Din besøkelsestid

Mon der i verdens historie er uttalt sårere ord enn disse?

Uttalt av den gråtende Gud på jorden. Uttalt over dem han elsket, over dem han søkte, over dem han kom for å forløse.

Gud gråter over Jerusalem! Her hadde han templet, her nådestolen. Her hadde han sitt navn på jorden, her hadde han dem som dyrket ham, ofret og tilbad. Men da han kom selv, da kjente de ham ikke. Ja, hva mer: De stod ham imot og hatet ham.

To ganger fortelles det i vårt Nye testamente at Gud gråt i sitt kjøds dager. Han gråt ved Lasarus’ grav – over vantro. Og han gråt over Jerusalem – over vantro.

– Å, lær det min venn: Guds gråt og tårer gjelder bare det ene: Vantroen. Alt annet vet han jo råd med. Dine fall, dine fristelser, dine nederlag, din synd – den kan være nokså stor. Han vet dog råd med det. Men din vantro – hva skal han gjøre med den? Den er den håpløse synd, derfor i en forstand også den eneste synd.

Døde han ikke for vantroen? Har han ikke sonet den? Har han ikke betalt den? Kan den ikke tilgis? – Jo, visselig. For han bar og betalte for all synd. Også vantroen fikk sin dom og betaling på Golgata. Han kjøpte også alle de vantro til Gud med sitt blod. Også de vantro er hans eiendom som han har gjenløst og betalt for: Hans rettmessige eiendom er det, fordi han har betalt løsesummen også for dem.

Hvorfor er da vantroen så håpløs en synd? Fordi vantroens vesen er ikke bare ulydighet, men å stjele fra Gud det som er hans eiendom. Gud har ansett oss alle, den hele verden i Kristus på Golgata. Men vantroen tar dette fra Gud. Guds vrede er sonet med blod. Men vantroen henter seg vreden frem igjen. Gud satte oss inn i Kristus. Men vantroen setter seg selv utenfor igjen. – Derfor er vantroen den håpløse synd, fordi den setter seg selv utenfor Jesus. Og straks vi er utenfor Jesus, så er der ingen nåde, men idel håpløshet, som Paulus sier at «dere på den tid stod utenfor Kristus (nemlig i deres vantros tid) – uten håp og uten Gud.»

Det er den forferdelige sannhet: Utenfor Jesus – det er uten håp, uten Gud. Vantroen setter oss utenfor – troen lukker oss inn i ham.

Det er din besøkelsestid, at din Gud kommer til deg – gjennom Ordet, gjennom sine velgjerninger, gjennom andre troende, for å gi deg troen.

«Besøkelsestid» – det er et ualminnelig vakkert ord. Men det er noe uendelig mye mer enn bare et ord. Det er den tid da en får besøk av Gud selv, av Jesus. Og det besøk fører mye med seg.

Besøkelsestiden fører med seg den dypeste tukt over selvlivet; da all den indre selvsyke og urenhet må frem i lyset. Og du kjenner aldri din besøkelsestid uten at du er villig til å høre Jesus tale ut om dette som må skjæres bort hos deg.

Den fører med seg den aller høyeste trøst; da Gud selv gjennom Ordet kommer og forvisser deg om nåde, om fred, om tilgivelse, om barnekår. Og du kjenner aldri din besøkelsestid rett uten at han får lære deg å grunne ditt håp, din tro, din fred og visshet alene på ham.

Og besøkelsestiden fører med seg den sanne visdom; da han selv vil forklare Ordet for deg, bli din Herre og Mester, rettlede din vilje og lede ditt liv, opplyse din forstand og herske over dine tanker.

Besøkelsestid – det er den tid han kommer for å fortelle deg om sin kjærlighet, for derigjennom å opptenne din kjærlighet til ham. Derfor vil også det å kjenne sin besøkelsestid alltid gi seg det uttrykk at Jesus og sjelen finner hverandre i gjensidig kjærlighet.

Min leser: Elsker du Jesus? Tror du han gråter over deg? – Å, be ham dog om nåde til å kjenne besøkelsestiden. Det er forferdelig å være et slikt menneske som Jesus må gråte over. –

Elsker du Jesus?

(Fra «Sambåndet», 20. aug. 1938)