Frigjørelsen i Kristus
Av Jacob Traasdahl
Jeg arme dødens barn,
Omsnørt av syndens garn,
Til deg i troen haster
Og i din favn meg kaster,
I nådens dyp jeg senker
Den kval som hjertet krenker.
Jeg ser mit skyldebrev
Til korset naglet blev,
Og i din grav i haven,
Der er min synd begraven
Til evig skjul og gjemme,
Hvi vil jeg da meg gremme?
Jesus sa da til de jøder som var kommet til tro på ham: Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere. De svarte ham: Vi er Abrahams ætt og har aldri vært treller under noen! Hvordan kan du da si: Dere skal bli fri? Jesus svarte dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hver den som gjør synd, er syndens trell. Men trellen blir ikke i huset til evig tid. Sønnen blir der til evig tid. Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri. Jeg vet at dere er av Abrahams ætt. Men dere søker å drepe meg, fordi mitt ord ikke får rom hos dere. Jeg taler det jeg har sett hos min Far, og dere gjør det dere har hørt av deres far. De svarte og sa til ham: Vår far er Abraham! Jesus sier til dem: Var dere Abrahams barn, da gjorde dere Abrahams gjerninger. Men nå søker dere å drepe meg – et menneske som har sagt dere sannheten, den som jeg har hørt av Gud. Det gjorde ikke Abraham. Dere gjør deres fars gjerninger. De sa da til ham: Vi er ikke født i hor! Vi har én far, Gud. Jesus sa til dem: Var Gud deres far, da hadde dere elsket meg. For jeg kommer fra Gud og er utgått fra ham. For jeg er heller ikke kommet av meg selv, men han har utsendt meg. Hvorfor skjønner dere ikke det jeg taler? Fordi dere ikke tåler å høre mitt ord! Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre etter deres fars lyster. Han var en drapsmann fra begynnelsen og står ikke i sannheten. For det er ikke sannhet i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.
Joh 8:31-44
Dette evangelium handler om frigjørelsen i Kristus – og dette viktigste av alle emner behandles av ham som har «all makt i himmelen og på jorden» og derfor også formår å sette jordens arme syndeslaver i sann frihet. Vi ville med anledning av denne tekst tale litt om
1. Den trelldom som vi befinner oss i og
2. Befrielsen av denne
Det måtte være en underlig gjæring blant dem som hadde anledning til å høre frelserens tale. De skriftlærde og fariseerne gjærte av hat og bitterhet og pønsket bare på å skaffe ham av veien. Men det var sant nok en stor skare i hvis bryst en annen gjæring begynte når de hørte hans ord. Da de begynte å lytte til hans tale, så de på ham med mistenksomme og fordomsfulle blikk og ventet slett ikke å få høre noe godt. Men mens de stod der og hørte ble deres fordommer beseiret litt etter litt, de ble grepet av hans tale og begynte å tro at han virkelig var den av Gud lovede Messias, verdens frelser.
Men så skulle han fortsette og nærmere belære disse sine troende om «de ting som hører Guds rike til». De lyttet da tillitsfulle til hans ord, inntil det plutselig kom en sky over deres ansikter og hjertet ble igjen grepet av vantroen. Det var noe frelseren sa, som slo dem for hodet og som de umulig kunne komme over. Slik var det da han talte om å «spise hans kjød og drikke hans blod», da var dette en hård tale for mange; og evangelisten sier at «Etter dette trakk mange av hans disipler seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham.» Joh 6:54-66.
Slik går det også i vår tekst. Hans tale hadde grepet manges hjerter, så de trodde på ham. Men da han så skulle belære dem nærmere om den sanne frigjørelses vesen, ble de forarget og sa: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært treller under noen! Hvordan kan du da si: Dere skal bli fri?» De mente at han talte om ytre trelldom – og hans ord hadde vel vært sanne også da; for de hadde jo vært treller både i Egypt og i Babel – men nå talte han om deres åndelige trelldom under syndens makt. De ville imidlertid ikke ta dommen innover seg for syndetrelldom, men ble kun mer forbitrede.
De var treller og visste det ikke, de hadde slavelenker på uten å føle seg besværet av disse.
