Litteraturen som utgis av Såmannen i Bolivia og Peru når stadig lenger ut. Vår bønn må være at den ikke bare når ut, men også kan nå inn – inn til hjertene og gjøre sin gjerning til frelse og nytt liv. Våre medarbeidere her ute får av og til spørsmål om å komme og ha møter, slik at evangeliet kan bli nærmere forklart for dem. En av dem som ofte er ute med forkynnelse er Rafael Veizaga.
Rafael fortsatt i tjeneste
Det samme varme smilet møtte oss da vi traff Rafael Veizaga i Cochabamba denne gangen.
– Jeg er fortsatt ute med evangeliet. Det er ikke den samme tilstrømmingen til møtene som før, men nøden er ikke blitt mindre av den grunn. Til helga skal jeg ut å tale på et stevne over tre dager. Det er quechua-talende ute på landsbygda som spør om jeg kan komme.
– Men kjører du bil fortsatt? Du er jo ingen ungdom lenger.
– Det er sant. Jeg fyller snart 87 år, men jeg kjenner meg ennå i god form. I fjor måtte jeg fornye sertifikatet. Og enten du tror det eller ei så fikk jeg det for tre nye år. Men nå reiser jeg ikke ut alene lenger. Jeg har alltid med meg noen.
Samtalen med Rafael går fort over til åndelige spørsmål. Det er tydelig at han lever i Ordet og at minnet er godt fortsatt.
– Jesus kommer snart igjen, sier han. – Utviklingen både i verden, i Israel og i menighetene taler sitt tydelige språk. Kulden mellom de kristne er også et kjennetegn. Det gjelder å være rede og leve i tilgivelsen og kjærligheten.
Han uttrykker glede over at han fikk treffe en god del av misjonsfolket da han var i Norge i juni 2017. Spesielt godt husker han at han fikk tale til så mange ungdommer som var samlet til leir.
Og han vil gjerne hilse til alle som han møtte.
Heldagstur til landsbygda
Sist lørdag fikk Marit og jeg være med René og Pastora for å treffe noen av dem som lytter til de daglige andaktene på quechua som René sender ut på telefonene deres. Turen startet fra Såmannens senter klokka 7.00 og vi var ikke tilbake igjen før den nærmet seg 19.00.
Det ble en uforglemmelig tur gjennom flott natur. Jo lenger ned vi kom, ble vegetasjonen mer frodig, og varmen ble også mer merkbar. Landsbyen vi besøkte ligger ca. tre timers kjøring fra Såmannens senter, på omtrent 2000 meters høyde, men en skal ikke så mange høydemeter ned før klimaet blir annerledes, 1000 meter ned utgjør en stor forskjell. Vi så det ikke minst på avlingene. Det er høst her nå. Ved senteret der vi bor har tørken ført til at maisen knapt er egnet til dyrefôr. Nede i denne dalen som vi kom til, sto den så fint takket være mer fuktighet og nedbør.
Før møtet fikk vi servert kyllingsuppe, med store og saftige maiskolber til. Ikke mindre enn 12 hunder hadde sitt tilhold her på gårdsplassen, og nå ventet de tålmodig på om det skulle bli en smakebit etter måltidet.
Enka som hadde innbudt oss til å ha denne samlingen i heimen sin, fortalte at det ikke lenger var noen møter å gå på for henne. Mannen hadde vært en åndelig leder inntil han døde for tre år siden. Nå var mange av de yngre flyttet inn til mer sentrale strøk. Derfor er det så viktig å få disse andaktene som René sender oss, fortalte hun, det er med på å holde liv i oss.
Gjensynsgleden var stor. René og Pastora har bodd i området i fem år, mens barna ennå gikk på skole. Det var tydelig at de hadde fått en fin inngang mellom folket.
Det var åpent og godt å tale om «Den gode hyrde», som har gitt livet sitt for fårene. Han kjenner sine og er kjent av sine. Hans fremste ønske er at vi skal få være med i det store bryllupet i himmelen, og ikke gå fortapt sammen med så mange som ikke bryr seg om å ta imot frelsen og høre Jesus til.
På hjemvei fortalte René at han nå sender ut andakter til over tre hundre og femti personer hver dag. Og disse videreformidler ofte til andre. Så han vet ikke nøyaktig hvor mange lyttere det er i virkeligheten.
Telefon til René dagen etter
Det kom en telefon til René etter at vi var kommet hjem. Det var den yngre kona som hadde vært på møtet, og som hadde hjulpet den eldre enka med å lage mat til oss. Hun hadde fulgt så godt med i Bibelen sin. René fortalte meg at hun var en gild kristen, men at mannen var ufrelst.
Denne kona fortalte nå at mannen hennes hadde begynt å lese i ei av bøkene som han hadde fått etter møtet. Det hadde gjort stort inntrykk på ham, og nå ville han vite hvordan han kunne bli frelst.
René har lovt å følge opp den lille flokken, og ikke minst å ta seg av denne mannen.
I en nabobygd holdt en flokk på å bygge et forsamlingshus. På veien bort overleverte vi det siste studieheftet som Gonzalo har skrevet, «El único camino» (Den eneste veien). De hadde fått Rosenius-litteraturen fra før, som de satte stor pris på. Nå hadde de ringt René for å be om noe som de kunne studere sammen i forsamlingen.
Snart hjemtur
Det er mange tanker som melder seg etter disse to månedene i Bolivia. Hjemturen starter om ei uke når dette skrives. Akkurat nå er det blokkeringer og stengte veier. Den økonomiske situasjonen i landet er svært vanskelig. Bensin- og dieselprisene er på vei opp. Dette påvirker hele næringslivet.
Men det er håp om at regjeringen kan finne en løsning på dette akutte problemet, og at blokkeringene snart kan opphøre.
Det er gledelig at den nye regjeringen har åpnet opp for mer frihet til å forkynne Guds ord i landet. Så får vi håpe at innbyggerne kan få oppleve en bedret økonomisk situasjon, men også at evangeliet kan gi dem åpne øyne for det som er enda bedre – den virkelige rikdommen i Jesus Kristus.
Marit og Ingar Gangås