham.
Det behøver ikke å bety at mennesket kaster seg ut i veldige og åpenbare synder, men det betyr at det søker det som hører denne verden til og som hører med til livet i denne verden. Her i lignelsen var det gård og arbeid, ekteskap og hjem, alt sammen gode gaver som Gud har gitt og som vi skal få ta imot med takk.
Men uten samfunnet med Gud selv og livet med ham, er selv de beste Guds gaver ikke noe annet enn en forbannelse. Og det er nesten slik at jo større gaven er, jo mer blir den til forbannelse, når den tas i mot uten at giveren, Gud selv, får være selve gledens og livets kilde og sentrum.
Selve grunnbildet på dette har vi i 1Mos 4 hvor Kain bekjenner innfor Gud at hans misgjerning er større enn at han kan bære den. Kain søker nåde hos Gud, at Gud skal ta straffen bort. Og Gud gir Kain et merke slik at Kain ikke skulle bli straffet. Og med denne veldige gaven flytter Kain bort fra Guds åsyn, for han søkte ikke Gud selv, bare hans gaver. Og dermed ble Guds nåde og miskunnhet til den største forbannelse som tenkes kan, ikke bare for Kain, men for hele hans slekt.
Hele Kains slekt gikk under i verdslighet og synd, til Gud måtte la hele den daværende verden gå under i vannflommen, for å berge seg en rest. Å ville ha Guds nåde og miskunnhet, å søke hans gaver, uten å ville gi seg inn under Gud og leve med ham, ender i forferdelse. For det er Gud selv som er frelsens og livets kilde, og intet kan bli oss til velsignelse uten gjennom Ham, eller skilt fra Ham.
Hvis vi leser videre i Lukasevangeliet der teksten vår slutter, så ser vi at Jesus i fortsettelsen taler om det å ta imot frelsen og følge ham. Han taler om å hate sitt eget liv, om å bære sitt kors og regne over hva det vil koste å fullføre det byggverk en har begynt på.
Du er innbudt til gjestebud hos Gud, et samfunn med ham hvor han sørger for deg og er din Frelser og Herre. Det er Gud selv som gjør frelsen lik et gjestebud eller et bryllup. Det er livet med Gud som er som et eneste langt gjestebud, hvor han er min Frelser og hjelper i all nød.
Å leve selvlivet er det motsatte av å leve med Gud. Det er å være sin egen gud, frelser og herre. Derfor hører det med til å motta innbydelsen til livet med Gud i hans frelse, å forlate sitt eget, å miste seg selv og sitt eget liv. Og det koster for kjødet, det er døden for kjødet. Det må du regne med. Det vil koste deg å følge Jesus, for du får ikke med deg selvlivet på himmelveien. Gud er nidkjær, han vil ha deg for seg selv og vil ikke dele deg med noen.
Så innbyr han deg i dag til livet med seg. Du skal få komme akkurat slik som du er. Guds hjerte er for Jesu skyld som en åpen faderfavn mot hver forvillet synder. Og du innbys til et liv som er som et eneste stort gjestebud. Han er Den gode hyrde, hos ham mangler du intet. Han leder deg og fører deg på de veier og stier han ser er best, og gir deg det du dypest sett trenger til. Det skal du få hvile i. Du skal slippe å bekymre deg for noe, men skal få legge alt du har å be om fram for ham. Og du skal få hvile i at han vil gi deg det du trenger til, etter hans visdom og råd for deg, som alltid er best.
Men regn også med omkostningene så du vet at du kan fullføre det du har begynt på. (Les Luk 14:25-33).