Vi må begynne med Gud. Han skapte familien, den tilhører ham. Han bestemmer dens struktur, og det er viktig i dag. Han bestemmer dens mål. En mann og en kvinne kan arbeide sammen etter Guds hensikt og bli en del av den. Hjemmet de bygger blir da hans eiendom. Deres forhold til hverandre bestemmes av ham, barnas stilling bestemmes av ham.
Å oppdra barn er ikke lett, ikke engang i teorien, men det er selvfølgelig lettest i teorien. Å gjennomføre det kan ha sine vanskeligheter, og der mislykkes vi nok alle mer eller mindre. Og når jeg skriver om barneoppdragelse, betyr det ikke at jeg gjør det ut fra min egen feilfrihet. Kanskje jeg i noen tilfeller gjør det bare fordi jeg har sett at jeg har gjort feil, der jeg har forstått at det skulle vært annerledes.
Churchill sa at det er lettere å styre en nasjon enn å oppdra tre barn. Det har også blitt sagt at hånden som rører vuggen styrer verden! Så viktig er barneoppdragelse.
Vi skal begynne med den enkleste delen. Det er noen regler for hvordan du skal oppføre deg, og det er ikke så vanskelig. Det er mange paralleller til hvordan vi oppdrar dyr, hvor vi snakker om negativ og positiv stimulering for å nå målet. Da er det ekstremt viktig å være konsekvent.
Bibelen understreker viktigheten av å oppdra de unge. Lær den unge den veien han skal gå! Så viker han ikke fra den når han blir gammel. (Ord 22:6) Lær, sto det.
Det kreves tid, ikke sant? I tillegg kreves det et fortrolig samfunn mellom den voksne og barnet dersom den voskne skal lære og hjelpe barnet. Fem minutter til middagen er ikke nok.
Ta denne gutten og fostre ham opp for meg. Det var Faraos datter som sa dette til Moses’ mor. Og vi kan si at det er Guds ord til alle foreldre. Fostre dem opp for meg! La dem ikke vokse vilt. Fostre dem opp. Men ikke for verden, ikke for deg selv, bare for Herren. Det er foreldreansvaret. Nå har en stor del av det havnet i andres hender, nemlig i barnehagens og skolens hender. Men det har ikke gått så bra. Antall unge med angst har doblet seg på 20 år. Vi kan ta som et eksempel at økningen i selvskading på en ekstrem måte følger den første barnehagegenerasjonen (David Eberhard).
Vårt ekteskap er ikke vårt, men Guds, det er ikke vårt hjem, men hans, det er ikke vår familie, men hans, det er ikke våre barn, men hans.
Fostre dem opp for meg. Luther sier om det fjerde budet, med tanke på foreldrenes ansvar:
De skal ikke bare samvittighetsfullt og trofast forvalte sitt embete og fysisk gi næring og omsorg for sine barn, sine tjenestefolk og sine undersåtter, men først og fremst oppdra dem til Guds ære og pris.
Foreldrene skal være i Guds sted, de skal avspeile Gud. Kanskje det første jeg tenker på er Guds ubetingede kjærlighet. Den skal være der. Men det er ikke det samme som ikke å stille krav, slik det ofte har blitt i dag. Kravløshet er ikke kjærlighet! Men det har nesten blitt normen i den vestlige verden. Da blir alle irettesettelser av barnets oppførsel umulig. Foreldre tar hensyn til barnets minste vink slik at det får viljen sin. Det er en sikker vei til å få selvsentrerte barn og foreldre med dårlig selvtillit!
Jeg tar med et sitat fra psykiater David Eberharts bok ‘Ingen tar skit i de lättkränktas land’: «Hvis du lytter til en standard diskusjon mellom dagens foreldre og barna deres, kan du lett bli ledet til å tro at alle er født som trettenåringer. Det er uenighet om hvilken mat som skal serveres. Barna får lov til å ha synspunkter på hvilke klær de skal ha på seg – en prosess som godt kan ta en halvtime. Du bør få godkjenning fra treåringen din hvis du skal på Skansen eller Gröna Lund, eller hvis du bare skal slappe av foran TV-en. Alt skal forhandles om slik du gjerne må med en tenåring. Og mamma og pappa er så ’snille’.