Av naturen er vi alle treller under synden og regjeres av mørkhetens fyrste som fangevokter. Denne fyrste regjerer sine slaver med stor klokskap så de ikke skal bli ulykkelige i trelletjenesten. Han setter ikke alle treller til samme arbeide, binder dem heller ikke med samme bånd. Noen kjører han inn på lastens vei og binder dem med grove, stygge syndelenker. Andre ligger fanget i æresyke, egenkjærlighet og hovmod og jager etter berømmelse og anseelse og regner seg visstnok for de frieste og lykkeligste barn på jorden, skjønt ingen hodepute har så mange stikkende torner i seg som den hvor disse ulykkelige treller søker sin hvile. Så har vi mammons tilbedere, disse arme slaver i lenker av gull og sølv. Og så til sist de egenrettferdige som vi vil se litt nærmere på. Da Satan som en klok fangevokter hadde iakttatt alle ting og regnet ut hvordan han skulle kunne beholde sjelene i sine lenker, oppdaget hans kloke avgrunnsøyne en flokk mennesker som det aldri ville lykkes ham å holde i åpenbare syndelenker. De ville gjerne få en frelst sjel og vandre på Herrens buds veier. Nå tenkte djevelen: «Jeg må spekulere ut en vei som ser ut som den sanne gudfryktighets smale vei, om jeg skal kunne beholde disse som mine slaver.» Da spekulerte han ut egenrettferdighetens vei.
Av naturen er vi altså syndeslaver alle sammen, noen tilsynelatende lykkelige, andre ulykkelige. Da jeg en gang iakttok en del arme fanger, og så at noen av dem var ulykkelige og nedslåtte, tenkte jeg: Disse ulykkelige er dog ikke så dypt sunkne som de andre. Deres bedrøvelse syntes å vitne om at de ennå hadde bevissthet om sitt menneskeverd og hvor uverdig det er for dem å gå i lenker. – Men disse som levde i sløv ro og fred under fangenskapet, hvor dypt er ikke de sunket!
Dog er alle syndens slaver i bunn og grunn ulykkelige og fredløse. De er som havet som beveger seg hit og dit. «Det er ingen fred for de ugudelige, sier min Gud.» Jes 57:21. Om de kan tilkjempe seg en viss ytre ro, leve i en fri og uavhengig stilling i det jordiske og på alle vis tilsmiles av lykkens sol, så er det dog så ynkelig trist og mørkt der inne i hjertedypet. For å være lykkelige må de av all makt finne på noe i den ytre sanseverden å døyve sjelens dype behov med. De må flagre fra den ene forfallets blomst til den annen for å dra ut litt sødme, så ikke sjelens øye skal bli vendt innover mot hjertedypets greslige tomhet. Får man kun en anelse av den, utstøter sjelen dype sukk. Og blir den seg denne dødstomhet klart bevisst, oppkommer en kval og fortvilelse som aldri mer kan døyves ved sanselighetens rus. – Det er en forsmak på helvete allerede her i dette liv.
Alle mennesker er således av naturen syndens og forfallets usle treller. De er fanget «djevelens snare, så de må gjøre hans vilje». 2Tim 2:26. «Av frykt for døden er de i trelldom hele sin livstid.» Heb 2:15. De er «kjødelige, solgt til treller under synden.» Rom 7:14. Deres ledere «lover dem frihet, de som selv er forfallets treller.» 2Pet 2:19. Men denne tilstand under syndens makt og herrevelde blir først en tilstand i riktig ulykkelig trelldom når loven får vekke samvittigheten til erkjennelse av syndeskylden og begynner å drive på med trusler om evig fortapelse. Da får man erfare «stokken på dets skulder» og «driverens stav» og smake trelldommens forferdelige bitterhet. På denne måte blir loven en tuktemester til Kristus. Den driver, tukter og fordømmer alt kjød, så vi ikke skal finne fred verken i urettferdighet eller i egenrettferdighet, men bli nødt til å fly til fristaden liksom hine som ble forfulgt av blodhevneren.
