«Vær vedholdende i bønnen, så dere våker i den med takk til Gud» (Kol 4:2)
Bevisst, personlig liv med Gud er samfunn, at Gud og du finner sammen. Det er samvær, at Gud og du er sammen. Det er samliv. Det er samtale, at du og Gud taler sammen.
Gud taler til deg. Det gjør han ved Ordet, i Guds ord.
Taler du til Gud, så er det bønn.
Guds ord og bønnen er de midler som samlivet mellom Gud og deg foregår ved.
Den rolle Ordet og bønnen spiller i gudslivet, er ofte – og med rette – blitt sammenliknet med åndedrettet. Et sunt legemlig liv er avhengig av at det fritt og regelmessig kan puste inn den friske luften for å få blodet renset og puste ut den forbrente luft for å få ført bort skadelige stoffer fra blodet. Du må puste inn og ut, ellers blir du kvalt øyeblikkelig.
Ordet og bønnen er sjelens åndedrett: Idet vi tar Ordet inn i hjertet ved å høre det, renser det vårt indre menneske (jamf 1 Pet 1:22); og idet vi utøser vårt hjerte i bønn for Gud, føres alt det som er urent og selvisk ut og fram for ham. Men vi må «puste både inn og ut». Et gudsliv verken oppstår eller består bare ved å høre Ordet uten bønn, heller ikke bare ved å be uten å høre Ordet, men ved bedende å høre Ordet og ved hørende å be til livets Gud.
Dette vil vi prøve å si litt om i det følgende.
I mange kretser hvor en er opptatt med åndelige spørsmål, er det i grunnen lite forstått hva det innebærer at gudslivet er et samfunn. Hovedordet for kristenliv er for så altfor mange slett ikke «samfunn» eller «samliv», men «opplevelse».
Mange har dannet seg den forestilling om at gudslivet liksom føyer seg sammen i serier av opplevelser. Og disse opplevelser framstilles ofte på mange forunderlige måter. En tenker: Har et menneske mange opplevelser med Gud, så er det en sunn kristen og et åndsfylt menneske. Men uteblir opplevelsene, så er en syk eller verdsliggjort i sitt gudsliv. Følgelig tar en i bruk et slags åndelig «termometer». Ved det vil avlese stigninger og fall i varme og mindre varme opplevelser. Mange er rett og slett deterministisk innstilt på dette punkt. Hvor ofte kan en ikke høre slike uttrykk som f.eks.: «Jeg ville gjerne bli en kristen, men det kan jeg jo ikke rå med selv, det må komme over meg, jeg må oppleve det, det kan en ikke ta seg til.» Eller: «Jeg har så lite åndelige opplevelser nå, det var annerledes før, men nå er jeg slakk og sløv. Jeg går bare og venter på opplevelser som kan fornye meg.»
Det er en bunnfalsk innstilling til Ordet og bønnen som finner uttrykk i en slik tankegang.
For å ta fram bildet om mann og hustru: Det er jo komplett meningsløst, hvis en ville oppfatte sitt ekteskap som sammensatt av en rekke «opplevelser». Et ekteskap er ikke en serie enkeltstående begivenheter, men er selve samlivet i det brokete mangfold og den rikt nyanserte omgang fra dag til dag. Bryllupsdagen og samme andre begivenheter vil nok ektefellene kalle «opplevelser», men ikke det daglige samliv. – Slik er det også med gudslivet. En kan muligens kalle vår åndelige bryllupsdag – altså den første omvendelse og de sterke omstendigheter som bidro til å gi vår omvendelse dens store betydning – for «opplevelse». Men det etterfølgende liv med Gud består ikke i en serie av enkeltstående opplevelser der summen blir gudsliv. Nei, det er – om det ellers er normalt – et samliv, et samfunn, fra dag til dag.
Det er derfor et annet hovedord enn «opplevelse» som kjennetegner det kristne gudsliv. Og det er ordet «opplysning» eller Lys».
Et blikk på erfaringene vi gjør, viser det.
—-
Når den vakte sjel fra dag til dag ser mer av sin synd og sin onde natur, da beror det på at Guds Ånd «opplyser» ham gjennom loven om disse ting. Når et menneske kommer til frelsesvisshet – og fylles av den fred og fryd den gir – da kan det nok fortone seg som en mektig opplevelse. Men ved nærmere undersøkelse er det overveldende i denne erfaring nettopp at en ved evangeliet får lys over hvordan det forholder seg med ens frelsessak. Hver gang et Guds barn kjenner seg velsignet i sin ånd ved å høre eller lese Ordet, er velsignelsen fra en side sett nettopp at han får nytt lys eller mer lys i Ordet.