Ja, vi har alle hørt det kanskje: Skal du ikke komme og sette deg ved bordet nå? Vil du ikke ha litt…? Er det bedre med…? Du trenger mat, er du ikke sulten? Du prøver å resonnere med ditt trassige barn akkurat som om barnet hadde en fornuftig grunn til ikke å spise, for eksempel. Eller kaste mat på søsken, eller…» (David Eberhart)
Nå bør vi også si at oppdragelse særlig er hjertets oppdragelse. Tidligere ble det sagt at barnet skulle være ferdig oppdratt når det var to år gammelt. Da forstår vi at det hadde lite med fornuft å gjøre.
La oss ta en vanlig situasjon som et eksempel. Familien sitter ved spisebordet, det er også noen gjester med dem. Da vil du ikke skrike og slåss med barna. Når lillegutt har spist sin porsjon, vil han ha mer, mye mer enn han kan orke. Han står på sitt. Så sier mamma eller pappa for å avslutte diskusjonen at da må han spise opp alt. Jada! Så lillegutt får det som han vil. Men selvfølgelig orker han ikke å spise alt. Hva gjør mor og far da? Ja, de vil ikke ha krangel når det er gjester ved bordet, så etter litt masing slipper han å spise opp alt.
Spilte dette noen rolle? Nei, ikke hvis du ikke skal oppdra lillegutt for Herren. Men hvis du skal oppdra lillegutt for Herren, betyr det mye. Og hvis du ikke bryr deg om at det blir flere slåsskamper og skrik i fremtiden, betyr det heller ikke noe. Men du har ikke vært som Gud, som er trofast både med velsignelser og oppfyllelse av trusler. Og når du svikter når det gjelder å oppfylle trusler, sa tar det 20 ganger å være konsekvent før du er tilbake til utgangspunktet igjen. Dette betyr at de fleste mennesker i dag kanskje aldri kommer til det punktet hvor det blir naturlig å adlyde. Det skjer ikke uten mer eller mindre krangel og diskusjon.
Vi ser kort hva Rosenius skriver: «Det viktigste i denne saken er at barna blir behandlet med plan, besluttsomhet, forståelse, kjærlighet og måtehold. For foreldre bør aldri åpne munnen for å forby eller befale noe, med mindre de først er sikre på at de alltid kan håndheve sin vilje, og deretter bestemt kreve at deres ord blir adlydt betingelsesløst og uten pruting eller motsigelse.
Men nettopp derfor må de gi sine barn en viss frihet, og være forsiktige med å gi dem slike bud som de ikke er i stand til å holde. Ja, det er ofte nødvendig å lukke øynene for noen mindre feil, for å straffeforfølge de større med desto større strenghet, og aldri ha den uheldige konsekvensen at de ikke kan håndheve sin vilje, men er tvunget til å la barnas egenrådighet beholde seieren til slutt. Ingenting er så skadelig for barn som dette. Når foreldrene sier nei, bør det være nei, og når de sier noe, bør det nødvendigvis gjøres. Når barn nettopp har blitt vant til dette, vil lydighet snart være en enkel vane.»
Jeg tror dette er ekstremt viktig. Spesielt med tanke på frelsen og at foreldrene skal være i Guds sted. Gud lar seg ikke manipulere. Hvis barna blir lært at de kan manipulere foreldrene, hvorfor skulle de ikke kunne gjøre det samme med Gud? Hvis du ikke trenger å adlyde foreldrene dine, hvorfor skulle du måtte adlyde Gud? Tanken trenger ikke å være bevisst, men trenger inn ubevisst. Vi bør overfor barn ha så få forbud som mulig, men de som eksisterer må følges.
Hvis barnet ikke trenger å adlyde, hvis det oftere og oftere går av med seier, mister foreldrene sin autoritet. Nå er det slik at den du ikke respekterer og ærer, elsker du heller ikke, og det gjelder ikke minst for barna. Ingen større forbannelse kan ramme et hjem enn at de unge ikke respekterer sine foreldre. Den mest effektive metoden for å ødelegge respekt er å oppfylle alle barnets ønsker og la dem få det man vet ikke er til det beste for dem. Jeg kjenner en bestemor som oppfylte et av barnebarnas ønsker litt for mye. Hvordan gikk det? Vel, hun fikk bare utakk, fordi hun mistet all autoritet. Og hun fikk ingen kjærlighet tilbake, bare forakt.
