Efesus
Begynner vi helt vest i dagens Tyrkia, sånn ca midt i forholdet nord-sør, kan vi i dag finne ruinbyen Efesus. Dette var en stor og velkjent by i oldtidens Romerrike og lå i den romerske provinsen Asia. Her var apostelen Paulus så vidt innom på sin andre misjonsreise (Apg 18:19-21), men på sin tredje misjonsreise var han der i to-tre år (Apg 19:1-41+20:17-38). Da Paulus noe senere ble fengslet, skrev han Efeserbrevet til dem fra fangenskapet.
Timoteus ble på et enda senere tidspunkt stasjonert i Efesus for å hjelpe menigheten i møte med vranglære (1Tim 1:3). Enda senere sier den kristne historiefortellingen at apostelen Johannes kom til byen, og at han var der da han fikk skrive Johannesevangeliet. Mens Johannes var forvist til øya Patmos (Åp 1:9) og fikk Åpenbaringen, var Efesus en av de sju menighetene som fikk eget brev (Åp 2:1-7).
Kolossæ
Mens vi kan følge Efesus veldig nært i Det nye testamentet, er det annerledes med Kollossæ. Denne byen lå en del lenger øst for Efesus, også innenfor det vi i dag kjenner som Tyrkia. Gangavstanden, ca 200 km mellom byene, går for en stor del gjennom den paddeflate Meandersletta, der Meanderelva snor seg nedover mot kysten. Ikke langt fra Kolossæ tar vi av fra Meander og følger sideelven Lycos et lite stykke, og her inne, i et mer kupert terreng, finner vi Kolossæ. Ikke langt borte ligger tvillingbyene Laodikea og Hierapolis. Vi er fremdeles i provinsen Asia, men er nå kommet inn i det frygiske området.
Kolossæ, bynavnet, er bare nevnt en gang i Bibelen, i brevet som Paulus skrev til menigheten i byen. Brevet starter slik: Paulus, ved Guds vilje, Kristi Jesu apostel, og vår bror Timoteus – til de hellige og troende brødre i Kristus i Kolossæ: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far.
Bønn og samfunn
Apostelen skriver til de kristne i denne innlandsbyen. Han ber for dem, og sier i starten av brevet at: «Vi takker alltid Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, når vi ber for dere» (1:3). Brevet er på en måte omkranset av bønn, for mot slutten av brevet (4:3) sier Paulus: «Be også for oss.» Slik skulle vel vi også be for hverandre i dag. Forkynnerne og lederne våre skulle be for venneflokkene, og de kristne i bygd og by skulle be for forkynnerne og lederne. Bønn, men også takk.
Tenk at Jesus har vunnet seg mennesker for sitt rike. Dyrebare sjeler på vei til det evige målet – takk Gud! Måtte bare ingen bli liggende etter på veien! Og be om at Gud må åpne en dør for Ordet, så vi kan forkynne Kristi mysterium. Be om at jeg kan åpenbare det ved å tale som jeg bør, sier apostelen (4:3-4). Å, hvor er vi også i dag i behov av forbønn!
Til tross for denne fortrolige tonen og omgang i bønnen, hadde Paulus aldri vært i Kolossæ. Det kommer frem at de inne i Lycos-dalen er blant de andre som aldri har sett mitt ansikt (2:1). Så det var ikke det personlige kjennskapet og vennskapsforholdet som knyttet dem sammen. Det var altså ikke det at de hadde «drukket kaffe sammen» som virket denne samhørigheten og omsorgen, dette samfunnet og denne fortroligheten. Nei, det var Frelseren. Den samme Frelser Jesus Kristus knytter hjertene sammen og gir felles håp om evig liv hjemme hos Ham. «For vi har hørt om deres tro på Kristus Jesus og om den kjærlighet dere har til alle de hellige, på grunn av det håp som ligger ferdig for dere i himmelen» (1:4-5). Ingen sosiale relasjoner, arrangement eller påfunn kan erstatte samfunnet i Jesus!
Vekkelse
Det står i forbindelse med Paulus sitt lange opphold i Efesus på den tredje misjonsreisen: «… alle som bodde i Asia fikk høre Herrens ord, både jøder og grekere» (Apg 19:10). Guds ord spredte seg ut. Det må ha vært mennesker som fikk høre evangeliet i Efesus og ble frelst, og som igjen ble redskaper til å bringe Ordet til nye mennesker. Guds ord er levende og virksomt. Det er skarpt. Det gjør sin gjerning. Det er som såkorn med stor spirekraft. Ordet fra Guds munn vender ikke tomt tilbake.
