Fotografen
Av Asbjørn Aavik (1902-1997)
Han var innflytter til vår by. Kristen fra en annen provins. Og før han hadde fått ordnet sin bolig, kom han på besøk. I vår by var det bare denne ene protestantiske forsamling, han hadde funnet. I hans hjemby, som var større, var det flere…
Og den unge mannen gjorde det godt. Han hadde i sannhet mye nytt og flott utstyr til å være i vår fjellverden. Flammende plakater og fargefotos i veldige forstørrelser fikk alle til å stanse opp og glo …
Og så gav han så rikelig i offerkurvene. Mest kan hende i månedsofferposen. Han bad tidlig om å få en slik, da han så diakonene dele ut. Slik kom hans navn tidlig i dette register. Og de fargeglade konvoluttene kom fyldig tilbake den siste søndagen i hver måned.
På en stor plakat i vår oppslagstavle nede ved døra ble summene skrevet inn. Intet navn. Hver månedsgiver hadde et nummer i regnskapet. Samme nummer her i oppslaget. Alle kjente sitt nummer og kunne lese sin gave ved utgangen. Fotografens var blant de største.
Slik var vår fotograf. Også villig og grei om vi bad han om en tjeneste i forsamlingen. Ikke redd for å skyve ermene opp. Lys og glad…
Så satt han der i vekkelsesmøtene hvor forstander Liu Dao-sheng talte. Hadde funnet en plass i en stor forsamling av medlemmer fra vår byforsamling og de mange i småflokker ut over landet – nå spesielt innbudt.
Jeg hadde vært innom fotografen.
– Jo, han ville prøve å komme til alle tre møtene vi skulle ha hver dag. Kunne jo hende at noe kom i veien en eller annen av dagene. Men nå som han hadde fått etablert seg, blitt kjent i løpet av året i vår by, videre fått lært opp en ungdom som i nødsfall også kunne fotografere, skulle det nok ordne seg.
Sammen med alle oss andre i en fullsatt kirke kom også han inn i åndsmakten som lå over oss. Budskapet var sterkt, realistisk og rett på sak. Syndene ble nevnt ved navn, slik Skriften gjør det. Og den store Bibelen til forkynneren i prekestolen ble flittig brukt. Det var Ordet som fikk lyde, sterkt og klart – uten omsvøp. Forstander Liu hadde også opplevd mye i sin reisevirksomhet etter Marie Monsen reiste tilbake til Norge. Mannen var nok det redskap Herren brukte mest og sterkest de nærmeste år etter hun hadde reist over Nord- og Sentral-Kina og tent ilden. Derfor hadde Liu mange opplevelser fra menigheter han hadde besøkt – store og små. Noen innenfor vårt eget felts grenser. De fleste utenfor. Alt dette åpenbarte vår synd og vår nød – for så å skape lengsel etter Jesus, hans renselse og tilgivelse.
Og den unge fotograf kom inn i stor syndenød. Det var nok første gangen han fikk delta i slike sterke møter – oppdratt som han var i en god kristen baptistheim og foreldrenes menighet. Glidd inn liksom fra barn av uten en personlig opplevelse av et møte med Jesus som frelser. Nå møtte han den korsfestede som et fortapt og hjelpeløst menneske. Derfor satt han der og gråt i ettermøtene.
Ettermøtene, ja…
Det ble i vekkingstider aldri oppfordret til dette. Men ofte før prekenen var over, tok folk til å reise seg og komme frem, kaste seg nesegrus ned på plattformen eller nedenfor i sterk gråt og synderkjennelse. Et stykke ut i uken lå også fotografen der. I flere møter kom han frem på samme måte, men uten å bli forløst. Flere ganger snakket jeg med ham. Noen ganger bad vi sammen. Jeg leste de aller beste Herrens løfter for ham, men intet hjalp. Igjen og igjen kom det:
– Min synd, min synd, så stor, så sort… Det aller dypeste helvete er for godt for meg.
Personlig var jeg helt fortvilet for denne unge venns skyld. Gikk Jesus ham forbi her i alle rop om tilgivelse?
Så var det igjen en hverdags formiddag. Og det var mot slutten av møteserien. Forsamlingen har bare økt. Noen har vært hjemme og fått med seg slekt, venner og naboer. Jeg ser mange nye ansikter.