Å, hvilken redselsfull ende ville det ikke ha tatt med denne arme syndens trelleslekt om ikke forløsning var skjedd og frigjørelse gjort mulig. Men Gud skje lov, ikke en eneste én behøver lengre å være syndens eller lovens trell, for
Vi er alle frikjøpte ved Kristi blod.
«Han fór opp i det høye og bortførte fanger, han gav menneskene gaver.» Da hans blod rant på Golgata, erobret og fanget han hele fengslet og fikk makt til å sende ut budbærere med frihetsbrev til enhver arm synder. «Meg er gitt all makt i himmelen og på jorden; gå derfor ut og forkynn evangeliet,» sier han til sine disipler. Nådetiden er en frukt av at han tok fengslet fanget. Hver eneste sjel på jorden som spares til tross for deres mørke veier i synden, lever på Jesu nådes regning så lenge nådetiden varer. De er frikjøpte fra syndens slaveri, fra syndens skyld og lovens forbannelse; og kommer de engang til å «støde sine fødder på de mørke Bjerge» for å nedsynke i evig jammer, da kommer det ene derav at de har «forsømt nådens tid» og ved vantro frivillig styrtet seg selv i den fordervelse hvorfra de var forløst ved Kristi blod.
Men han som tok fengslet fanget, han
«Frigjør og bortfører fangene.»
Han alene formår å føre dem ut av dødens fengsel. Han sier selv i vår tekst: «Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.» Denne frigjørelse skjer når Den Hellige Ånd får tyde det frihetsbrev som ble utstedt på Golgata og beseglet ved Kristi oppstandelse fra de Døde. «Den Hellige Ånd skal overbevise verden om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen,» sier frelseren. Vil du bli frikjent fra din syndeskyld og fra lovens dom, da kan dette alene skje derved at Den Hellige Ånd får innvie deg i det nådens uutgrunnelige dyp, at Kristus har gitt deg den rettferdighet som gjelder for Gud. Den nye kledning er nå ferdig, og det gjelder kun å iføre seg den; den har ventet lenge – den var ferdig da den fortapte sønn gikk sammen med svinene; men først når synderen «kommer til seg selv» og føler lengsel etter faderhuset, kan Faderen selv komme ham i møte, gi ham fredskysset og dermed kysse bort alle trelldomstanker og iføre ham den rette bryllupskledning, den som alle de gjester må være iført som skal kunne betrakte seg som rette gjester ved Herrens salige nattverdsbord.
Når Ånden slik får forklare Kristus for ditt hjerte, da blir du åndelig fri og barn i huset. «Trellen blir ikke i huset til evig tid. Sønnen blir der til evig tid,» sier vårt evangelium.
Men skjønt sjelen nå er frelst og fri og rede til å gå inn i Guds himmel i det øyeblikk Herren kaller, så er derfor ikke Åndens frigjørelsesarbeid fullt ferdig. David priste ikke alene Herren fordi «han tilgav ham alle hans synder», men også fordi han «legte alle hans sykdommer». Å, hvilke åndelige sykdommer er vi ikke beheftet med skjønt vi er frigjort i Kristus. Disse sykdommer er det som i så bedrøvelig grad vansirer Kristi lemmer. Der går en åndelig avkreftet og vansiret på grunn av heftig syndebegjær; den urene lue flammer i hans onde kjød så han mang en gang snubler og er på fortvilelsens rand for sin elendighets skyld. Der går en annen hvis hjerte så overmåte lett kommer i oppkok ved vredens og bitterhetens ild. Der går andre og viser umiskjennelige tegn på at hovmod, egenære og forfengelighet ennå får vokse og trives hos dem. Atter andre synes i farlig grad å være bedøvet av mammons giftige vann. Hertil kunne komme andre såkalte skjødesynder som viser seg å ha farlige, dype røtter i ens vesen. – Her har Ånden et stort frigjørelsesarbeid å utføre. Kristi Kirke er et stort sykehus hvor den himmelske lege har nok å bestille. La meg ennå nevne en sykdom, den feigeste og iherdigste av alle, vantroens og egenrettferdighetens – å hvor får ikke den oppriktige sjel lide under disse sykdommer! Å, hvor viktig det nå er at sjelen er seg sine sykdommer levende bevisst og søker de medisiner som Herren har beredt mot disse. Gud helbreder oss aldri fra disse vedhengende onder i søvne eller mot vår vilje, nei skal han få lege våre sykdommer må vi ligge i kur på hans lasarett, og her gjelder sangerens ord: «All kur er sur For menneskets natur.»
