Venter vi på Jesus?

Venter vi på Jesus? Lever vi som om hver dag var den siste, eller lever vi som om vi skulle være her for bestandig?

Hva sier vi med våre liv?
Har vi blitt som Lot, så bofaste at Gud på særlig vis må dra oss ut før dommen? Lot ble vel kanskje frelst, som gjennom ild, men han fikk ingen med seg. Lever jeg slik i denne verden at jeg ikke får noen med meg? Mine barn og mine omgivelser blir ikke ledet til Jesus ved meg, men finner seg til rette i denne verden og blir lik den? Enda Lot nok forkynte og formante om dommen som skulle komme, så var det ingen som tok ham alvorlig. Selv svigersønnene trodde at han bare drev gjøn med dem, og vi ser hvordan både hans kone og døtre ble fylt av ånden fra Sodoma. Lot talte i mot livet i Sodoma, men alt vitner om at Lots liv talte imot hans ord. Hans sinn var selv dratt mot denne verden og livet der, det hadde svigersønnene erfart. Hvordan kunne han mene alvor med det han sa om dommen over Sodoma, når han selv hadde funnet seg så godt til rette der? Det er vel ikke slik med oss også, at selv om vi taler om dommen og holder fram nødvendigheten av å bli frelst, så lever vi slik at ingen tar oss alvorlig? Er vi så inntatt i denne verden at alle våre ord faller til jorden som gjøn og overdrivelser?

Vi er i nød
Da Jesus kom til jord, så var det ikke for å vise oss at Gud er glad i oss, at det er fred på jord og alt er vel. Nei, han kom for å skape fred der det var mørke og fiendskap. Han kom fordi vi var under Guds vrede og dom, fordi det var fiendskap og en stengt himmel. Han kom for å frelse oss ut av vår nød. Jes 8:22 taler om situasjonen for det folk som lever borte fra Gud og i fiendskap med ham: «Se, det er trengsel og mørke, angstfullt mørke. De er støtt ut i natten.»

Jesus frelser ut av nøden
Men evangeliet forkynner at det er for dette folket, «det folk som vandrer i mørket» og som «sitter i dødsskyggens land», at lyset skal stråle (Jes 9:2). Det vil ikke si at Gud lar nåde gå for rett og glemmer synden, men han sender sin Sønn til soning for deres synder, han lar sin Sønn smake døden og forbannelsen i alle synderes sted, slik at han kan miskunne seg over hver den som tar imot Sønnen og hans stedfortredergjerning. Det er redningen fra dommen.

Har vi falt i søvn?
Så er dommen og den evige fortapelse like reell, men Gud har satt inn i verden en redning og et skjul for dommen, en klippe vi kan fly til: Sin egen Sønn.

Dommen er ikke borte, og de fleste av dem vi lever i blant, også av våre nærmeste, de går mot en evig fortapelse, like grufull som den alltid har vært. Roper, ikke bare våre ord (det er vel ikke så ofte våre ord roper heller?), – men også våre liv om at det er en himmel å vinne og et helvete å unnfly, eller lever vi rolige og avslappet i denne verden som om det ikke fantes verken himmel eller helvete, som om framtiden var lys og lang for alle?

Av Per Bergene Holm