Et nytt år og en ny skapning
Av Søren Pederson (1852-1923)
Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.
2Kor 5:17
Liker du min nyttårstekst? Ville du helst ikke ha den så avgjort, heller mer «rimelig»; ikke dette «alt er blitt nytt»? Ja, men det står nå en gang så. Der er ingen vei forbi. Dersom det er sannhet med min kristendom, så er det gamle forbi. Så er ikke bare et år forbi, men min synd er forbi, min egenvilje er brutt, min gamle halvhet er forbi, min «skjødesynd er kastet på møddingen», alt er blitt nytt.
Et nytt år er noe absolutt. Man kan ikke mere skrive det gamle årstall, det er forbi. Man ble en falskner, om man forandret datoen. Ikke en eneste av oss kan holde på desember mer; den hadde sine 31 dager, den 32. desember finnes ikke; 32. desember blir 1. januar.
Slik er det med den nye fødsel. Den er absolutt. Man kan ikke på en gang være født på ny, og så likevel vedbli i det gamle. Man kan ikke ha Guds ånd i seg og på samme tid la sin egen ånd råde. Ikke være Guds tempel – og på samme tid ha et kapell for Satan i en krok av sitt innerste vesen.
Vet du ikke av noe brudd med det gamle, har du aldri opplevd en ærlig omvendelse. Er ikke det som før var deg kjært som livet, nå blitt deg forhatt som døden; – har du ikke fått lyst på Gud, på å bli i Gud, så er du bare en gammel synder med ny maling utenpå, en oppusset hedning, kanskje en moralsk, religiøs, kirkelig person, men ingen ny skapning.
Uten at noen blir født på ny kan han ikke se Guds rike. La oss for alt i verden ikke ta feil. Det kunne bli for kostbart.
Går du i kirke om søndagen, men er evindelig den samme trettekjære, uglade om hverdagene; – holder du deg fra åpenlys vellyst, men forlyster din sjel med de samme gamle fantasier; – lar du være å stjele, men spekulerer i fint bedrag; – kan du være ubarmhjertig mot den fattige og fylle din buk og din kasse med overflod, – da må du ikke få lov å begynne nyåret som en «kristen».
Det der er ikke Jesu Kristi kristendom, og det er en velgjerning å rive deg ut av din døde «fred».
Men nå kan det hende, at en ærlig sjel blir redd.
Det gjelder å «dele ordet» slik at den rette får det rette.
Legg da merke igjen til teksten. Der står: «Dersom noen er i Kristus, da er han en nyskapning.»
Jeg skal altså prøve meg selv i dag – kun på dette: Er jeg i Kristus? Der er det avgjørende.
Jeg leste nylig en nyttårspreken med denne overskrift: «Hva er jeg i dag?» Jeg ville heller stile det så: «Hvor er jeg i dag?»
Hvor er mitt innerste vesen festet? Hvor er mitt sentrum? Hvor tyr jeg hen med alle mine gleder og sorger?
Hvert menneske kan svare på det. Hvor er jeg hjemme? Hvorfra får jeg mot og trøst? Hvor er min fremtid? Er det noe nå, som gir meg likevekt i vanskelige timer? Har jeg noen å gå inn og snakke med, som jeg ikke hadde før? Har jeg noen å takke, som aldri før fikk takk? Har jeg stundom en sang, en glad vise om en venn som aldri svikter?
Se, det er ganske sikkert, at i sin tid vil enhver ny skapning, hver ærlig kristen, også i det ytre daglige liv vise seg forandret. Ja, inntil fingerspissene, inntil øynenes blikk og ansiktets uttrykk.
Men det kan gå litt sent, kan det ikke? Det kan komme mange snublinger, ja fall. Der henger så meget enda ved av det gamle. Bøken og eiketreet har de gamle blader hengende på langt inn i det nye år ved siden av de friske grønne.
Og en ting til: Der gis atskillige religiøse, men ugjenfødte mennesker, som virkelig lever et vakkert liv. Der gis lovtreller, som tar det nøye, ofte meget nøyere enn en uforsiktig kristen.
Skal jeg bedømme den nye skapning alene etter det ytre, så kan jeg komme til å ta meget feil.
Det er det verden ofte gjør. Den har jo ingen forstand på det innvortes menneske. Derfor regner den mang en tørr, ugjenfødt mann for «en god kristen», mens den fordømmer en haltende, snublende Jesu-venn som en hykler.