Her ser vi hvilken rollet lyset eller opplysningen i Ordet spiller i gudslivet.
Forskjellen mellom «opplevelse» og «opplysning» er grei nok. Den som opplever noe får dermed noe som vel kan bli et skjønt gripende minne. Men det svinner igjen. Den derimot som opplyses får ved det noe til varig eie for sin ånd, noe som ikke uten videre svinner og går over i minnenes verden, men som går inn som varig eie i hans ånds funksjoner. I kristen språkbruk pleier vi gjerne å uttrykke det slik: En kan ikke leve på gamle opplevelser. Nettopp fordi de svinner bort. Men i all sann åndelig erfaring er det noe som ikke svinner, nemlig lyset i Ordet. Og i dette lys, på dette lys kan vi leve fortsatt.
Ved opplysning i Ordet vokser et Guds barn på vanlig måte sammen med Guds tanker, og eier i dette lys en stadig dypere og varig kontakt med Gud.
Kontakten med Gud, den levende rapport med hans Ånd, kommer bare i stand gjennom Ordet og bønnen – på det personlig-bevisste alderstrinn. Denne kontakt kjennetegner samlivet med Gud.
La meg få lov til å si litt om denne kontakt med Gud i bønnen og Ordet. Jeg begynner med bønnen, og fortsetter med Ordet.
—-
Vi har erfaring for hvordan det kan gå for seg når vi ber: Til tider kjenner vi en forbindelse med Gud så levende og virkelig at den fyller oss med salig fred og glede – uansett hvordan vårt liv ellers kan arte seg i verden. Men til andre tider kan denne følelsen av kontakt bli helt borte. Vi får ikke samlet oss, tankene farer hit og dit, vi klarer knapt nok å be Fadervår uten å måtte begynne forfra gang på gang. Undertiden faller bønnens ord oss lett og utvunget i sinn og munn, andre tider kjennes det aldeles umulig å finne ord for sine bønnetanker.
Det som gir oss følelse av kontakt er en forunderlig bevissthet om at Gud hører, at våre ord ikke dunster bort i vær og vind, at det synker inn i en annens bevissthet, oppfattes av en annens ører. Og når vi er ordløse i vår bønn, kan det skyldes mange ting: Uendelig takk og glede, stor sorg og bekymring, eller hjelpeløs atspredthet og sløvhet.
Alle denne omskifting i kontaktfornemmelse, i ord og ordløshet, gjelder det ikke å ta altfor tungt og høytidelig. For gjør vi det, kan vi så lett bli bytte for all den falske åndelighet i verden, den som lover og forespeiler oss at det gis åndelige «opplevelser» som er i stand til å gjøre oss til «ren og skjær bønn». Nei, det er en annen vei som er bedre og sunnere, og som gir bedre framgang i bønn.
Vi kan merke oss Jesu anvisning på hjelp til bønn. Da disiplene ba han lære dem å be, lærte han dem Fadervår (Luk 11:1ff). Dermed ga han dem ikke bare et ypperlig skjema, et godt mønster for bønner. Men han lærte dem fremfor alt å be med bestemte og faste ord som de skulle gjøre til sine ord i bønnen.
Det er lærerikt og betydningsfullt.
Det viser nemlig at Jesus, med klar forståelse for våre bønnevanskeligheter, ikke bare vil vi skal be frie bønner etter eget ordvalg, men også faste bønner med ord som Guds Ånd har gitt andre og dermed lært oss ved andre mennesker.
Erfaringen stadfester det sunne og riktige i dette.
Den som alltid ber bare med frie, selvvalgte ord vil snart løpe tørr i sitt bønneliv. Bønneemnene blir stadig færre, ordvalget stadig fattigere, bønnetankene mer og mer stereotype, kort sagt: han får stadig mindre å tale med Gud om. Som regel ender det med at han bare taler med Gud om sine nærmeste anliggender. Han kretser mer om seg selv og sitt enn om Gud og hans fortrolige råd.
