«Når du kan ete og blir mett og bygger gode hus og bor i dem, og ditt storfe og ditt småfe økes, og ditt sølv og ditt gull økes, og all din eiendom økes – vokt deg at du da ikke opphøyer deg i ditt hjerte, så du glemmer Herren din Gud som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset. Han er den som ledet deg i den store og forferdelige ørken blant giftige slanger og skorpioner og på tørre ødemarker, hvor det ikke fantes vann.» (5. Mosebok 8:12-15)
I 40 år gikk Israelittene i ørkenen, helt prisgitt Guds underhold og omsorg. De hadde opplevd hvordan Han igjen og igjen sørget for dem, akkurat i tide og med det de hadde behov for, uten deres fortjeneste og selvhjulpenhet. På denne vandringen hadde de levd i det nære forholdet til sin Gud og blitt hjulpet, trøstet, refset, veiledet og berget av Ham.
Nå står de foran andre tider, de er på vei inn i landet som flyter med melk og honning. Du kan tro de så frem til det etter disse harde tider!
Man skulle kanskje tro at deres leder nå kunne senke skuldrene og tenke at faren var over, nå kunne de velfortjent nyte dagene? Men Moses minner israelittene om at når de kommer inn i landet som var lovet, det landet som gir dem hvile, overflod og alt godt for dette livet, må de ikke glemme sin Gud. Dette minner han dem om fordi han kjenner mennesket og vet hvor svake de er for gode tider.
Himmelens Gud er en Gud som lar det regne over rettferdig og urettferdig, Han lar sin sol gå opp over onde og gode. Vi erfarer det hver dag, hvordan vi som folk nyter godt av Herrens velgjerninger på så mange forskjellige områder. I disse maidager feirer vi freden og grunnloven, vi opplever materiell overflod, og gjennomgangstonen i folket vårt er at det gjelder å realisere seg selv og dekke sine behov.
Alt sammen er det gaver som Herren gir oss, for at vi skal forvalte dem til Hans ære. Hva har du som du ikke har fått, men dersom du har fått det, hvorfor roser du deg som om du ikke hadde fått det? Moses minner Israelittene om dette i 5. Mos 8:17-18a når han sier:
«Si da ikke ved deg selv: Det er min kraft og min sterke hånd som har vunnet meg denne rikdom. Men kom Herren din Gud i hu! For det er han …»
Etter syndefallet er vi mennesker tilbøyelige til alt som blir til skade for vår egen udødelige sjel. En av de farene Guds barn står overfor til enhver tid er å komme på avstand fra sin Gud: at forholdet til Gud blir kjøligere og mer distansert, for til sist å ikke være i samfunnet med Ham i det hele tatt. Lenge etter dette har skjedd kan man i det ytre se ut som en kristen, se ut som om troen er levende – men i sannhet være død.
Du har kanskje vært gjennom harde tider på et eller annet område. Det være seg økonomisk eller materielt, eller kanskje det har vært vanskelige ting i livet av mer menneskelig karakter – eller at anfektelsene har tårnet seg opp for deg. Gjennom disse tidene har du ropt til Gud, brukt tid med Hans ord og i bønn, regelmessig kommet sammen med andre troende til det velsignede fellesskapet og brukt de nådemidlene Han har gitt deg fra himmelen. Selv om det har vært vanskelig har du blitt bevart, og har kanskje sett hvordan Gud på underfullt vis har berget deg igjennom – på tross av deg selv?
Når de harde tidene er over og hverdagen blir mer behagelig, er mulighetene for å begynne å tilfredsstille hjertet med «det som skal så snart forgå» til stede. Jo mindre sinnet er vendt til det som er der oppe – det egentlige hjemland – dess større er faren for å glemme Herren i de gode tidene under pilegrimsvandringen her. En kristen vil forholde seg til alt det som er i denne verden på en forsiktig måte – også det lovlige – for at ikke noe skal få makt i den kristnes liv og at den virkelige skatten skal forspilles. Det er et kjennetegn på åndelige forfallstider, at hjertets behov i større og større grad dekkes med erstatninger, med den materielle tomheten, stadig nye opplevelser eller den utstrakte dyrkingen av idoler som kjennetegner vår tid.
Faren er ulik avhengig av alder og livssituasjon, og vi må hjelpe hverandre og tilskynde hverandre på Guds ords grunn til å søke det som er der oppe, til å gjøre som Kristen i «Pilegrims vandring»: putte fingrene i ørene mens vi går over forfengelighetens marked. Vi lever i en tid hvor det forkynnes igjen og igjen at du skal finne lykken i denne verden – men det er ikke sant, du som har himmelen som mål er en utlending og fremmed her og kan ikke dele hjertet mellom Gud og verden.
Be Gud om å få se sant på alt det som tilbys deg, slik at du ikke mister Livet på grunn av noe skinnende, men verdiløst.
Eller som sangdikteren sier det:
Synes noe meg å nytte
som vil bli til sorg for deg,
å, så la det fra meg flytte,
gi kun det som tjener meg.
Intet annet på meg spill,
gi meg deg og hva du vil!
Skrevet av Fredrik Thorbjørnsen