I Det nye testamente leser vi om en mann som het Demas. Jeg slo opp på navnet hans i bibelordboken. «Venn av Paulus» stod det. I Filemon 24 kaller Paulus ham «min medarbeider». Det siste apostelen Paulus skriver om sin venn og medarbeider er dette: «For Demas forlot meg, fordi han fikk kjærlighet til den nåværende verden, og reiste til Tessalonika». (2Tim 4:10) Så slo jeg opp på Tessalonika i et bibelleksikon: «- våre dagers Saloniki, berømt handelsby i Makedonia».
Demas fikk altså kjærlighet til den nåværende verden og reiste til handelsbyen Tessalonika. Vi vet ikke mer om Demas. Kanskje regnet han seg fortsatt som en kristen? Kanskje slo han seg opp i Tessalonika? – ble handelsmann og tjente gode penger? Kanskje så de andre kristne i Tessalonika opp til denne bror som hadde gjort det så godt, som hadde god økonomi, som kanskje la store sedler i kollektkurven? Kansje sponset han kristen virksomhet? – Menighetens velgjører?
Vi vet ikke. Men Paulus sier om Demas at han fikk kjærlighet til den nåværende verden. Det var sannheten om Demas’ skjulte hjerteliv. Himmellengt og forsakelse måtte vike plass for det som hører denne verden til: Penger, inntjening, god forretning, godt kjøp, god jobb, bil og hus, god utdannelse, livsforsikring, banksparing med skattefradrag, sparing i aksjefond, utbytte, avkastning…
I Demas’ munn var det kanskje et kristent vitnesbyrd, – fine og kristelige ord? Men hans hjerte var langt borte fra Herren. Hans hjerte var i bankutskriften, – i avisannonsene, – i kjøp og salg, – i lønnsklasser, – i skatteprosent, – i aksjekurser, – på børsen …
Hvor bor jeg? Jeg bor visst i samme strøk som Demas, på Tessalonikas vestkant? Demas hadde det sikkert godt i Tessalonika, hadde alt han trengte, – og mere til? Kanskje sa han til seg selv: «Jeg er rikt velsignet!»?
Men Paulus da, hvor er han når han forteller dette om Demas? Jo, han sitter i fengsel i Rom og skriver brev til sin venn og medarbeider Timoteus, et brev som også er til deg og meg:
For dette evangelium er det jeg lider ondt, like til det å være lenket som en forbryter. Men Guds ord er ikke bundet. (…) Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dag – ja, ikke bare meg, men alle som har elsket hans komme. (2Tim 2:9; 4:7-8)
Dette ble så alvorlig for meg i dag, – jeg som kjenner på et hjerte som gjerne vil reise til Tessalonika med Demas. Må Gud gi meg nåde til å sitte med Paulus i Herrens fengsel, være Herrens fange, elske hans komme – og ikke den nåværende verden.
Jesus sier: «Se, jeg kommer snart.» Da skal han hente «sine fanger». De som er fanget av tidsånden og den nåværende verden blir ikke med!
Blir jeg med? Blir du?
Av Jon Espeland