Tidligere i år dro vi en gjeng til Moldova for å besøke Natalia og Vladimir, samt menigheten i Transnistria. Vi var til sammen 8 reisende som dro sørover. I Chişinău fikk vi oppleve hverdagslivet i den moldovske hovedstaden, i et land som er tydelig splittet mellom to stormakter: EU og Russland.
Senere i uka fikk vi oppleve en annen side av landet da vi dro over elven Dnister, over til Transnistria. Her er befolkningen hovedsakelig russervennlig, til forskjell fra de i hovedstaten, og russiske flagg ikke uvanlige.
I Camenca, hvor vi oppholdt oss under besøket i Transnistria, var det første som møtte oss ved hotellet en svær byste av Lenin. Man føler seg nærmest dratt tilbake til en svunnen tid. Det er for øvrig i Transnistria menigheten hører til, og Natalia og Vladimir var med oss over Skype under møtene.
Det som mest ble til ettertanke for egen del fra oppholdet i Moldova og Transnistria, er menighetslivet og den åndelige situasjonen der. John Peder Samdal, som hadde møtene i Camenca, fikk dette rådet fra en i menigheten: «Du må ikke gjøre samme feilen som Per. Du må være her lenger enn ei uke!»
Behovet for de kristne i Moldova er noen som kan forkynne klart for dem og som kan være der regelmessig, eller i hvert fall over en lengre periode. Og både John Peder og Per istemte at de gjerne skulle være lenger, men at det for dem ikke er mulig med de oppgaver de allerede har. Dette er et bønneemne for oss: at Gud måtte få vekke opp noen til å reise ut til Moldova, en som kan være ute i lengre perioder.
Den lutherske kirke i Moldova er liten, og det er den ortodokse kirke som er rådende. Det personlige guds- og menighetsliv er redusert til hva man skal gjøre i kirken. Forkynnelsen uteblir. Å, tenk om noen kunne forkynne evangeliet til de mange ortodokse kristne som går der. Tenk om de kunne få høre om Jesus som døde for deres synder klart og evangelisk!
Måtte troens brann bli tent i oss her hjemme så det blir vår nød at også andre må få se Jesus og ta imot Ham som kan og som vil frelse!
Akk Fader, la ditt ord, din Ånd hos oss få overhånd!
Og se hvor full din urtegård av torn og tistel står!
Din vekst du har vel her, men akk, hvor tynn den er!
Hvor lite er dog kraften kjent av ord og sakrament!
O Jesus, Jesus, kom dog snart og se din vingårds art!
Av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brann?
Hva hjelper det vi vet du døden for oss led,
når vi ei står mot Satans verk i troen frisk og sterk?
O Hellig Ånd, til deg vår skatt, vi sukker dag og natt.
Kom, gi oss samme lys og kraft som fedrene har hatt,
da kristendommen stod som tre med sterkest rot,
med frukt som purpur og som sne – ja, Herre, la det skje!
(Hans Adolph Brorson, 1765)