På den andre siden var det naturligvis ikke Jesu mening at vi bare skulle be faste bønner. Også det utarter. Så blir vårt bønneliv mer og mer form og vane, ramser og bønneregler og «rosenkranser», og nådens og bønnens Ånd viker fra oss.
Nei, en sunn veksling, en jevn forening av fri og fast bønn – det er middelet til å bevares i bønnekontakt med Gud. Bruk den frie bønnen, når ditt hjerte er fylt, bruk den faste når du kjenner mindre trang og glede i bønn!
Fadervår er en vidunderlig bønn. Det har hendt meg personlig i mange vanskelige spørsmål, når jeg ikke har visst hva eller hvordan jeg skulle be til Gud, at jeg ved å be Fadervår ikke er kommet lenger enn til en av de første bønner – og er blitt så grepet eller fylt av dem at jeg måtte vite jeg hadde fått rett forbindelse med Gud.
En velsignet måte å omgås Gud i bønn er å be under bibellesning. Da stanser en ved passende bibelvers og gjør dem til bønneemne. Det utvider bibelhorisonten og gir rikere bønneemner. En får mer å snakke med Gud om enn akkurat arbeid, penger, mat, hus, hjem, barn og helse.
Framfor alt er det velsignet å be med Bibelens ord. Når du leser de bønner som finner her og der i Bibelen, så bruker du disse bønner, vender dem til Gud som dine ord og gjør dem til ditt ord i bønn.
Hva kan vel på naturlig måte gi rikere og mer levende kontakt med Gud enn, nå en selv mangler ord, å be med Guds ord? Da får Ordet et herlig lys i din ånd. Da smelter hjertet sammen med Ordet i en levende tro som påkaller Gud. Og da må det bli kontakt, om det noen gang skal bli det: Når Guds ord og dine ord smelter sammen i en hjertets enhet. Den første gang en ber på denne måten blir som regel en herlig «opplevelse». Men fortsetter du på denne vei, så vil du snart få se at den gir mer enn skjønne minner om skjønne bønnestunder. Den gir deg varig del i noe av Gud selv. Den gir et liv i ditt hjerte som du ellers ikke får fatt i noe sted i verden. Og et lys i din ånd og forstand som intet annet kan gi deg. Det er samfunns-velsignelse i livet med Gud.
La meg i denne forbindelse minne deg om Salmeboken [O.V.S. tenker her på Landstads reviderte salmebok]. Bak i den finner du en liten «bønnebok» med bønner for hver dag i uken og for bestemte anledninger i livet. Den bør du bruke. Eier du et gammelt eksemplar av Johan Arnts «Sanne kristendom», vil sikkert den bønnebok du finner der, «Paradisets urtegård», bli til stor velsignelse. Ellers er også det å lese salmer og åndelige sanger i salmebøker og sangbøker en rik måte å be til Gud på.
—
Så noen ord om kontakt med Gud i Ordet.
Av erfaring vil mange vite hvordan det også her kan skifte. Snart kjennes Skriften så åpen. Det er som hvert ord av den taler til oss det vi gjerne vil ha for vår sjel. Det er som vi forstår den så godt. Snart kan den være helt lukket. Vi forstår ingen ting av den, det den sier angår oss liksom ikke. Ingen ting passer til det vi trengte å få høre.
Heller ikke denne skifting bør vi ta altfor tungt og høytidelig. Derimot bør vi legge oss på sinne hovedregelen for all bibellesning: Hopp over alt du ikke forstår – dvel ved det du forstår. Følger vi nemlig den regel konsekvent, blir det etter hvert færre og færre steder vi hopper over. Forståelsen utvides, det uklare forsvinner, og fram fra Bibelens blad lyser sterkere og sterkere han som den først og sist vitner om: Jesus Kristus.
Bibelen er Boken, «Bøkenes bok». Verdenslitteraturens «bestselger» – og dens funklende stjerne. Det er ikke så underlig. Den har jo ikke bare visse historiske mennesker til forfattere. Den er Guds bok, har Guds Ånd til forfatter. Derfor atskiller den seg fra alle andre bøker. Andre bøker tåler å leses to eller tre ganger hvis de er riktig gode. Så kan en dem. Med Bibelen er det helt annerledes. Første gang en leser i den, forstår en lite eller ingenting. Men lar en seg ikke avskrekke og leser mer, så finner en mer. Og jo mer du leser, desto mer finner du. Aldri blir den utlest. Aldri kan du den. Alltid gir den noe nytt, noe du ikke så eller ikke forstod før. Aldri blir den kjedelig for den som leser den. Det er bare de som ikke leser den som finner den kjedelig. Men de har i grunnen ingen rett til å ha noen mening om den.