Når det blir sagt til barnet «nå skal du legge deg», skal det bety nettopp det. Men hvor ofte skjer det ikke at barnet overtaler mor til å vente litt til, og dermed er autoriteten brutt. Hver gang en befaling ikke adlydes, hver gang barnets egenvilje triumferer, lider autoriteten. Nødvendigheten av vennlig, men bestemt disiplin, kan ikke understrekes nok.
Samtidig skal vi ikke være for snare i våre dommer overfor barnet uten at vi har satt oss inn i barnets situasjon. For det er ikke alltid slik at barnets tenkemåte er som en voksens. Her gjøres det ofte urett mot barnet, ikke minst blant foreldre med litt heftig temperament.
Øivind Andersen sier at det er to ting man ikke må overse hos barn hvis man vil gjøre sin plikt overfor Gud. Den ene er trass hos barna, den andre er løgn, en bevisst usannhet.
Det bringer oss til en ting til. Det har blitt sagt at når du skal rehabilitere alvorlige voldelige kriminelle er det nødvendig at de lærer å se og føle sin egen ondskap. Barnet må også gjøre det. Hvordan kan barnet gjøre det? Det gjør det ikke når det får alt som det vil, da opplever det at det har rett. Ondskapen avsløres i konfrontasjonen, når jeg ikke får viljen min. Vi skal ikke oppsøke konfrontasjoner, de kommer nok! Men foreldrene unngår ofte konfrontasjoner i dag. De konfronterer ikke barnet når det er ulydig, eller de blir «curlingforeldre» som feier bort alle vanskeligheter og motganger foran barna.
Det er når vi ikke får det vi vil ha at onde følelser oppstår i vårt hjerte. Det er da vi blir kjent med vår ondskap. Når barnet ikke får viljen sin, når mor og far står fast, da blir barnet seg bevisst ondskapen og egoismen i sitt eget hjerte. Det er nødvendig. Men det er også viktig at ulydigheten og det onde gjøres opp, slik at en sann og god relasjon mellom barn og foreldre gjenopprettes. Ta barnet i armene dine og snakk med det om det som har skjedd, slik at barnet får kjenne sin ondskap og synd, ikke som en rettighet som det er blitt nektet, men som synd.
Barnet skal lære for livet. Livet er ikke bare en seng av roser. Det vil møte vanskeligheter og motgang. Nå ønsker foreldre at barnet skal ha et best mulig liv og minst mulig av vanskeligheter og motgang. Derfor søker de å fjerne så mye de kan, men blir det for mye av dette, vil ikke barnet være i stand til å takle livet som voksen. Du må lære å takle motgang og vanskeligheter som barn, ellers takler du det ikke som voksen.
Det er eksempler på at mennesker når de blir voksne får posttraumatisk stresslidelse fordi de er pålagt å begynne på jobb klokken sju hver morgen. De har aldri trengt å lære eller gjøre noe som de synes er kjedelig. De takler det heller ikke i voksen alder.
Det er ikke galt at barn kjeder seg noen ganger. Det er nødvendig, for livet er kjedelig noen ganger, også som voksen. Som voksen er det ikke en mamma og pappa som feier gulvet foran meg på jobben. Jeg må håndtere de kjedelige tingene også.
Barnets relasjon til foreldrene
Noe som kanskje ikke påaktes nok er at mor kan ha behov for beskyttelse mot følelsesmessige angrep fra egne barn. En mor skal slippe å kjempe for å få respekt fra barna sine. Det er mannens plikt å beskytte henne mot det barna kan plage henne med. Hvis far hører den minste mangel på respekt for mor eller at hennes ord ikke blir adlydt, bør han straks gjøre slutt på det, og dette bør han gjøre med fasthet. Barnet skal alltid vite at bak moren er farens autoritet.
Larry Christiansen forteller om en hendelse fra barndommen:
Jeg hadde kranglet med moren min om noe, og da hun forlot rommet ropte jeg etter henne:
– Du er dum! Min far, som nettopp hadde kommet inn i rommet, tok tak i meg og spurte:
– Hvem er det som er dum i dette huset?
Jeg var stiv av frykt.
– Jeg… Jeg… Jeg er dum, jeg er dum, jeg er dum.
