Øst for Jordanelva var landet allerede skiftet ut til Ruben, Gad og halve Manasses stamme. Det skjedde mens Moses enda levde. Nå gjenstår utskifting for de ni og en halv stammene som er igjen. Under tildelingen skulle ypperstepresten Eleasar, Josva og overhodene for ættene i Israel være til stede, og det skulle foregå ved loddkasting. Herren skulle på den måten bestemme hvem som skulle ha hva.
I denne sammenhengen kan ikke det lovede Kanaan og arveutdelingen tjene som forbilde på det himmelske Kanaan og arven i det fullendte Guds rike. Der er jo nettopp striden fullendt og all strid ferdig utkjempet. Utdelingen av disse landområdene er nok snarere en anskuelsesundervisning i at Herren Jesus etter sin fullkomne seier på Golgata ( Josvas seiere), utdeler både bo-område og virkeområde for alle sine barn den tid de lever her i verden. Guds barn utplasserer ikke seg selv, det skjer ved Herrens «loddkasting». Han gir den enkelte de nådegaver som trengs og utdeler «landområder».
Denne måten å se livet på er for endel kristne blitt fremmed og litt «overåndelig». Mange er mer preget av tanker om tilfeldighet, skjebne og om å være «sin egen lykkes smed». Valgene bærer da også preg av det!
Josva kommer med et påtrengende spørsmål til sitt folk:
Da sa Josva til Israels barn: Hvor lenge vil dere ennå dryge før dere drar av sted og inntar det landet Herren, deres fedres Gud, har gitt dere? ( Jos 18:3)
De skulle videre velge ut tre menn for hver stamme som skulle kartlegge landområdene og senere legge dette frem for Josva. Landområdene skulle deles opp hensiktsmessig, men det var Herren som avgjorde hvilken stamme som skulle ha hvilket område.
Er der noen i vår tid som på «Josvas oppfordring» velger ut noen av menigheten, og at disse sendes ut av Josva ( Jesus)? Noen som systematisk kartlegger områdene og siden legger det frem for Jesus? Så avgjør han hvilken «stamme» som skal befolke og virke i det aktuelle området. Det er et samspill her, hvor menigheten skulle velge ut og sette noen i et arbeid, men at de fortsatt var avhengige av Herrens råd og beslutninger i form av loddkastingen.
Er det kjent for oss at vi settes i bevegelse ved Jesu oppfordring og ransakende spørsmål:
Hvor lenge vil dere ennå dryge før dere drar av sted og inntar det landet Herren, deres fedres Gud, har gitt dere?
Vi burde da også være åpne for at Jesus plasserer oss i områder som andre før oss har sondert og lagt frem for Jesus i bønn.
Når det gjelder utdelingen av nådegaver og utrustning, sier 1 Kor 14:1: «Jag etter kjærligheten! Søk med iver å få de åndelige gaver, særlig å tale profetisk!» Denne gode iver og gode søking etter åndelige gaver fødes i hjerter som trykkes av egen fattigdom og utilstrekkelighet i tjenesten, samtidig som en ser og merker det skrikende åndelige behovet i det området som blir lagt inn over en. Så er en midt i iveren fortsatt helt avhengig av ham som gir og utruster.
Også våre egne folk må lære å gjøre gode gjerninger, der det er behov for det, så de ikke skal være uten frukt. (Tit 3:14)
«der det er behov for det…». Kallet kommer ofte sammen med at Herren viser oss forskjellige udekte behov. Da er det ikke bare å skyve disse oppgavene over på andre som vi synes er mer skikket til det. Vi bør heller, i første omgang, regne det som et kall til oss.
I disse kapitlene beskrives to forskjellige holdninger til det å få tildelt landområde. Den ene finner vi hos Kaleb ( Jos 15:13f ), og den andre hos stammene etter Josefs sønner, Efraim og Manasse.
Kaleb fikk tildelt det området han på særlig måte hadde utspeidet for førtifem år siden. Der holdt fortsatt etterkommerne av den storvokste Anaks-ætten til.
Efraim og Manasse fikk tildelt store områder. Manasse fikk en del på østsiden av Jordan og en del på vestsiden og helt ut til havet. Efraim fikk tildelt landområdet lenger sør med grense mot Gad, Juda og Benjamin stamme. Efraim og særlig Manasse fikk store områder, men de var også meget tallrike. Derfor klager de til Josva om at de burde fått større områder og at kanaaneerne i dalene og på slettene er vanskelige å fordrive, de har jernvogner. ( Jos 17:14-16)
Så har Kaleb fått tildelt et område med bla. storvokste anakitter, og Manasse/Efraim områder med fiender i jernvogner. De har begge fiender i sitt område som er livsfarlige å gi seg i kast med.
Kaleb responderer med å holde frem Herrens løfter, slik han også gjorde for førtifem år siden. ( Jos 14:12) Han nedkjemper da også tre kjente etterkommere etter Anak. ( Jos 15:14) Men kampene er harde og det kreves stort mot for å gå imot de befestede byene. Hans datter Aksa blir gitt til kone for den som har mot til å innta Kirjat-Sefer.
Efraim og Manasse er store og tallrike stammer, men klarer ikke å drive bort fiendene. ( Jos 16:10, 17:12-13) Det ser ikke ut som at de sterke fiendene gjorde dem søkende til Guds ord og løfter. Men de klager til Josva og vil ha andre og større områder. Like fullt står Josva fast ved sin tildeling og sin beslutning. ( Jos 18:18)
Om en ikke er trofast der hvor Herren først plasserer oss, hjelper det ikke med andre og «større områder». Det er ikke området og fiendene som er det største problemet, men snarere den åndelige situasjonen i Efraim og Manasse, den åndelige situasjonen i Guds folk, i deres eget hjerte. Hvem ligner vi mest på? Hvem ligner jeg mest på? Kaleb eller Efraim og Manasse?
Til sist får Josva tildelt en by etter Herrens befaling. I Josva 19:50 heter den «Timnat-Serah» (del av overflod). Dermed oppfylles løftet han fikk sammen med Kaleb i 4. Mosebok 14:30.
Den gang så det ikke lyst ut. Der de ti andre speiderne lå døde og slagne av Guds umiddelbare straffedom. De fikk folket til å knurre mot Gud ved å vende deres hjerter bort fra hans løfter. Ettersom deres utspeiding av landet hadde vart i førti dager skulle folket også totalt vandre om førti år ørkenen. Ett år for hver dag med utspeiding.
Så lå disse ti «fornuftige og selvkloke» døde, slått ned for Herrens åsyn. (4 Mos 14:36) Men to fikk gå videre i enfoldig tillit til Guds ord, gjennom ørkenen og inn i det lovede landet. De fikk sin arvedel og det Gud hadde lovet, selv om det ved begynnelsen av ørkenvandringen så temmelig mørkt ut.
Herren sørget også for at den nye generasjonen ikke gikk til grunne sammen med fedrene i ørkenen.
Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid. (Sal 121:8)