Fortsettelse fra det som er skrevet i L&E 05-26
Derfor er det knapt noen åndelig beskjeftigelse som lønner seg bedre enn å ofre litt tid og omtanke for Bibelen. Det er aldeles utrolig hvor uhyre mye den gir til vederlag for ganske små anstrengelser. En merkelig bok!
Når vi blir kjent i den, blir den levende. Når vi begynner å få litt oversikt over dens åndsverden, fenger den i sinnet som aldri før. Når vi begynner å bli litt hjemmevant i dens ordforråd og tankeverden, så skinner dens lys inn i vårt hjerte og liv på en helt enestående måte. Da blir den vår beste og mest trofaste ledsager på livsvandringen. Da blir den lykten for vår fot og lyset på vår sti.
En merkelig bok!
En skal vokte seg for å betrakte Bibelen som en samling trylleformularer eller kraftord. Fristelsen til en slik bibelbetraktning lurer i hver eneste «mannakornkopp», og i hvert eneste forsøk på gjennom «oppslag» å få passende kraftord i livets situasjoner. Jeg vil ikke nekte at en i særlig vanskelige stunder og tilfeller – når en ikke vet hvor en skal søke råd – ved Guds nåde og vise styrke kan få godt og kraftig svar gjennom «mannakorn» eller «oppslag». Men ve den bibelleser som gjør slikt til «normal» måte å lese Bibelen på. Han bør dog huske på at Satan like gjerne som Gud kan blande seg i fingertuppene i mannakornkoppen, og bokbinderen kan like gjerne som Guds Ånd ha bestemmende innflytelse på hvor «tilfeldige» oppslag faller opp.
Det normale må være at en bibelleser fra tid til annen opparbeider seg såpass kunnskap om Bibelen og om hvor det ene og andre i den finnes, at Guds Ånd i vanskelige tider kan bruke hans kunnskaper til å minne ham om hvor han skal lete for å finne svar på sine spørsmål.
Hva nå med kontakten med Gud gjennom Bibelen?
Kontakten med Gud i Ordet kjenner vi bare da når det blir Guds personlige ord og tiltale til meg personlig. Det virker jo alene Guds Ånd. Men på grunnlag av de erfaringer vi gjør, kan vi godt selv på mange enkle måter åpne oss for Åndens virkninger gjennom Ordet. F.eks. ved å gi akt på den enkle ordlyd, på «hva som skrevet står», ved å legge merke til de mange små ord som Guds mening i Ordet ofte bryter seg vei til oss ved. Guds Ånd har selv inspirert Skriften, og derfor er intet overflødig i den. Hvert ord, hvert lite komma har sin mening. Ofte kan nettopp det å merke seg et lite «vi», «du», «verden», «alle», eller et lite «for», «i», «men» eller lignende gjøre utslaget til at et enkelt ord i Bibelen blir som et vindu som vi ser like inn i Guds himmel igjennom, inn i Guds evige hjertes råd og tanker om oss.
Guds Ånd sikter alltid på å gi oss sitt særlige vitnesbyrd når vi hører Ordet. For Åndens vitnesbyrd i og med Ordet består dels i å oppklare for hjertet den rette mening med Ordet, dels i å forklare Kristus for hjertet, dels i å veilede oss til hele sannheten så vi skal erkjenne den allsidig, dels i å forvisse oss i troen om vår egen nådestand og vitne sammen med vår egen ånd om vårt barnekår. Uten dette Åndens vitnesbyrd under høring og lesing av Ordet kan vi aldri forstå eller tilegne oss Ordet rett. Men i kraft av det blir Ordet levende, klart og gjennomsiktig – og blir tilegnet oss til personlig eie og gir lys i Guds råd.
Jeg vil her få lov å fortelle noe «opplevd» under sjelesorg som prest og som jeg tror kan belyse dette nokså godt.
