Lydig til døden
Av Per Bergene Holm
Per Bergene Holm fortsetter her sin gjennomgang av Filipperbrevet, og er i dag kommet frem til Fil:2:6-18. Les gjerne det aktuelle avsnittet før du fortsetter med artikkelen!
Red.
… han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset.
Fil 2:6-8
… han som da han var i Guds skikkelse (v.6).
Da Kristus Jesus vandret omkring her på jord, var han fortsatt i Guds skikkelse. Han var nemlig sann Gud og holdt det derfor ikke for et røvet bytte å være Gud lik. Nei, for Jesus var virkelig Gud lik, han var Gud.
Jesus hadde derfor rett til å opptre i guddommelig herlighet og glans, rett på alle mennesker ære og hyllest, tjeneste og tilbedelse. Men han ga av seg selv – frivillig – avkall på å åpenbares i guddommelig herlighet og glans. Han tok en tjener, dvs. en trells skikkelse på seg. Jesus som var Gud, den allmektige Majestet og Herre, han kom ikke som herre, men som en tjener og trell.
Guds Sønn ble menneske, ikke for å herske eller æres, men for å tjene. Han måtte bli et menneske, fordi vi trengte var en stedfortreder, en som på våre vegne kunne bære vår straff og brøde, som kunne sone våre synder.
Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset (v.7-8).
Jesus, han som var himlenes Herre og Guds Sønn, han som kunne befale og bare si ett ord, så måtte alle adlyde, han fornedret seg selv. Han ble alles tjener og trell. Han som ikke visste av synd, ble gjort til synd. Han ble lydig til døden. Han kunne sagt ett ord, vist sin uendelige majestet, og alle måtte fly. Men han fornedret seg selv og ble lydig til døden, døden som en fordømt synder under Guds vrede.
Når du fristes til å tenke på egen ære og posisjon – så se på Jesus! Hva måtte ikke han bære! Hva måtte ikke han tåle av løgn og vanære, falske anklager og urett! Men han opplot ikke sin munn.
Han fornedret seg selv – derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn (v.9). Det er navnet Herren, JHVH, Guds herlighets navn. Og for ham skal alle kne en dag måtte bøye seg, om de vil eller ikke.
«Den som fornedrer seg selv, skal bli opphøyet» (Matt 23:12). Det gjelder ikke bare Jesus, men også alle dem som tror på ham. Selv om vi her i livet tilsynelatende skal måtte trekke det korteste strået og lide nederlag, bli vanæret, løyet på og tråkket ned i søla, – så skal vi en dag opphøyes og få vår rett. Og det skal vi vite hele veien: Vi har vår rett hos Herren, ikke blant mennesker!
Mine elskede, likesom dere alltid har vært lydige, så arbeid på deres frelse med frykt og beven – ikke bare som da jeg var hos dere, men enda mer nå når jeg er borte fra dere. (v.12)
Vi har lett for å tenke at det ikke så farlig hvordan vi stiller oss til formaningene i Bibelen. Apostelen advarer mot en slik tanke her. Det vil likevel ikke si at apostelen vil ha en militærdisiplin hos de troende. Nei, han vender seg til dem som elskede venner.
For en kristen er nemlig ikke Guds bud og formaninger lenger noe tungt og forferdelig, nei det er noe en har lyst til i sitt innvortes menneske. Derfor behøves det ikke tømme og bissel for å dra en troende til lydighet, han kan vennlig bes og så går han villig.
Arbeid på deres frelse med frykt og beven (v.12). Vi er vant til å bruke uttrykket «frelst» om å komme til tro på Jesus. Men i Skriften tales det om å bli frelst først og fremst i betydningen å stå frelst og berget hjemme hos Gud i himmelen. Å være frelst er å unnslippe den evige fortapelse. Derfor er det «i håpet vi er frelst» (Rom 8:24). Det er noe vi eier i troen og i håpet, men vi er ikke nådd fram enda. Vi kan enda falle fra og gå fortapt. Du er ikke framme enda, – tenker du på det?
«Vokt meg vel på ferden, redd jeg er for verden, redd jeg er for meg! Den som deg har vunnet, rette veien funnet, kan forville seg.»