Da er det at fotografen reiser seg og går frem til møtelederen, en av forsamlingens eldstebrødre. Ber om ett eller annet. Jeg hører det ikke. Vi synger nemlig. Men ser at den unge får et nikk som svar.
Og etter siste vers står han frem der like foran prekestolen. Med seg har han en stor papirrull. Jeg undres på hva det vel kunne være. Vendt mot den store forsamling, lar han rullen gli opp. Den når helt i golvet der han så holder den med begge sine hender. Og er tettskrevet med klare, store tegn. Selv nederst i salen kan lesekyndige fange det inn.
Dødsstille blir det da den unge løfter den enda litt høyere opp:
– Dette er syndene mine. Ja, det er mange, mange flere. Det finnes ikke papir nok til alt det budskapene disse dagene har søkt frem. Gråten vil overvelde mannen, men han finner atter ro for sin stemme:
– Jeg har ikke sovet i natt. Ikke vært, av klærne. Har sittet for meg selv og skrevet ned syndene mine, men selv nå ved morgen var jeg ikke ferdig.
Jeg sitter der og ser på mannens synderegister: Det er nesten like langt som han selv. Nå er øverste del helt oppunder haken. Nederste på tåtuppene av hans sko.
Øverst klart nedtegnet de ti bud.
– Jeg har syndet mot hvert eneste ett av dem…
Et sukk går gjennom forsamlingen. Et gisp nærmest.
– Drept noen med kniv eller andre våpen har jeg ikke. Men disse dagene har det lydt, sterkt her at vi kan drepe med våre ord. Hvor mange jeg slik har tatt livet av, vet bare Gud.
Og så dette…
Han peker på det sjette bud. – Du skal ikke bedrive hor. Ingen av dere her i møtet nå aner hvor ofte jeg ved kveld har gått inn i den lille gate med alle de små røde lyktene over inngangene. Mer behøvde han ikke si, for alle visste at her lå horehusene side om side. Her levde natten. Hit listet menn seg, lydløst i sko med tøysåler.
– Jeg har sittet her i gudstjenesten søndag formiddag, gitt mitt pengeoffer, foldet mine hender ved «Fader vår» og tatt imot velsignelsen. Ved samme dags kveld har jeg ligget med horekvinner… Jeg tjener jo bra nå, men jeg deler pengene med Jesus og «Røde-lykt-gaten».
Atter kjemper gutten med gråten som vil overvelde ham. I forsamlingen er det mange som nå deler hans tårer. Vi er i vekkelse. Vi er inne i en mektig åndsmakt. Dette er ikke teater. En ung mann stiger ikke frem slik for å opptre. Han er i en fortvilelsens syndenød, og djevelen vil ikke slippe sitt unge bytte. Gutten er langt hjemmefra, har slått seg ned i en by i en fremmed provins. Og så i fortvilelse og syndenød ikke kunne finne porten inn til Gud.
Møtelederen gir ham tid – tid til å gråte, tid til å fortsette nedover sitt store synderegister. En hel preken ble det. Den merkeligste jeg noen gang har lyttet til. Da han kom til sitt siste tall helt nede ved skotuppene, et sted nær 30, var en prekentime gått.
Så tørker han tårer vekk først med ene ermet på sin side kineserdrakt. Så med det andre. Begge var allerede våte av den unges mange tårer. Lommetørklær brukte ingen i det gamle Kina. Ruller så synderegisteret sammen og finner plassen sin.
Da reiser forstander Liu seg.
Og aldri før har han hatt slik fart opp plattformen. Og han har et ord. Det var sikkert ikke den teksten han hadde forberedt seg på. For jeg så han bladde en del i Det gamle testamente mot slutten av guttens preken. Til slutt merket han det av ved en stor brett i sin bok.
– Jeg har et ord til deg.
Han peker ned i benken til fotografen.
– Hva heter du?
Han får navnet tilbake.
– Ja, jeg har et ord spesielt til deg nå. Jeg vil preke bare til deg. Og er det andre her i møtet nå som har bruk for det, så er det til deg og. Og jeg vet mange her trenger dette nettopp nå. Det står i Klagesangene 3:58.
Og det begynte en bladraslen over hele kirkehuset. Hvor hen i denne store bok finner vi vel dette klageskrift? Fotografen er helt i villrede. Hadde sikkert aldri oppdaget at det fantes en slik bok i Bibelen. En evangelist er borte og hjelper ham. Så nå har han sin store bok oppslått, og fingrene på verset.