En troende kvinne som var dødssyk, sendte en gang bud på meg. Hun hadde en temmelig ugudelig, men høyst egenrettferdig mann. Da hun gjerne ville han skulle få høre Ordet, ba hun ham sitte inne under vår samtale. Etter en velsignet åndelig samtale med hustruen, tenkte jeg at jeg også måtte prøve å gi mannen et ord fra Gud. Både hustruen og jeg tenkte situasjonen kanskje skulle gjøre det naturlig å få komme på talefot med ham om hans sjel. Han var kjent som en hard mann. «Hvordan har De det, da?» spurte jeg ganske forsiktig. «Takk, bare bra», svarte han nesten avvisende og lot som han forstod spørsmålet var myntet på den legemlige velferd. Det ble en del snakk, men jeg syntes ikke jeg kunne oppgi mitt ønske. «Jeg har sett et bilde av Dem, jeg!» prøvde jeg å si på litt gemyttlig, ertende måte. Han så komplett uforstående på meg. «Jeg mener det bildet Guds ord tegner av Dem» sa jeg, for å sette ham på sporet. «Har De lyst til å se det?»
– Jo, han hadde da det. Og så leste jeg for ham: «Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste» (Rom 3:10ff).
Da jeg hadde lest disse ordene, så jeg på ham og sa: «Dette er Dem, det.» Da skal jeg si han ble sint! Det formelig smalt av ham: «Nei, det er det ikke», sa han. Som prest er jeg jo vant til at folk snakker meg etter munnen i åndelige spørsmål. Desto mer overraskende kom denne spontane protesten. Jeg summet meg og tenkte at jeg fikk ikke være for grov: «Jaså – det er ikke Dem, dette? Men det er iallfall bilde av meg slik jeg er i meg selv», sa jeg. «Nei, det er det ikke», fortsatte han like arg og opprørt. Jeg ble enda mer forbauset. «Men hvem er det bilde av?» spurte jeg. «Det der er sagt om tjuver, kjeltringer, gatepiker, horkarer, mordere og annet slags pakk», sa han, «men verken presten eller meg eller andre skikkelige folk». Da forstod jeg mannen åndelig, og fant tidspunktet inne til å sette saken på plass. «Å – jeg tenker det er sagt om hyklere og fariseere òg, jeg», sa jeg, og det var ment som en brodd. Den traff. Han reiste seg, og strøk på dør.
Episoden belyser en meget alvorlig sannhet. Får ikke Guds Ånd opplyse hjertet når en hører Ordet, slik at en umiddelbart hører seg innbefattet og omtalt i Ordet, så fungerer våre hjerter som et slags postbud. En sender Ordet fluksens videre til andre som en kan tenke seg det passer bedre på. Selv blir en utenfor Ordets lyskrets – og i det naturlige menneskets dype åndelige mørke.
Et annet trekk. Jeg hadde i lengre tid besøkt en mann som strevde noe forferdelig og ikke kunne få det til å tro. Det vil si han trodde nok på en måte, rent kunnskapsmessig. Men han følte selv at denne troen hans ikke var noen hjertets enhet med Herrens Ånd i Ordet. En dag jeg kom til ham, strålte hele mannen. «Nå ser jeg det», sa han straks jeg var kommet inn. «Tenk at det var så enkelt – og jeg som hadde strevd så skrekkelig». Da jeg ba om en nærmere forklaring, fortalte han: «Jo, i går, da jeg satt og leste om Jesu samtale med Nikodemus, så kom jeg til ordene ‘så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne’. Jeg kom ikke lenger. For med en gang jeg leste ordet ‘verden’ var det som det falt skjell fra øynene mine, og det stod ganske klart for meg at det jo er meg Gud elsker og har gitt sin Sønn». Slik var han blitt viss om sin egen frelse, og om at han var gjenstand for Guds evige kjærlighet.
Også dette kaster lys over noe vesentlig: Åndens vitnesbyrd består i at vi umiddelbart får høre oss inn i Ordet så det treffer oss umiddelbart. Da avstreifes det kunnskapsmessige, og det får fullverdig betydning som Guds tale til oss, som hilsen fra Gud personlig. Da får det liv. Da blir det kontakt. Da er det salig å være bibelleser eller tilhører til forkynnelsen.
Gud gir oss sann åndelig kontakt med ham i bønnen, og i sin Hellige Ånds vitnesbyrd I Ordet. Det er gudslivets lykkelige hemmelighet.
Fra Ordet og troen. Lunde forlag 1979.