Vi forstår at det «å arbeide på sin frelse» har intet med frelsens grunn å gjøre, altså med vår rettferdighet hos Gud. Det dreier seg her om samme sak som Hebreerbrevet skriver om: «Jag etter fred med alle, og etter helliggjørelse. For uten helliggjørelse skal ingen se Herren.» (Heb 12:14)
Helliggjørelsen er Guds verk ved Den Hellige Ånd. Ingen sann kristen er uten helliggjørelse, som er en frukt av Jesu offerdød for våre synder. Jesus led «for å hellige folket ved sitt eget blod.» (Hebr 13:12) Å leve med Jesus i renselsen fra sine synder, er nettopp å leve i helliggjørelse, i daglig renselse og fornyelse.
Men selv om dette er Guds verk i den troende, så er det ikke noe som den troende står utenfor. Her er det tale om et samarbeid, sier Øivind Andersen. (Grunnsannheter til frelse, kap 6.)
Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag (v.13). I min strid og kamp, i mitt arbeid, så er det altså Gud som virker at jeg både vil og virker. Det var som når Israelsfolket stred mot fiendene i Kana’an: Når de stred, så erfarte de at det var Gud som stred. Men når de ikke ville stride og gikk trøtte i kampen, så stred heller ikke Gud mot fiendene, men lot dem bo der slik at de ble til en snare for Israel.
Du kan ikke vinne seier i kampen mot synden i livet ditt. Du kan ikke bare ta deg sammen. Helliggjørelsen er Guds verk, Åndens gjerning. Men det betyr ikke at du bare kan sette deg ned og la være å stride. Nei, du skal arbeide med frykt for Satans fristelser, synden og ditt eget kjød, ja med beven for disse mektige motstandernes styrke og din egen hjelpeløshet. Og så skal du i din strid sette din lit til Gud, at han vil stride for deg.
Gjør alt uten knurr og tvil (v.14). Det var her Israelsfolket sviktet. Derfor ble de liggende etter på veien. Når den ene dagen etter den andre kom til dem med nye prøvelser og kamper, så knurret de mot Gud, og tvilte på at de kunne seire og nå fram. De ville ikke kjempe, men knurret og klaget og tvilte på Guds løfter om at han ville stride for dem. Og så lot Gud dem falle.
Tvil betyr egentlig å vakle, på samme tid å si både ja og nei. En vil nok høre Jesus til, men samtidig vil en ikke leve med ham og for ham, en vil ikke stride mot synden og verden. Du når ikke fram uten strid, uten å ville kjempe, du reker ikke til himmelen på ei fjøl. Men Gud har lovet at han vil stride for deg, han skal virke seier i din strid.
Så dere kan være uklanderlige og rene, Guds ulastelige barn midt i en vrang og forvendt slekt (v.15). Verden skal ikke ha noe å klandre den kristne for. Den kristne skal være ren, det vil si ublandet. Ikke halvt verdslig og halvt kristen, men hel i all sin ferd. Det er Kristi kjærlighet som skal være den eneste drivkraften i en kristens liv.
Da vil han skinne som lys i verden (v.15), som et himmellys som lyser for de andre, slik at de kan finne Jesus og frelsen i ham. Det blir en dragende makt over en kristen som Jesus får vinne skikkelse i.
Idet dere holder fram livets ord (v.16). Her er det ikke bare tale om å forkynne Guds ord, men det er tale om selve forutsetningen for å kunne leve som et lys i verden. Det er at vi holder fast ved evangeliet om Jesus, lever av det og bruker det flittig. For det er gjennom dette Ordet at Den Hellige Ånd gjør sin gjerning, både i oss og gjennom oss.
… til ros for meg på Kristi dag, at jeg ikke løp forgjeves eller arbeidet forgjeves. Men om jeg og blir ofret når jeg gjør altertjeneste og bærer deres tro fram som offer, så er jeg glad, og gleder meg sammen med dere alle. Gjør så dere det samme: Vær glade, og gled dere sammen med meg! (v.16-18).
De troende i Filippi er frukten av apostelens tjeneste. Om han nå skal lide døden i sin altertjeneste, så blir de troendes liv og tro hans offergave til Gud. Det skal de også tenke på, slik at det vekker dem til nidkjærhet og helhjertethet. Apostelen gleder seg over dette, og ønsker at filipperne skal glede seg sammen med ham.
Kjenner du til denne gleden?