Vårt påskelam er slaktet, Kristus. Det er Skriftens hovedbudskap: Kristus korsfestet i vårt sted, under våre synder, til vår forsoning med Gud.
Jesu stedfortredergjerning skjedde utenfor oss, den skjedde da vi enda var fiender (Rom 5:10). Og Jesus døde ikke bare for noen fiender, men for alle, for hele den syndige og gudfiendtlige verden. Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv (2 Kor 5:19). Slik er Gud i sin kjærlighet mot den verden som står ham imot, som har falt fra ham og er fiendsk mot ham.
Og på grunnlag av forlikelsen i Kristus, vender Gud seg til alle mennesker og sier: Kom og la oss gå i rette med hverandre! ( Jes 1:18). Gud innbyr alle, onde og gode, syndere og fromme, til syndenes forlatelse, til fred med seg, til samfunn og innbyrdes kjærlighet og glede (1 Joh 1:3-4).
Derfor er det så sårt at de fleste vender ryggen til, enten de høflig avviser innbydelsen med ulike unnskyldninger (Matt 22:3-5), eller svarer med et ytre fiendskap i ord og handling (Matt 22:6).
Vi vil i dette bladet stanse litt for dette fiendskapet i menneskehjertet, det som hindrer Guds nåde å få innpass og rom hos oss. I mye av dagens forkynnelse aktes det lite på nødvendigheten av syndserkjennelse, omvendelse og gjenfødelse. En ser på tale om dette som noe mer og noe i tillegg til Jesu stedfortredergjerning for oss. En har derfor også lite eller ingen forståelse for Den hellige ånds gjerning. Det er som Luther sier: De er gode påskepredikanter, men dårlige pinsepredikanter.
I de saksiske visitasjonsartikler skriver Luther: «Mange taler nå til dags bare om syndenes forlatelse. De sier intet eller lite om boten, enda det ikke er noen syndenes forlatelse uten bot. Syndenes forlatelse kan heller ikke forståes uten boten. Dersom man forkynner syndenes forlatelse uten boten, blir følgene at folk mener de allerede har oppnådd syndenes forlatelse, og de blir på denne måten sikre og fryktløse. Dette er en større villfarelse og synd enn alle andre villfarelser som har vært før denne tid. Det er sannelig grunn til å være bekymret, for som Kristus sier i Matt 12:45: det siste skal bli verre enn det første.»
Boten (Guds kall til omvendelse og tro) handler ikke om å legge noe til det Jesus har gjort i vårt sted overfor Gud. Gud er nådig for Jesu skyld og trenger ikke vår bot for å være nådig mot oss. Men vi har behov for omvendelse, komme til erkjennelse av vår fortapthet og få åpnet våre hjerter for Guds nåde. Vi er som den bortkomne sønn i det fremmede landet, som ikke hadde noen glede av farens nådige sinnelag før han kom til seg selv og vendte hjem, forlikte seg med sin far og mottok syndenes forlatelse.
Den personlige tilegnelse av frelsen og troens liv i denne verden, tilfører intet til rettferdighet overfor Gud. Men uten en personlig tilegnelse av Jesus og et daglig livssamfunn med ham, er man ingen troende kristen.