Blodets bånd
Av Jon Espeland
I forrige måned satt jeg i Arequipa og snakket med Ubaldo Marca, en av våre nasjonale evangelister. Vi samtalte om åndelige erfaringer i kristenlivet. Ubaldo ble en kristen på begynnelsen av nitti-tallet. Han ble med kona si på et evangelisk møte, men hadde «prøvd» evangelisk kristendom før og mente at det ikke var noe for ham. Men han ble grepet av en sangtekst om frelsen i Kristus og bestemte seg for å bli en kristen.
Selv ble jeg kjent med Ubaldo en tid etter dette. Han var aktivt med i vitnetjenesten og vitnet for andre om det han selv hadde opplevd. Men det var et klart lovisk drag over vitnesbyrdet hans. De frigjorte, evangeliske tonene manglet. Ubaldo strevde med sin nye bestemmelse og med å få skikk på livet sitt, – inntil alt raste sammen for ham. Spesielt trekker han fram en hendelse hvor han som en kristen falt for fristelsen til å lure til seg penger han ikke hadde rett på. Samvittigheten slo ham og han ble knust og dømt over sin synd.
Jeg samtalte med Ubaldo den gang han var dypt nede i mørket. Han var knuget av sin synd. Jeg forsøkte å forkynne evangeliet for ham, men han tok ikke i mot. «Du kjenner ikke meg,» sa han, «jeg er en uforbederlig synder. Nåden kan ikke gjelde for meg slik jeg er. Det blir for enkelt!» Jeg nådde ikke inn til ham og måtte bare be Gud om å føre ham inn i lyset og åpenbare evangeliet for ham.
Så gikk det lang tid, helt til et bibelkurs vi hadde i desember 1997. Jeg hadde hørt flere taler av Ubaldo i mellomtiden, men alt var lov og loviskhet. Jeg må tilstå at jeg tenkte: «Hvordan skal dette gå? Du taler for andre og har sett så lite selv.»
Så kom talen om kvinnen som var grepet i hor (Fra Joh 8, gjengitt i L&E nr. 3/98). Jeg måtte prise Jesus! Ubaldo’s vitnesbyrd var nytt. Det var ikke den gamle lovtrellen, men et av evangeliets frie barn som talte. Det var som varme, svalende vårvinder med evangeliets søte duft. Ubaldo var flyttet like inn for Guds åsyn, – han som trodde han aldri skulle komme dit på grunn av sine mange synder. Men Jesu blod hadde ført ham dit!
Da vi samtalte nå i januar sa Ubaldo det omtrent slik: «Det er vanskelig å bli løst ved evangeliet – en lang vei. En må gjøre noen erfaringer på denne veien – hvem en selv er…» Han så ut i luften, tenkte på sitt liv, hvordan Gud hadde ført ham gjennom død og konkurs ved loven til glede og liv ved evangeliet. Han flyttet blikket og så meg inn i øynene. Sa ingenting. Øynene strålte. Evangeliets glede. Det grep hjertet mitt. «Jeg kjenner at det er noe som binder oss sammen,» sa jeg. «Vi er jo vasket i samme blod,» svarte han stille.
Det er en glede i misjonsarbeidet, denne: Å kjenne det hellige samfunn i Jesu Kristi blod!