Min eldre bror brøt ut i latter og selv faren min kunne ikke skjule et smil, hele situasjonen ble så komisk gjennom min desperate retrett og fullstendige overgivelse. Men jeg fikk en skikkelig leksjon den gangen. Hvis jeg var uhøflig mot mor, måtte jeg forholde meg til far.
En mann som beskytter sin kone mot sine barns uhøflighet, inngir dem en respekt for mor, som sammen med eksemplet han setter når det gjelder oppmerksomhet og høflighet overfor sin kone, er en del av arven som en far bør gi til sine sønner.
Ros, overros, er kanskje også en del av problemene i dag når det gjelder barneoppdragelse. Helt fra begynnelsen hjemme og i barnehagen får man høre: «Du er så flink!» «Åpne munnen hos tannlegen! Å, så flink du er!» Er det en prestasjon å åpne munnen? Franskmannen Descuret sier at man bør være sparsom med ros, fordi det er en gift hvis det inneholder noe annet enn en oppfordring til forbedring. Dette høres ut som galskap for dagens mennesker. Men ros fungerer som en gift. Jo mer du får, jo mer trenger du. Med den kan du manipulere mennesker og dyr!
Den tidligere sentralbanksjefen for Sveriges riksbank ble født i Finland. Han snakker om oppveksten sin: Ingen har noen gang rost deg. Det var bare åpenbart at alle gjorde så godt de kunne, det var ingenting å snakke om. Savnet han ikke ros? Nei, det gjorde han ikke, de hadde ikke fått den første «medikamentinjeksjonen» som krevde mer.
Mot dette vil nok mange reagere. Så vil jeg spørre deg: Når ser du at Jesus roser disiplene sine? Aldri! Burde han ikke? Det nærmeste Jesus kom til ros, var sannsynligvis i Cæsarea Filippi etter Peters bekjennelse av at Jesus var den levende Guds Sønn. Men så sa Jesus at «kjøtt og blod har ikke åpenbart det for dere, men min Far som er i himmelen». Vel, det var ingen ros igjen for Peter.
Når det er sagt, bør vi minne oss selv på hvor viktig det er at vi oppmuntrer hverandre. Vi oppfordres til å gjøre det, og det kan være ganske likt ros, men det er en nyanseforskjell.
Barn er en gave fra Gud, en velsignelse. Og da kan du tenke at de skal ta vare på seg selv. Men barneoppdragelse går ikke av seg selv, det tar tid, tid til å få fortrolighet. Du bør være en venn med dine barn også, du bør søke deres tillit.
Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ordene som jeg byr deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dem i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg, og når du står opp. (5 Mos 6:4-7)
Guds Ord bør derfor være en del av hverdagen i alle livets situasjoner. Gud er alltid der. Barnet skal ikke bare bli kjent med seg selv, men også med Gud.
Så avslutter jeg med et sitat fra John Plogman (Spurgeon):
«Vi skulle kombinere mildhet med fasthet i vår barneoppdragelse. Barn skal ikke alltid få viljen sin, men de skal heller ikke tvinges til å tie. Mat alltid grisen når den grynter og babyen når den gråter, og du vil ha en prektig gris og et bortskjemt barn. En som øver på trompet og et bortskjemt barn er to uhyggelige leieboere, selv om de bor i leiligheten ved siden av.
Hvis vi ikke er faste i vår oppdragelse, vil barna våre snart bli en byrde for oss selv og en pine for vår neste.
Hvis vi ikke får hodepine ved å irettesette barna våre når de er små, vil de gi oss hodepine når de vokser opp.
Absolutt sannhet må være en hovedregel i vår omgang med barn. Vårt ja må være ja, og vårt nei må være nei, og det til punkt og prikke. Gi dem aldri et løfte uten å holde det, enten det er disiplin eller frukt. Gjør deg fortjent til respekt, koste hva det vil, for ulydige barn er ulykkelige barn. Hvis du gir avkall på autoriteten din, selv om det bare er én gang, skal du sannelig få noe å gjøre for å vinne den tilbake.
Måtte Gud gi oss visdom og lykke til å kunne styre vårt hjem og våre barn riktig. Da vil alle i huset høste velsignelser av det.»
Illustrasjonsbilde: hentet fra freepik