Forstander Liu leser høyt, klart og tydelig fra prekestolen:
– Herre, du har ført min sjels sak, du har frelst mitt liv…
Ber så forsamlingen være med – en gang, to ganger og enda en gang. Denne siste sterkt og samstemmig. Selv de innen veggene våre nå som ikke kan lese, har fått det inn.
Og så ble det vel en preken der oppe fra. Forstander Liu er grepet av en mektig åndsmakt. Overveldet av det budskap han har fått. I denne åndsmakt forkynner han nå om Jesus Kristus, hvordan han tok vår sak på seg og bar våre synder gjennom Getsemane, inn for Pilatus, under korset opp til Golgata, og på korset gjennom de mange timer…
Aldri før og aldri noen gang siden har jeg hørt evangeliet om Jesu stedfortredende lidelse og død båret frem i slik åndsmakt som denne hverdags formiddag der langt inne i det store Kina. Forkynt oss av en av landets egne vitner.
En time gikk.
Liu er langt inne i den andre. Og før ham var det jo en prekentime. Noen menn må ut og rundt et hjørne. I stor hast er de tilbake igjen. Småspringer nesten tilbake til sin plass. De må få alt med. Ordner sine bukser nå på tilbakeveien.
Jeg har brukt orglet i møtene, så jeg har plass på plattformen sammen med taler og ledere. Hele forsamlingen er som et kjempestort fuglerede. Du har muligens sett et slikt fullt av «småbarn» som venter på mor med mat. Da husker du alle disse vidåpne små nebb opp mot maten. Sulten. Hver liten streben oppad sier: – Meg først, mor! Jeg mer sulten enn de andre. La meg få mer, mer, mer…
Slik var vår formiddag.
Og slik kom budskapet om forløsningen i Jesus Kristus. Forkynneren bladde og bladde frem og tilbake i sin bibel. Det ene frelsesløfte større og dyrebarere enn det andre. Han kunne liksom aldri bli ferdig. Jo dypere han kom i gullgruven, dess renere var evangeliets gull.
Jeg så fra min unge plass på plattformen at mennesker satt der i benkene og lyttet seg løst – menn og kvinner som hadde ligget med pannen i vårt sementgolv og bekjent sine synder. – Takk, kjære Jesus! Priset være Herren! Lovet være ditt hellige navn, store Gud! Slik lød det fra benkene.
I denne min unge opplevelse greidde jeg ikke holde gråten tilbake. Det hele overveldet meg slik. Ikke bare det jeg så nedover i kirken vår. Nei, det veldige var en stor og åndsbåren forkynnelse av Jesu stedfortredende lidelse og soning.
Men så skjer det plutselig noe.
Forstander Liu går ned fra prekestol og plattform. Alles øyne følger ham. Like ned i benken til fotografen går han. Ber om å få den store papirrull med guttens lange synderegister. Går så frem til prekestolen. Stiller seg like foran den. På samme ruter i vårt sementgolv hvor gutten hadde stått. Ruller så ut alt det en ung fortvilet synder hadde skrevet ned gjennom en natt. For så å plukke og rive det i småbiter…
Dødsstille i forsamlingen.
– Har noen en fyrstikk?
En mann kommer frem og stryker av en.
Forstanderen krøller alt det opprevne sammen og setter fyr på. I ett nu er det brent ned til aske.
Med foten graver forstanderen asken sammen og setter fotsålen bort på. Ser så ned i benken til fotografen:
– Slik gjør Jesus nå med din synd. Den er borte. Han har trådt den under sin fot i en stor seiersvandring, og ser den aldri, aldri, aldri mer…
Jeg har ikke ført noen dagbok fra denne tid i landet, men den formiddags opplevelse er risset inn i mitt sinn og minne med en jerngriffel. Vil aldri slettes ut.
For den unge fotograf reiser seg plutselig opp og bryter ut i en forunderlig og gripende takkebønn. Han løfter sin panne opp mot Lammets trone og takker, takker og takker for alt Jesus har gjort for ham, og fortsatt vil gjøre i ledelse og seier i fotspor som fører til det evige liv. Det strømmet frem i stor forløsning og guddommelig fryd og glede.
Etter at han endelig får satt seg, hører jeg fra hans plass: – Kjære Jesus, jeg ser det nå, ser det, ser det!
Fra boken «Aks i modning»