Den viktigste betingelse for Åndens frigjørelsesarbeide er imidlertid god, kraftig næring, frisk åndelig luft og tilstrekkelig bevegelse. Så lenge et tre er sykt og vantrives, formår det ikke skille ut fra seg det som er dødt og ubrukelig. Men blir det friskt og sunt og livskraften får overhånd over døden, så skal du snart se at dødbarken og de tørre kvister faller av. Gartneren ser da hva som er dødt og levende, og kan komme det til hjelp med sin kniv.
Vår kraftige mat er Livets Brød – Jesus selv. Vi må gå flittig til nådebordet, flittig bruke nådens midler og vår åndelige sunnhet skal tilta. Herren sier hos profeten at vi skulle «hoppe som gjøkalver». Herren skal gi oss «så megen velsignelse at vi ikke skulle ha rum til at tage i.»
Se slik, kjære venner, strømmer livskraften ut i våre visnede lemmer, slik får vi styrke til å beseire kjødets synder: Hovmod, vrede, egenære, forfengelighet, mammonstrelldom, vantro, og egenrettferdighet. Kristus blir vårt kraftige, nye liv som overgir alt dette til korsdøden.
Men ennå en gang: Du må ikke tro at dette går for seg som i søvne, eller slik at du er en avslappet tilskuer. Å nei, her får du nok være med på død og liv. Det er til deg, som en gjenfødt kristen, alle Guds ords formaninger rettes: «Lever du etter kjødet, skal du dø.» Skulle vi gjøre Kristi lemmer til skjøgelemmer?» «Død eders jordiske lemmer: Hor, urenhet, bløtaktighet, ond lyst, gjerrighet» osv. Dersom du ikke stadig dødet disse lemmer ville de snart døde deg. Du forstår altså at her blir det en kamp på liv og død om helliggjørelsens frigjørelsesarbeide skal ha fremgang. Men glem ikke at du hver eneste stund i ditt liv må være rustet med «Guds veldes kraft», og leve fra stund til stund, fra time til time i denne kraft. Blir din samvittighet igjen fanget under trelldommens åk, da tilstoppes kraftkildene og du har ikke annet igjen enn din egen naturkraft å bekjempe kjødet med.
Men vi sa også at frisk luft var nødvendig. I mange broderkretser merker man snart at luften er utskjemt.Det rette barnesinn i Jesus og det rette helliggjørelsessinn synes å ha tatt skade.Det er så slapt, så halvt, så kraftløst og uåndelig alt sammen. De synes å leve i innestengt luft som er blitt bedervet av farlige dunster fra kjødet og verden. Det er ikke riktig klar himmel over dem, ikke friske nådeluftninger. Luftninger fra hjemlandet synes ikke å mane disse Herrens trekkfugler til skyndsom flukt mot de evige klipper. Luften er kvalm og søvndyssende. Ikke underlig da at man merker så lite modenhet i disse Herrens urtegårder.
Brødre og søstre. La oss vokte oss for å innånde slik bedervet luft, og la oss søke selskap med slike åndelige medvandrere som seiler for frisk bør mot hjemlandets kyster.
Og så er bevegelse en viktig betingelse for vår åndelige helse – helst når vi kunne stige opp på høydene og bevege oss i nådens klare og friske luft.
Men vi må også være i stadig virksomhet både for å røkte vår egen hjertehage og for å tjene Herren med det pund han har gitt oss. Den som bruker sitt pund, skal fordoble det. Gjennom virksomhet kommer de åndelige livskrefter i fritt omløp og vår trang til åndelig næring vokser. – Å måtte da Herren få utføre denne sin frigjørelsesgjerning i oss, at vi med et sikkert håp kunne skue hen mot den store frigjørelsesstund da vi skal kaste vandringsstaven og gripe seierspalmen for evig å lovsynge han som har kjøpt oss fra jorden med sitt blod. Amen.
Fra udatert prekensamling (gotisk)