Ikke alle tider er vekkelsestider. Men alle tider har behov for Guds klare, rene og virkekraftige ord. Sås det sparsomt vil en uansett høste sparsomt (2 Kor 9:6). Og skal en ha håp om en høst i det hele, må det sås med ekte såkorn. Derfor er vranglæren så farlig og drepende. Vårt ansvar er ikke resultatene, men vårt ansvar er at vi tar imot Guds ord i våre hjerter, og at vi innenfor vårt ansvarsområde sørger for at Guds sanne ord får lyde.
I Efesus var det vekkelse. Mange ble frelst, og livet ble nytt. De som levde av avgudsdyrkelsen, slik som sølvsmeden Demetrius, ble bekymret for sin økonomiske situasjon. Han sa til de i denne bransjen: «Menn, dere vet at vi har vår velstand av dette arbeidet. Men nå ser og hører dere selv, at ikke bare her i Efesus, men over nesten hele Asia, har denne Paulus ved sine overtalelser forført en stor hop, ved å si at de guder som blir laget med hender, ikke er virkelige guder. Nå er det ikke bare fare for at vårt håndverk skal komme i vanry, men det er også fare for at tempelet til den store gudinnen Artemis skal bli regnet for ingenting, og at det blir gjort ende på hennes storhet, som hele Asia, ja, hele verden dyrker» (Apg 19:25-27).
Det er tydelig at ikke bare Efesus var berørt av vekkelsen, men nesten hele provinsen Asia, etter det Demetrius mente.
Epafras
Og Ordet kom til Kolossæ. Mannen Epafras var fra Kolossæ. Paulus sier Epafras var en av deres egne (Kol 4:12). Han har antakelig vært i hovedstaden Efesus under vekkelsen og møtt Jesus gjennom Paulus sin forkynnelse. Så har han fått være det menneskelige redskapet for evangeliets utbredelse hjemme i sin egen by. Kolosserbrevet forteller litt om da det fruktbærende og voksende evangeliet ble kjent i Kolossæ: «Slik har dere også fått lære det av vår kjære medtjener Epafras, som er en trofast Kristi tjener» (Kol 1:7). Tenk hvor stort! Så ble Jesu navn forkynt også for de der inne i Lycos-dalen. Og mennesker kom til tro, fikk syndenes forlatelse og håp om evig liv.
Men vanskelighetene banket raskt på døren til menigheten. Det leser vi også ut av Kolosserbrevet. Vanskeligheter internt i menigheten med vrang lære. Kanskje var det derfor Epafras igjen møtte Paulus? Var det for å få råd og hjelp? Men hvor var Paulus nå? Langt borte. I Roma. I fengsel. Paulus sier at Epafras har fortalt fra hjemmemenigheten (1:8). Og Paulus ber for dem. Han sier i denne sammenhengen: «Derfor har vi ikke holdt opp å be for dere, like fra den dag vi fikk høre om det. Vi ber om at dere må fylles med kunnskap om Guds vilje i all åndelig visdom og forstand, så dere kan vandre verdig for Herren, til behag for ham i alle ting, ved at dere bærer frukt og vokser i all god gjerning gjennom kunnskapen om Gud, og blir styrket med all kraft etter hans herlighets makt, så dere kan ha all utholdenhet og tålmodighet» (Kol 1:9-11).
Utenom Kolosserbrevet er Epafras bare nevnt en gang i Det nye testamentet, og det er i Filemonbrevet. Der blir det sagt at Epafras hilser til Filemon, og Paulus sier da at Epafras er hans medfange (File 23). Epafras sitter altså i fengsel han også. Vi vet ikke hvorfor. Var han blitt tatt av keiseren, Nero, eller hadde han tvert imot frivillig gått i fengsel for å være sammen med Paulus og tjene ham? Vi vet ikke. Det vi vet er at det ble ikke Epafras som reiste tilbake til Kolossæ med brevet. Han var blitt medfange.
Det kan se ut til at mange som har betydd mye i Guds rike ikke «premieres» med et lett liv i denne verden, men heller at det blir vanskelig, menneskelig sett. Men om kristne mennesker kommer i vanskelige situasjoner, ja, blir fengslet, er ikke Guds ord bundet. Kolosserbrevet er skrevet i fengsel. I et annet brev fra samme fengselsopphold, sier Paulus til dem som var bekymret for misjonsvirksomheten da han ble fengslet: «Jeg vil at dere skal vite, brødre, at det som har hendt meg, heller har ført til framgang for evangeliet. Det er nemlig blitt kjent for hele livvakten og for alle de andre at det er for Kristi skyld jeg er i lenker. Og på grunn av lenkene mine er de fleste av brødrene blitt så tillitsfulle i Herren at de med enda større mot taler Ordet uten frykt» (Fil 1:12-14).