Det er derfor usigelig viktig dette: «Dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning.»
Er jeg «i Kristus»? Er min sjel virkelig flyttet inn i Kristus? Ikke bare på besøk hos Kristus, når verden gikk imot, når døden truet, når samvittigheten skrek. Men er jeg innpodet? Gren på vintreet? Er det å leve, for meg blitt Kristus? Er han min eneste rettferdighet for Gud? Min visdom og helliggjørelse og forløsning?
Kjære, vi kan da virkelig ved Guds nåde svare på dette.
Frykter du ærlig for deg selv? Din «svake side»?
«Berøring livsfarlig», står der på telegrafstolpene.
Vil du gjerne høre og lese om den frie nåde i Kristus?
Tørster du etter evangelium, alltid mere og mere om den uutgrunnelige nåde? Vil du gjerne være sammen med levende kristne? Gjerne høre andres erfaring, gjerne synge om blodet fra Golgata?
Kjære, det har ikke alltid vært slik. Du fikk så menn snart nok av evangeliet før. Det måtte heller være noe, som «rev i halsen», skulle det være noe. Du trivdes ikke blant «leserne», du ble så underlig stiv og uvel, når du endelig skulle være der de var. Du hadde intet åndelig å takke Gud for. Det måtte da heller være å klage. Du hadde ingen sanglyst, aller minst om blodet som «tema».
Merker du ikke, du, som ble født inn i Kristus, du er da allikevel en ny skapning innerst inne? Og, NB, det er innerst inne, det nye liv begynner. «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet utgår fra det..» (Ord 4:23)
Akk, hvor sant det er! Alt kommer an på hjertet. Gud ser til hjertet.
En mann kan avlegge drikken, det er ikke derfor sikkert at han er en ny skapning.
En kvinne kan være «blitt med» blant de troende, og de gamle venninner sier: «Nei, så forandret hun er, hun går på kvinnemøter, i stedet for i teater». Det er ikke sikkert, at hun derfor er gjenfødt.
Men hvis Kristus, – Jesus Kristus, den levende Guds Sønn er blitt din gode del for evig; – du kunne heller dø enn å miste Ham; – hvis Kristus er den du sovner med og den du våkner opp med: – Herre, min Gud, la meg aldri komme bort fra deg! – da er du en ny skapning, se, alt er blitt nytt.
For «alt», det ligger i Ham, i stillingen til Ham. Det kan være svakt og smått med det nye liv; du kan ofte være redd og forsagt. Men er grenen i treet, da holder treet på den, og da er der store muligheter.
Da vi gikk fra Teatergaten 12 forleden, fant vi på hjørnet av Pilestredet en levende sommerfugl! En deilig sommerfugl midt i snøen og i gatens støv! Det var som et tidlig vårbud, det nye midt i det gamle.
Kjære, dersom vi bare er «i Kristus», så er alle ting vel. Det blir vår. Det nye får makt, selv om det ennå er svakt og fint. Pass på sommerfuglen i deg, vær varsom du! «Hellige Kristus som herre i eders hjerter.» (1Pet 3:14)
Jeg kan ikke få slutte, før jeg har kalt på en som er tilstede, én bestemt. Det er du, – som en gang var lykkelig i Kristus, men nå har vært utenfor. Bibelen slutter med å tale om noen «utenfor». (Åp 22: 15) Du kan ikke slutte med det. Ikke sant?
Vi har alle vært så pass meget på landet, at vi har sett den kyllinghønen Jesus taler om i Matt 23:27. Det er jo så vidunderlig å se hvor elastisk denne hønen er. Man synes, når der er 18-20 kyllinger under vingene, så kan der umulig bli plass til flere. Men om der kommer en etternøler haltende, pilende, kanskje den mest nødlidende av dem alle, ja, mon der vil bli rom for den også? Jo, sannelig, den slapp inn. Tenk der var ennå rom!
Haltende, snublende, falne sjel, – der er ennå rom «i Kristus»; – og dermed avskjed til det gamle. Se, alt blir nytt på det nye år. Å kom, kylling!
Nå blir det spennende. Kommer du? Der er ennå rom.
Amen.
Fra boka «Jesus alene», utgitt i 1942.
Stykket er gitt en lett språklig revisjon. Red.