”Måte på alle ting! Aldri skal man få fred for dette skrålet!”
Doktor Lind reiste seg og gav seg til å trave opp og ned på kontorgulvet.
”Hvilken venn vi har i Jesus,
alt han vet og alt formår!”
Sangen kom ute fra kjøkkenet. Det var doktorens nye husassistent, den attenårige Frida, som sang. Stemmen var klar og frisk, den jublende klang gav uttrykk for gleden – den glede der inne fra hjertedypet.
Og doktoren travet opp og ned, mens hans panne stadig ble mørkere.
”Dette skal det nok bli satt en stopper for. Allrede i aften sier jeg piken opp. Man må da vel ha fred i sitt eget hus… Vær så god!”
Den besøkende hadde banket to ganger på døren, før doktoren hadde hørt det. Det var en eldre herre som ønsket å tale med ham om et viktig forretningsanliggende. Det var noen aksjer som kunne gi et godt utbytte. Hvis de ble plassert riktig, kunne der bli tale om 40-50 prosent.
Doktorens panne ble lysere, han glemte Fridas sang. Hans mål var å bli rikere, få større og større makt på pengenes og politikkens område.
Velstående, – det var han ganske visst. Han kunne rose seg av byens største praksis. Han hadde et stort, flott hus, en pen formue i banken og kunne i enhver henseende rose seg av å ha sitt på det tørre.
Men doktor Lind hadde ikke i sinne å slå seg til ro med det…
Da doktoren halvannen time senere kom hjem etter å ha vært en tur i banken, møtte han sin kone i entreen.
”Du, Molly, vi må si Frida opp. Og det til og med i aften. Vårt hus er ikke noe bedehus, – jeg vil ikke finne meg i å høre henne synge salmer fra morgen til aften.
”Tyngste byrde han oss letter,
når i bønn til ham vi går…”
Atter den friske, glade stemme der ute fra.
”Der kan du selv høre!” utbrøt doktoren ergelig. ”Det er virkelig for galt!”
Fruen forsøkte en liten innvending. ”Men Frida er så flink i huset, jeg har nesten ikke hatt maken til henne. Du skulle bare se hvordan alt skinner der ute i kjøkkenet.”
”Sier du henne ikke opp, gjør jeg det! Du kan da få en like så god pike igjen, skulle jeg mene.”
Et par minutter etter var doktoren ute på kjøkkenet. ”Hør, Frida, – min kone forteller meg, at De er flink, og det tror jeg gjerne. Men alle de gudelige sangene skal vi ikke ha mer av, slikt noe har vi ikke vært vant til i vårt hus, skal jeg si Dem.”
Frida festet sine klare øyne på doktoren: ”Hr. doktor, jeg må synge, – og hvis jeg ikke får lov til det, må jeg be om å flytte…”
”Det var nettopp det jeg ville si,” tordnet doktoren. ”De kan flytte den 1. – jeg vil ha fred i mitt hus.”
– – –
Der var så stille i det store huset. Alle hvisket og gikk på tåspissene.
Den unge doktorfrue lå alvorlig syk. I løpet av et døgn ville det vise seg, om det ble liv eller…
Doktoren torde ikke tenke tanken til ende.
Han hadde tilkalt to av hovedstadens dyktigste leger. De hadde gjort alt hva der stod i deres makt. Nettopp nå var de inne hos den syke.
”Det gjør meg overmåte ondt, doktor Lind, – men jeg tror, det er meget lite håp, – meget lite håp.”
Den eldste av legene ristet på hodet, da han avsa denne dom.
”Det kan ikke være sant; – jeg vil ikke, – jeg kan ikke miste henne…”
Den staute, sterke mann ristet av bevegelse. Han så hen på det kjære, bleke ansikt, strøk gang på gang over den hvite hånd, så kunne han ikke mere. Var der da ingen redning, – ingen hjelp å få? Da var det, som om han plutselig hørte en frisk, klar stemme:
”Hvilken venn vi har i Jesus,
alt han vet og alt formår.
Tyngste byrde han oss letter,
Når i bønn til ham vi går.”
Med ett ønsket doktoren at hun som hadde sunget dette, var ute på kjøkkenet nå.
Men han hadde jo vist henne bort, hardt, brutalt.
I natt ville krisen komme, hadde den store professor sagt.
Å, jeg kan ikke miste henne, jeg kan ikke.
Var der da ingen, som kunne hjelpe? Eller var der en, – ham, som Frida sang om? Var det virkelighet med en slik allmektig Gud?
Fem minutter senere jaget doktoren av sted mot sin tidligere husassistents hjem.
Bare hun nå var hjemme. –
Han ringte hardt på dørklokken. En liten pike kom.
”Er Frida hjemme?”
”Ja, hun er. Det er min søster.”
Frida hørte stemmen og kom ut.
”Å, Frida, – vil du be for min kone – hun ligger dødssyk – og jeg – jeg kan ikke miste henne. Og – vil De glemme det, jeg sa den aften. –”
Det kostet noe for den stolte mann å si dette, men det måtte sies nå.
I Fridas øyne lyste gleden. Nå visste hun, at hennes bønn var hørt, – Gud hadde funnet veien til den før så stolte doktors hjerte.
”Ja, doktor, jeg skal be. Det er, liksom jeg har den forvissning, at Gud vil la Dem beholde deres hustru.”
Den natt sov doktor Lind ikke. Det var en natt, han aldri glemte.
Da det led mot morgen, gikk det som et brus gjennom huset. Doktorfruen kommer seg, krisen er over.
– – –
For doktor Lind var det en underlig morgen. Det var, som om en stor makt var kommet inn i hans liv – en makt, som han måtte bøye seg for. Det dugde ikke det han hadde bygget på – det ramlet i grus, da stormvinden kom.
”Min Gud – kan du tilgi meg – jeg, som er så hard – som aldri har villet skjenke deg en tanke… og dog hørte du mitt rop og lot min hustru leve.”
Frida Holm måtte komme tilbake til doktor Lind.
”Nå må De synge, Frida,” sa doktoren, ”synge enda mer enn før – for nå er der skjedd et stort under her i huset. Nå har Gud funnet oss, og han har lagt en ny sang også i vår munn.”
Og Frida sang: ”O, at jeg kunne min Jesus prise…”
Doktoren sang med, der hvor han satt ved sin hustrus seng.
Fra heftet «Den gamle organist og andre fortellinger», Luthersk Missions-forenings Forlag,
København 1939. Fra dansk ved TÅ.