Filemon
Vi skal ikke her ta med mye om brevet til Filemon. Men det er tydelig at Filemon bodde i Kolossæ som en fri mann. Han hadde en gang en slave som rømte. Som mange rømte slaver på den tiden gjorde, er det tydelig at Onesimus, som slaven het, også rømte til Roma. I en storby er det lettere å gjemme seg og leve anonymt. For ble en rømt slave tatt, ble det streng straff, ofte dødsstraff.
Men i Roma ble Onesimus kjent med Paulus. Ja, mer, han ble kjent med Jesus – han ble frelst. Og da fikk han et nytt forhold også til samfunnets lover. Han gikk tilbake til sin tidligere herre, Filemon. Men tenk – Paulus kjente Filemon, og Filemon var en kristen! På veien hjem til Filemon får Onesimus med seg et brev fra Paulus. Det er dette som er Filemonbrevet i Bibelen. Så fint! I brevet rekker Paulus på en måte hendene både til Onesimus og Filemon, og så ber han Filemon rekke sin ledige hånd til Onesimus og ta imot ham som en kristen bror. Selv om de fremdeles er i ulik menneskelig stand og stilling, er de like for Herren og brødre i den Herre Jesus Kristus. Fortapte syndere i seg selv, men frelst av bare nåde for Jesu skyld.
Tykikus
Det var denne mannen som var «postbud». Han reiste fra Paulus i Romas fangenskap til Kolossæ med det brevet vi kjenner som Kolosserbrevet. Paulus sier at «hvordan det går med meg, det skal Tykikus fortelle dere alt sammen. Han er min trofaste hjelper og medtjener i Herren. Nettopp derfor sender jeg ham til dere, for at dere skal få vite hvordan vi har det, og for at han skal oppmuntre deres hjerter» (Kol 4:7-8).
Og i verset etterpå får vi vite at Onesimus også er med på denne turen, så vi forstår at Tykikus og Onesimus reiste sammen til Kolossæ. Antakelig ble også Efeserbrevet fraktet på denne postturen med Tykikus. Efeserbrevet 6:21 sier at det er Tykikus som skal fortelle hvordan Paulus har det og hva han gjør.
Tykikus var altså en hjelper for Paulus, noe vi ser både på den tredje misjonsreisen og senere (Apg 20:4; 2 Tim 4:12 og Tit 3:12). I Guds rike på jord er det bruk for hjelpere. Villige hjerter og villige hender. Skal Guds rike bli forkynt og fungere, er det mange som må hjelpe i tillegg til forkynneren. Alle er tjenere og hverandres medtjenere. Det er som en kropp, der alle lemmer er uunnværlige, og hodet for hele kroppen er Jesus. Alle har sitt liv fra han, og han er dypest sett hjerne og hjerte bak det hele, han som vil at alle skal bli frelst, og komme til sannhets erkjennelse (1 Tim 2:4).
Jordskjelv
I slutten av Apostlenes gjerninger leser vi om at Paulus ble tatt til fange og etter hvert ført til Roma. Beretningen slutter med at Paulus kommer til Roma, og han får et forholdsvis fritt fangenskap der i to år. Men vi får ikke der vite noe om hvordan rettsaken gikk. Vi regner med at dette fangenskapet i Roma var ca år 60-62 og at Efeserbrevet, Filipperbrevet, Kolosserbrevet og Filemonbrevet (kalt fangenskapsbrevene) ble skrevet da.
Akkurat i denne tiden kom det et kraftig jordskjelv i Lycosdalen. Både Hierapolis, Laodikea og Kolossæ ble lagt i ruiner. Kolossæ ble ikke oppbygget igjen. Flere hundre år senere ble en ny by reist et stykke lenger borte, under samme navn, men gamle Kolossæ forble i ruiner.
Det ser ut til at brevet nådde fram før jordskjelvet. Men tiden ble kort. I Åp 1:3 leser vi: «Salig er den som leser og de som hører det profetiske ord og holder fast på det som der står skrevet. For tiden er nær.» De i Kolossæ fikk veldig kort tid. Hvor lang tid får vi – du og jeg? Og hvordan er vårt forhold til Frelseren? Den som tror på ham skal ikke bli til skamme. For en kristen er dette sannheten, enten Jesus henter oss gjennom døden eller ved sin gjenkomst og denne tidsalders avslutning: «Når Kristus vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med ham i herlighet» (Kol 3:4). Men for den som ikke er frelst, lyder kallet om å vende om før det er for sent.